Oversikt over filosofene på pensum

Oversikt over filosofene/etikerne på pensum (vår 2019)

Kategorisering ut i fra ulike ståsteder:

Epistemologisk ståsted

Rasjonalister

Empirister

Etisk ståsted

Dydsetikere

Deontologer

Utilitarister

David Hume (1711-1776)

  • Hume mente at moralske distinksjoner ikke kan avledes av fornuften.
  • I følge Hume kan man når man undersøker årsaksforestillingen gjennom sansningen ikke observere nødvendighet.
  • Hume hevder at «all vår tenknings materiale» stammer fra våre inntrykk

Humes epistemologi

Inntrykk og ideer

Utgangspunktet for Humes (1711-1776) erkjennelsesteori er en analyse av bevissthetens innhold, kalt persepsjoner. Han hevdet at disse består av inntrykk og forestillinger. Inntrykk kan beskrives som det direkte sanseopplevelsen av noe, altså det du sanser der og da. Inntrykkene kan lagres i bevisstheten og kan tas frem igjen på et senere tidspunkt, men de er da kun en kopi av inntrykket, kalt en forestilling. En slik forestilling kan også bestå av flere forskjellige inntrykk, og Hume skiller mellom det han kaller enkle inntrykk og sammensatte inntrykk.

Når man sanser et eple mottar bevisstheten enkel inntrykk av farge, form, smak og lignende. Dette er de enkel inntrykkene. Til sammen utgjør de enkle inntrykkene det sammensatte inntrykket eple.

Hume mente at der inntrykkene var klare og livaktige, var forestillingene bare uklare gjengivelser av disse: Når man tenker på en rød rose man så en gang, er fargen og lukten langt mindre klar og tydelig enn da man faktisk så, og kjente lukten av den. Tilsvarende med en opplevd smerte; minnet om den er langt blekere enn den faktisk opplevde smerten.

Hume hevder videre at man kan sette sammen også enkle forestillinger til sammensatte forestillinger, og at det er disse som danner grunnlaget for overnaturlige hendelser som fabelvesener og gudeskikkelser.

Med denne bakgrunnen hevdet Hume at alle forestillinger vi har om noe måtte han sin opprinnelse i et inntrykk, og fra dette utgangspunktet formulerte han sin metode for korrekt tenkning: Har man en forestilling om noe, må man alltid undersøke hvilket, eller hvilke inntrykk som ligger til grunn for forestillingen.

Årsaksforestillingen

Humes tanker om, og kritikk av årsaksforestillingen var radikale i hans samtid, men er i dag allment akseptert. Årsaksforestillingen kan enkelt forklares slik:

A er årsak til B hvis:

1. A kommer før B

2. A og B er nær hverandre i tid og rom

3. Det er kausalitet (nødvendig forbindelse) mellom A og B – har man A, har man alltid også B

Satt i en kontekst kan det se slik ut:

Flammen er årsaken til brannblemmen på hånden dersom: (1) Flammen var der før blemmen, (2) flammen og hånden er nær hverandre både i tid og rom, og (3) det er en nødvendig forbindelse mellom å ta på en flamme og det å få en brannblemme.

Etter fremgangsmåten beskrevet over analyserer Hume årsaksforestillingen, med utgangspunkt i sine tanker om inntrykk og forestillinger. Bak alle de tre punktene ligger det enkle forestillinger. Bak de to første ligger det helt klart sanseinntrykk – det er mulig å observere at noe kommer før noe annet og at de er på samme sted til samme tid. Utfordringen med det tredje punktet er at det ikke er mulig å sanse nødvendig forbindelse. Hume hevder at det ikke finnes noe inntrykk som ligger til grunn for forestillingen om nødvendige forbindelser, og at det derfor ikke er mulig å ha helt sikker viten om årsaker til hendelser. Han mener derfor at troen på årsakssammenhenger har sin basis i vaner, altså at når vi har observert at to hendelser pleier å følge etter hverandre, antar vi av ren vane at den ene er årsaken til den andre.

Induksjonsproblemet

Hume mente at vi aldri kan ha noen garanti for at selv om noe har pleid å følge etter noe annet, så vil det alltid fortsette å være sånn i fremtiden, av den enkle grunn at vi ikke har sanset fremtiden. Dette er kjent som induksjonsproblemet. Han setter det på spissen ved å hevde at vi ikke kan vite sikkert at solen vil stå opp i morgen, selv om den har gjort det hver eneste morgen hittil i historien.

Hume forsøkte å forklare dette med formuleringen av biljardkuleeksemeplet:

En biljardspiller har vent seg til at når han skyter den hvite kulen så den treffer en annen, vil den andre kulen begynne å bevege seg. Dersom Adam i Edens hage, uten erfaringer og sanseinntrykk, hadde spilt biljard med Gud, så kunne han ikke ha sikker viten om at den hvite kulen ville fått den andre kulen til å bevege seg. Han ville bare ha kunnet observere at den hvite kulen trillet, så at den traff den andre kulen, deretter at den andre kulen trillet.

Hume ser likevel dette som et rent filosofisk problem, og mener at i hverdagen burde den enkelte stole på den erfaringskunnskapen og de naturlovene som alminnelige rasjonelle mennesker har tro på.

Humes etikk

Moralitetens opprinnelse

Utgangspunktet for Hume er også innenfor etikken hans tanker om bevissthetens innhold, altså skillet mellom inntrykk og forestillinger. Det moralske fundamentet er for Hume dermed menneskets egen natur, ikke noen metafysiske eller overnaturlige ideer som Gud eller lignede. Hume mente at moralske distinksjoner ikke kan avledes av fornuften. Fornuften er kun et redskap vi kan bruke for å sammenligne og oppdage relasjoner, men kan aldri motivere oss til handling. Vi gjør altså det vi gjør fordi vi har lyst, eller ikke lyst til å gjøre det. Han var derfor ikke så opptatt av hva vi bør gjøre, men hvorfor vi gjør det vi gjør – altså hvorfor moralen er som den er. Sentralt for ham sto derfor spørsmålet om hvorfor vi kaller enkelte handlinger gode og enkelte handlinger onde.

Hume hevdet at også moralske forestillinger hadde sin opprinnelse i inntrykk, og at fornuftens rolle i moralen er minimal. Likevel mente han at moralen ikke er hundre prosent naturlig, og dro et skille mellom naturlige dyder og kunstige dyder. En kortfattet forklaring på dette skillet kan være slik: De naturlige dydene er kvaliteter alle opplever som behagelige helt uavhengig av kultur og livssituasjon. De kunstige dydene er samfunnsskapte og kontekstuelt betinget.

For å forklare hvordan sansningen ligger til grunn for moralens opprinnelse kommer Hume med følgende eksempel: «La oss ta en hvilken som helst handling som er anerkjent umoralsk, for eksempel mord. Undersøk den fra alle sider og se om du kan finne den kjensgjerning eller faktisk eksisterende ting som du kaller det moralske onde». (Hume:2015 s. 112) I følge Hume er en slik kjensgjerning umulig å oppdage, fordi den ikke finnes. Den moralske forestillingen stammer altså ikke fra noe sansbart, men kommer istedenfor fra en selv: Følelsen den enkelte handlingen utløser hos oss er det som ligger til grunn for moralitetsspørsmålet.

Hume eksemplifiserer dette ved å vise til at en matrett som smaker vondt, gir oss en vond følelse – vi sier derfor at den er vond. På samme måte er det med en handling vi opplever som ond: Et drap gir oss en vond følelse, derfor sier vi at handlingen er ond. Tilsvarende vil det da også være med handlinger vi anser for å være gode, fordi de gir oss en god følelse.

Hume mener det i utgangspunktet ikke er noen vesensforskjell mellom eksempelet med matretten og eksempelet med drapet. Det er altså slik at hvis man observerer et drap er det ikke mulig å se det onde, fordi det ikke finnes noe sanseinntrykk som ligger til grunn for ondt. Likevel betegner vi de handlingene vi ikke liker som onde. Det kommer, ifølge Hume, av at disse handlingene gir oss en vond følelse – vi vemmes over det vi oppfatter som grusomme handlinger.

Den upartiske tilskuer

Følger man en slik tankegang fullt ut kan dette gjøre moralitetsbedømningen til en svært subjektiv størrelse, men Hume mener at alle mennesker har en fellow feeling, en felles opplevelse av sympati og medfølelse. Denne ligger dypt i menneskers natur, og begrunnes i det han kaller den upartiske tilskuer: Dersom man betrakter en handling fra en upartisk posisjon kan man på grunnlag av sin naturlige sympati avgjøre om handlingen er rett eller gal. Dette vil kunne gi oss en rettesnor selv om vi ikke har noen egeninteresse i den aktuelle handlingen.

Fra er til bør

Hume kritiserte andre filosofer for å konkludere fra deskriptive utsagn til normative utsagn, kjent som er/bør-problematikken. Han hevdet at det ikke er mulig å trekke en gyldig konklusjon fra hvordan noe er til hvordan noe bør være. Dette kan enkelt forklares ved å sette opp problemet i en syllogisme:

En gyldig syllogisme vil se slik ut:

Alle mennesker er dødelige

Hume er et menneske

Hume er dødelig

En ugyldig syllogisme vil derimot se slik ut:

Alle mennesker er egoister

Hume er et menneske

Hume bør være egoist

Humes poeng med denne kritikken er at de som argumenterer fra er til bør tenker dårlig.

Kvinnesyn

Humes kvinnesyn kommer frem i «Om kyskhet og tilbakeholdenhet», der han nærmere belyser skillet mellom naturlige og kunstige dyder. Her beskriver han to såkalte kvinnelige dyder. Heller ikke her er Humes hensikt å beskrive hva vi bør gjøre, men bare å beskrive hvordan og hvorfor moralen er som den er. Han hevder at det finnes dyder som gjelder kun for kvinner, altså at moralen er ulik for kvinner og menn.

Naturlige og kunstige dyder

Humes utgangspunkt som naturalist er å finne en forklaring på dyd og moral i menneskenes egen natur – dette gjør at han beskriver de fleste dyder som naturlige dyder. En naturlig dyd er etter Humes mening en dyd som vil oppleves som universal og behagelig også i en naturtilstand, altså i en tilstand uavhengig av samfunn, kultur og egen livssituasjon. Vennlighet er eksempel på en slik dyd. Handler en person i overenstemmelse med den naturlige dyden vil dette hos den som betrakter handlingen frembringe en god følelse, selv når handlingen betraktes helt isolert. Sagt på en annen måte: en vennlig handling vil alltid være meningsfull, selv om ingen andre en vennlige.

De kunstige dydene er de dydene som, ifølge Hume, er samfunnsskapte. Disse dydene er altså handlinger som gir den enkelte gode følelser på bakgrunn av at de er en del av en større praksis av tilsvarende handlinger. De er altså unyttige om de bare følges en gang i blant, i motsetning til de naturlige dydene, som er nyttige hver gang de følges. Ærlighet er et eksempel på en slik dyd. Om en person bare er ærlig en viss del av tiden er dette helt unyttig, da ærlighet bare er nyttig om den opprettholdes konstant – som en del av en praksis med tilsvarende ærlighet fra alle andre. Man kan derfor si at kunstige dyder fyller oss med gode følelser nettopp fordi de er nyttige for samfunnet.

Hume trekker spesielt frem de kunstige dydene kyskhet og tilbakeholdenhet hos kvinner. Dette er kunstige dyder fordi de strider mot den menneskelige naturen, og det er heller ikke samfunnsnyttig om de bare følges en gang i blant. Selv om samfunnsnytten av disse dydene i dag står i en helt annen stilling enn på Humes tid, kan man fremdeles observere at kvinners seksualitet bedømmes moralsk annerledes enn menn også i dag.

Hume forsøker å finne ut av hvorfor disse dydene er som de er – hvorfor er det viktigere for samfunnet at kvinner legger bånd på seg seksuelt, enn at men gjør det samme? Hume legger til grunn at kvinner har den samme seksualdriften som menn, til forskjell fra tidligere filosofer som gjerne så på kvinnens som passive fra naturens side.

Utgangspunktet for dydene kyskhet og tilbakeholdenhet kommer fra det naturlige: det er kvinner som føder barn. For at barna skal klare seg er de avhengig av at noen passer på dem, og de er avhengig av at begge foreldrene viser omsorg for dem. Hume hevder at dette innebærer en god del belastning for mannens del, og at mennene derfor må forvisses om at det er deres egne barn, om de skal legge både tid, penger og omsorg ned i egen deltakelse i barneoppdragelsen. For at mannen skal være trygg på at de barna han oppdrar er hans egne, er det derfor viktig for ham at vet at hun ikke har hatt sex med noen andre en bare ham.

Fra samfunnets side blir det da nødvendig at kvinner opplever trusselen om negative reaksjoner dersom de ikke opptrer i overenstemmelse med disse dydene, slik at de raskt indoktrineres til å handle riktig. Hume poengterer at det finnes en dobbeltmoral her: Hvis det er slik at kvinner må være kyske for at menn skal vite om de oppdrar sine egen barn, så gir ikke regelen noen mening for de kvinnene som av en eller annen grunn ikke kan bli gravide. Han mener likevel at dersom ikke alle kvinner handler i samsvar med disse kunstige dydene vil det gi negative effekter på samfunnsnivå, fordi de ufruktbare kvinnene da statuerer dårlige eksempler for de fruktbare kvinnene – det er altså ikke nyttig for samfunnet at bare noen få kvinner er kyske – alle må være det – alltid…

Immanuel Kant (1724-1804)

Kants epistemologi

  • Kant hevdet at en hovedoppgave for filosofien var å gjøre rede for at syntetiske dommer a priori er mulig

Utgangspunktet for Kants (1724-1804) epistemologi var å bygge videre på både Descartes og Hume, og han ville forsøke å finne erkjennelsens metafysiske grunnprinsipp. Descartes var rasjonalist, Hume var naturalist, og Kant mente at de begge tok litt feil på hver sin måte. Kant hevdet at sikker viten var avhengig av både fornuften og erfaringen, og han så det derfor som en hovedoppgave for filosofien å gjøre rede for hvordan syntetiske dommer a priori er mulig. Det er dette som er hans målsetning med Kritikk av den rene fornuft. (Kant benytter begrepet «dom» i denne sammenhengen som noe tilsvarende begrepet «påstand»)

A priori

A priori (latin: «fra det tidligere») er et begrep som brukes for å beskrive kunnskap som er avledet logisk fra sikre kilder. A priori kunnskap er dermed helt uavhengig av alle erfarings- eller sanseinntrykk. Det er altså ikke nødvendig å bruke sansene for å avgjøre om noe er a priori. Eksempler på dette kan være: «En ball kan ikke være både helt sort og helt hvit på samme tid», eller «den korteste veien mellom to punkter er en rett linje». Slike setninger kaller Kant sanne dommer a priori.

A posteriori

A posteriori (latin: «fra det senere») er, i motsetning til a priori, kunnskap som trenger bevis for sin påstand. Dersom man stiller spørsmålet om en påstand trenger bevis, (må du se eller høre etter for å avgjøre om den er sann) og svaret er ja, vil påstanden altså være a posteriori. Dersom svaret derimot er: nei, vil påstanden være a priori. Eksempler på dommer som er a posteriori er: «fisken lukter vondt» eller «maten er kald». Begge disse er a posteriori fordi dommen er nødt til å konstateres ved observasjon.

Analytisk

I en analystisk påstand «er det ikke mer i predikatet enn i subjektet» etter Kants beskrivelse. Med dette menes at «det er ikke mer (informasjon om subjektet) i setningens første hoveddel, enn det er i setningens andre hoveddel». Et eksempel som gjerne brukes er: «Et kvadrat har fire kanter». Dette er en analytisk påstand fordi selve definisjonen av et kvadrat forutsetter at det har nettopp fire kanter. Med andre ord kan analytiske påstander dermed forstås som smør-på-flesk-påstander.

Syntetisk

Motsatsen til en analytisk påstand er en syntetisk påstand. Den syntetiske påstanden vil dermed være den som tilfører ytterligere informasjon om subjektet i setningens andre hoveddel, altså: det ligger mer i predikatet enn i subjektet. Et eksempl på en slik påstand kan være «Mannen er religiøs». Da det ikke ligger i selve begrepet «mannen» at han er religiøs, tilfører den andre delen av setningen dermed ny informasjon.

Alle påstander kan dermed plasseres i én av følgende fire kategorier:

1. analytisk a posteriori

2. analytisk a priori

3. syntetisk a posteriori

4. syntetisk a priori

Den første av disse, analytisk a posteriori, finnes i praksis ikke, da det er logisk umulig at en påstand både er selvforklarende i sin definisjon samtidig som det kreves observasjon for å fastslå sannhetsgehalten i påstanden.

Kant forsøker altså å slå fast at syntetiske dommer a priori er mulig. Han hevder at nødvendighet og streng allmenngyldighet er sikre tegn på erkjennelse a priori, men et a priori utsagn sier ikke nødvendigvis noe om virkeligheten: En ugift mann er helt sikkert ungkar – påstanden er a priori, men den er også analytisk fordi den ikke tilfører noe vi ikke allerede visste. Syntetiske utsagn vil derimot si noe om virkeligheten – noe som er helt sikkert sant, eller helt sikkert usant. Kants målsetning er derfor å finne utsagn som er syntetisk a priori – utsagn som er helt sikre og på samme tid sier noe om virkeligheten.

Transcendentale betingelser

Descartes ville gi vitenskapen og filosofien en sikker plattform, og hadde ved hjelp av fornuften alene kommet frem til sitt gudsbevis. Descartes opererte med andre ord a priori. Kant hevdet at dette var umulig, fordi all viten nødvendigvis må begynne med sanseerfaring. På den annen side ville ikke Kant være enig med Hume i at fornuften ikke spilte en rolle i erkjennelsen av virkeligheten.

Der Hume mente at årsaksforestillingen dypest sett handler om vaner, mente Kant på sin side at årsaker er noe langt mer enn det – de er fundert i selve den menneskelig forstand og utgjør dermed en del av hvordan mennesker erkjenner virkeligheten. All erkjennelse begynner altså med sansning, men den slutter ikke der. Kant hevder at det finnes visse syntetisk a priori måter vi organiserer erfaringer på, som med tid, sted og årsaker, og at dette er en del av forstanden selv. Dermed er ikke mennesker passive mottakere av sanseinntrykk, men aktive deltakere i erkjennelsen.

Kants formål med sin søken etter syntetiske a priori dommer er selve betingelsene for hvordan mennesker kan oppnå viten om ting. Han kaller dette transcendentale betingelser. Han hevder at det finnes det vi kan være helt sikker på, men som vi ikke behøver erfaring for å vite. Dette er nærmere forklart av de norske filosofene Gunnar Skirbekk og Nils Gilje:

En person ringer politiet for å melde fra om en trafikkulykke. Politiet kan da uten videre helt sikkert vite tre ting: Ulykken har skjedd et sted, den har skjedd på et tidspunkt og den har skjedd av en årsak. Det vil ikke gi mening dersom innringeren påstår at det har skjedd en ulykke, men den har ikke skjedd noe sted. På samme måte vil det heller ikke gi mening om den har skjedd, men ikke på et tidspunkt, eller av en grunn. Det er helt sikkert at disse tre vilkårene alltid må være tilstede – de er allmenngyldige og nødvendige. Eksempelet viser at både tid, sted og årsak er syntetisk a priori slik Kant ville frem til, og det er dette han kaller transcendentale forutsetninger for vår erkjennelse.

Kants etikk

  • Ifølge Kant består en handlings moralske verdi i at den er utført av plikt overfor det kategoriske imperativ
  • Han mener dermed at moralen skal være grunnlagt på fornuften

Immanuel Kant presenterte sine etiske grunntanker i Grunnlegging av moralens metafysikk fra 1785. På samme måte som i epistemologien ville han også innenfor etikken finne de metafysiske grunnprinsippene. Han gjør seg selv til talsmann for deontologien, eller pliktetikken, som i korte trekk går ut på at det finnes visse handlinger vi har plikt til å utføre, helt uavhengig av konsekvensene vi tror disse vil lede til. Kant hevdet at fornuften er sentral i etikken, i motsetning til Hume som hevdet at fornuften spilte kun en marginal rolle.

Kants utgangspunkt formuleres tydelig i bokens første kapittel: «Det er umulig å tenke seg noe i verden, ja til og med utenfor den, som uten innskrenkning kan anses for godt, annet enn en god vilje» (Kant:2015 s. 135)

Fokuset for en handlings moralske verdi ligger for Kant altså ikke på handlingens konsekvenser, men ene og alene på den gode viljen. Den gode viljen kan dermed forstås som identisk med plikten, og en handling som er motivert ut fra denne, den er alltid god.

Kant hevder videre at mennesket har full autonomi, og det er dette som gir oss anledningen til å handle av plikt overfor den gode viljen. Et menneske som ikke er autonomt eller fritt kan derfor dypest sett ikke handle moralsk eller stå til ansvar for sine egne handlinger. Autonomi er derfor en forutsetning for Kants etiske teorier.

For Kant er det imidlertid ikke nok å bare handle i overenstemmelse med plikten, men man må også ha plikten som selve motivasjonen for handlingen. Kant skiller mellom det han kaller moralske handlinger og legale handlinger, der den som handler av plikt overfor de moralske prinsippene utfører en moralsk handling, mens den som utfører den samme handlingen, men kanskje fordi det gir egennytte eller glede for seg selv, utfører en legal handling. Selv om resultatet av de to handlingene er det samme, er motivasjonen ulik. For Kant er motivasjonen et avgjørende element i moralitetsbedømmingen. Det betyr likevel ikke at man kun skal utføre de handlingene man ikke har lyst til, men allikevel må utføre bare fordi man har plikt til det – tvert imot – Kant hevdet at plikten overfor det kategoriske imperativ var det som gjorde mennesket autonomt, og at ved å handle i overenstemmelse med dette vokste den moralske motivasjonen frem av seg selv.

Det kategoriske imperativ

Kant formulerte fem ulike versjoner av det kategoriske imperativ, som en høyeste lov for moralen, der universallovsformuleringen og humanitetsformuleringen er de to mest kjente:

1. universallovsformuleringen: Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at det skal bli en allmenn lov.

(Dette forstås som at du kun skal handle på en sånn måte at du også vil at alle andre skal handle tilsvarende)

2. Humanitetsformuleringen: Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel.

(Dette forstås som at du aldri skal utnytte noen kun for egen vinning)

Med det kategoriske imperativ mente Kant at han hadde funnet det metafysiske fundamentet for moralen, fordi også dette er syntetisk a priori, i likhet med tid, rom og årsak. Han eksemplifiserer dette på følgende måte:

Dersom du i en vanskelig situasjon trenger penger, kan du da låne disse av en venn med løfte om å betale tilbake, men uten intensjon om å faktisk gjøre det? Hvis man da spør seg selv om man vil at også alle andre skal avgi løfter uten å ha til hensikt å holde dem, oppdager man raskt at dette vil velte hele løfteinstitusjonen, og straks kan man ikke lenger stole på noe som blir lovet noen gang. Dette utløser i følge Kant en selvmotsigelse, og dermed kan vi ikke handle på den måten. Den eneste riktige handlingsmåten er derfor å holde løftet om å tilbakebetale pengene.

Kants tilnærming til etikken er altså en rent formell og logisk tilnærming. Han vektlegger tungt at man skal ville at ens egen handlingsregel skal bli en allmenn lov – hvis man ikke vil det er handlingen forkastelig, og man må avstå fra å utføre den. Han har dermed ikke fokus på hvordan en umoralsk handling påvirker den andre, bare at det er en logisk selvmotsigelse i enhver umoralsk handling. Med andre ord: Dersom handlingen utløser en selvmotsigelse er den en umoralsk handling – og dette kan kun utledes ved hjelp av fornuften.

Kants kvinnesyn

  • I likhet med Aristoteles mente Kant at kvinner var ikke var fornuftsvesener.

Kants kvinnesyn fremkommer i «Kjønnets karakter» fra 1798. Han hevder der at det er vesentlige forskjeller mellom kvinner og menn. I motsetning til Platon, som mente kvinnene var utstyrt med fornuftsevner på lik linje med menn, mener Kant at kvinner er rene følelsesvesener. Han hevder videre at de er passive fra naturens side, og generelt dårligere utrustet enn menn hva angår intellektuell kapasitet: Kvinner oppnår da sin største mulighet for fullkommenhet når de «blomstrer fysisk» – altså når de går over fra å være jenter til å bli kvinner med pupper og bredere hofter. Kvinners manglende evne til å utvikle intellektuelle evner gjør dem derfor, i følge Kant, uegnet til å delta i det politiske liv ved for eksempel å ha stemmerett. De er også uegnet til å bedrive aktiviteter som naturvitenskap eller lignende. Her er Kant på linje med Aristoteles, mens Hume nok ville ha vært svært uenig i deres nedverdigende karakteristikker av kvinner som passive og uintellektuelle vesener.

Kvinnene har etter Kants mening to viktige oppgaver: De skal bevare menneskeheten ved å føde barn, det blir nemlig ikke flere menn om man ikke har noen kvinner til å føde dem. Deres andre oppgave er å bidra til å sivilisere menn. Kvinner har nemlig, på tross av deres begrensede intellektuelle kapasitet, mer verbale evner enn menn – de er med andre ord noen skravlehøner.

Siden kvinner i følge Kant kun kan handle ut i fra deres følelser, betyr dette samtidig at de ikke kan handle moralsk – Kant hevder jo i Grunnlegging til moralens metafysikk at moralitet forutsetter fornuft. Når Kant da snakker om frie og autonome mennesker, er det med andre ord først og fremst menn han har i tankene. Kvinner kan da, i følge Kant, heller ikke være personer i juridisk betydning.