Utgangspunktet for Kants (1724-1804) epistemologi var å bygge videre på både Descartes og Hume, og han ville forsøke å finne erkjennelsens metafysiske grunnprinsipp. Descartes var rasjonalist, Hume var naturalist, og Kant mente at de begge tok litt feil på hver sin måte. Kant hevdet at sikker viten var avhengig av både fornuften og erfaringen, og han så det derfor som en hovedoppgave for filosofien å gjøre rede for hvordan syntetiske dommer a priori er mulig. Det er dette som er hans målsetning med Kritikk av den rene fornuft. (Kant benytter begrepet «dom» i denne sammenhengen som noe tilsvarende begrepet «påstand»)
A priori (latin: «fra det tidligere») er et begrep som brukes for å beskrive kunnskap som er avledet logisk fra sikre kilder. A priori kunnskap er dermed helt uavhengig av alle erfarings- eller sanseinntrykk. Det er altså ikke nødvendig å bruke sansene for å avgjøre om noe er a priori. Eksempler på dette kan være: «En ball kan ikke være både helt sort og helt hvit på samme tid», eller «den korteste veien mellom to punkter er en rett linje». Slike setninger kaller Kant sanne dommer a priori.
A posteriori (latin: «fra det senere») er, i motsetning til a priori, kunnskap som trenger bevis for sin påstand. Dersom man stiller spørsmålet om en påstand trenger bevis, (må du se eller høre etter for å avgjøre om den er sann) og svaret er ja, vil påstanden altså være a posteriori. Dersom svaret derimot er: nei, vil påstanden være a priori. Eksempler på dommer som er a posteriori er: «fisken lukter vondt» eller «maten er kald». Begge disse er a posteriori fordi dommen er nødt til å konstateres ved observasjon.
I en analystisk påstand «er det ikke mer i predikatet enn i subjektet» etter Kants beskrivelse. Med dette menes at «det er ikke mer (informasjon om subjektet) i setningens første hoveddel, enn det er i setningens andre hoveddel». Et eksempel som gjerne brukes er: «Et kvadrat har fire kanter». Dette er en analytisk påstand fordi selve definisjonen av et kvadrat forutsetter at det har nettopp fire kanter. Med andre ord kan analytiske påstander dermed forstås som smør-på-flesk-påstander.
Motsatsen til en analytisk påstand er en syntetisk påstand. Den syntetiske påstanden vil dermed være den som tilfører ytterligere informasjon om subjektet i setningens andre hoveddel, altså: det ligger mer i predikatet enn i subjektet. Et eksempl på en slik påstand kan være «Mannen er religiøs». Da det ikke ligger i selve begrepet «mannen» at han er religiøs, tilfører den andre delen av setningen dermed ny informasjon.
Alle påstander kan dermed plasseres i én av følgende fire kategorier:
1. analytisk a posteriori
2. analytisk a priori
3. syntetisk a posteriori
4. syntetisk a priori
Den første av disse, analytisk a posteriori, finnes i praksis ikke, da det er logisk umulig at en påstand både er selvforklarende i sin definisjon samtidig som det kreves observasjon for å fastslå sannhetsgehalten i påstanden.
Kant forsøker altså å slå fast at syntetiske dommer a priori er mulig. Han hevder at nødvendighet og streng allmenngyldighet er sikre tegn på erkjennelse a priori, men et a priori utsagn sier ikke nødvendigvis noe om virkeligheten: En ugift mann er helt sikkert ungkar – påstanden er a priori, men den er også analytisk fordi den ikke tilfører noe vi ikke allerede visste. Syntetiske utsagn vil derimot si noe om virkeligheten – noe som er helt sikkert sant, eller helt sikkert usant. Kants målsetning er derfor å finne utsagn som er syntetisk a priori – utsagn som er helt sikre og på samme tid sier noe om virkeligheten.
Descartes ville gi vitenskapen og filosofien en sikker plattform, og hadde ved hjelp av fornuften alene kommet frem til sitt gudsbevis. Descartes opererte med andre ord a priori. Kant hevdet at dette var umulig, fordi all viten nødvendigvis må begynne med sanseerfaring. På den annen side ville ikke Kant være enig med Hume i at fornuften ikke spilte en rolle i erkjennelsen av virkeligheten.
Der Hume mente at årsaksforestillingen dypest sett handler om vaner, mente Kant på sin side at årsaker er noe langt mer enn det – de er fundert i selve den menneskelig forstand og utgjør dermed en del av hvordan mennesker erkjenner virkeligheten. All erkjennelse begynner altså med sansning, men den slutter ikke der. Kant hevder at det finnes visse syntetisk a priori måter vi organiserer erfaringer på, som med tid, sted og årsaker, og at dette er en del av forstanden selv. Dermed er ikke mennesker passive mottakere av sanseinntrykk, men aktive deltakere i erkjennelsen.
Kants formål med sin søken etter syntetiske a priori dommer er selve betingelsene for hvordan mennesker kan oppnå viten om ting. Han kaller dette transcendentale betingelser. Han hevder at det finnes det vi kan være helt sikker på, men som vi ikke behøver erfaring for å vite. Dette er nærmere forklart av de norske filosofene Gunnar Skirbekk og Nils Gilje:
En person ringer politiet for å melde fra om en trafikkulykke. Politiet kan da uten videre helt sikkert vite tre ting: Ulykken har skjedd et sted, den har skjedd på et tidspunkt og den har skjedd av en årsak. Det vil ikke gi mening dersom innringeren påstår at det har skjedd en ulykke, men den har ikke skjedd noe sted. På samme måte vil det heller ikke gi mening om den har skjedd, men ikke på et tidspunkt, eller av en grunn. Det er helt sikkert at disse tre vilkårene alltid må være tilstede – de er allmenngyldige og nødvendige. Eksempelet viser at både tid, sted og årsak er syntetisk a priori slik Kant ville frem til, og det er dette han kaller transcendentale forutsetninger for vår erkjennelse.
Immanuel Kant presenterte sine etiske grunntanker i Grunnlegging av moralens metafysikk fra 1785. På samme måte som i epistemologien ville han også innenfor etikken finne de metafysiske grunnprinsippene. Han gjør seg selv til talsmann for deontologien, eller pliktetikken, som i korte trekk går ut på at det finnes visse handlinger vi har plikt til å utføre, helt uavhengig av konsekvensene vi tror disse vil lede til. Kant hevdet at fornuften er sentral i etikken, i motsetning til Hume som hevdet at fornuften spilte kun en marginal rolle.
Kants utgangspunkt formuleres tydelig i bokens første kapittel: «Det er umulig å tenke seg noe i verden, ja til og med utenfor den, som uten innskrenkning kan anses for godt, annet enn en god vilje» (Kant:2015 s. 135)
Fokuset for en handlings moralske verdi ligger for Kant altså ikke på handlingens konsekvenser, men ene og alene på den gode viljen. Den gode viljen kan dermed forstås som identisk med plikten, og en handling som er motivert ut fra denne, den er alltid god.
Kant hevder videre at mennesket har full autonomi, og det er dette som gir oss anledningen til å handle av plikt overfor den gode viljen. Et menneske som ikke er autonomt eller fritt kan derfor dypest sett ikke handle moralsk eller stå til ansvar for sine egne handlinger. Autonomi er derfor en forutsetning for Kants etiske teorier.
For Kant er det imidlertid ikke nok å bare handle i overenstemmelse med plikten, men man må også ha plikten som selve motivasjonen for handlingen. Kant skiller mellom det han kaller moralske handlinger og legale handlinger, der den som handler av plikt overfor de moralske prinsippene utfører en moralsk handling, mens den som utfører den samme handlingen, men kanskje fordi det gir egennytte eller glede for seg selv, utfører en legal handling. Selv om resultatet av de to handlingene er det samme, er motivasjonen ulik. For Kant er motivasjonen et avgjørende element i moralitetsbedømmingen. Det betyr likevel ikke at man kun skal utføre de handlingene man ikke har lyst til, men allikevel må utføre bare fordi man har plikt til det – tvert imot – Kant hevdet at plikten overfor det kategoriske imperativ var det som gjorde mennesket autonomt, og at ved å handle i overenstemmelse med dette vokste den moralske motivasjonen frem av seg selv.
Kant formulerte fem ulike versjoner av det kategoriske imperativ, som en høyeste lov for moralen, der universallovsformuleringen og humanitetsformuleringen er de to mest kjente:
1. universallovsformuleringen: Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at det skal bli en allmenn lov.
(Dette forstås som at du kun skal handle på en sånn måte at du også vil at alle andre skal handle tilsvarende)
2. Humanitetsformuleringen: Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel.
(Dette forstås som at du aldri skal utnytte noen kun for egen vinning)
Med det kategoriske imperativ mente Kant at han hadde funnet det metafysiske fundamentet for moralen, fordi også dette er syntetisk a priori, i likhet med tid, rom og årsak. Han eksemplifiserer dette på følgende måte:
Dersom du i en vanskelig situasjon trenger penger, kan du da låne disse av en venn med løfte om å betale tilbake, men uten intensjon om å faktisk gjøre det? Hvis man da spør seg selv om man vil at også alle andre skal avgi løfter uten å ha til hensikt å holde dem, oppdager man raskt at dette vil velte hele løfteinstitusjonen, og straks kan man ikke lenger stole på noe som blir lovet noen gang. Dette utløser i følge Kant en selvmotsigelse, og dermed kan vi ikke handle på den måten. Den eneste riktige handlingsmåten er derfor å holde løftet om å tilbakebetale pengene.
Kants tilnærming til etikken er altså en rent formell og logisk tilnærming. Han vektlegger tungt at man skal ville at ens egen handlingsregel skal bli en allmenn lov – hvis man ikke vil det er handlingen forkastelig, og man må avstå fra å utføre den. Han har dermed ikke fokus på hvordan en umoralsk handling påvirker den andre, bare at det er en logisk selvmotsigelse i enhver umoralsk handling. Med andre ord: Dersom handlingen utløser en selvmotsigelse er den en umoralsk handling – og dette kan kun utledes ved hjelp av fornuften.
Kants kvinnesyn fremkommer i «Kjønnets karakter» fra 1798. Han hevder der at det er vesentlige forskjeller mellom kvinner og menn. I motsetning til Platon, som mente kvinnene var utstyrt med fornuftsevner på lik linje med menn, mener Kant at kvinner er rene følelsesvesener. Han hevder videre at de er passive fra naturens side, og generelt dårligere utrustet enn menn hva angår intellektuell kapasitet: Kvinner oppnår da sin største mulighet for fullkommenhet når de «blomstrer fysisk» – altså når de går over fra å være jenter til å bli kvinner med pupper og bredere hofter. Kvinners manglende evne til å utvikle intellektuelle evner gjør dem derfor, i følge Kant, uegnet til å delta i det politiske liv ved for eksempel å ha stemmerett. De er også uegnet til å bedrive aktiviteter som naturvitenskap eller lignende. Her er Kant på linje med Aristoteles, mens Hume nok ville ha vært svært uenig i deres nedverdigende karakteristikker av kvinner som passive og uintellektuelle vesener.
Kvinnene har etter Kants mening to viktige oppgaver: De skal bevare menneskeheten ved å føde barn, det blir nemlig ikke flere menn om man ikke har noen kvinner til å føde dem. Deres andre oppgave er å bidra til å sivilisere menn. Kvinner har nemlig, på tross av deres begrensede intellektuelle kapasitet, mer verbale evner enn menn – de er med andre ord noen skravlehøner.
Siden kvinner i følge Kant kun kan handle ut i fra deres følelser, betyr dette samtidig at de ikke kan handle moralsk – Kant hevder jo i Grunnlegging til moralens metafysikk at moralitet forutsetter fornuft. Når Kant da snakker om frie og autonome mennesker, er det med andre ord først og fremst menn han har i tankene. Kvinner kan da, i følge Kant, heller ikke være personer i juridisk betydning.
«Ingen blir født som kvinne, det er noe man blir gjort til [av samfunnet]»
I Det Annet Kjønn tar Simone de Beauvoir (1908-1989) et oppgjør med de kjønnsrollemønstrene som har vokst frem gjennom langvarig diskriminering og skjevfordeling i en generelt patriarkalsk verden. Beauvoir hevder at «man fødes ikke som kvinne, man blir det». (Beauvoir:2015)Selv om utsagnet er et paradoks, er dette bevisst fra Beauvoirs side, og mer enn antyder hennes tanker om hvordan oppfatningene av det kvinnelige har vokst frem som en kulturell institusjon, der menn står over kvinner på alle områder uten noen som helst naturlig forankring. Beauvoir var eksistensialist, og hennes tanker om påståtte kjønnsforskjeller er dypt forankret i eksistensialismens sentrale begreper:
Eksistensialismens hovedtema er den menneskelige eksistensen. Den forutsetter at mennesket er fullstendig fritt, uavhengig av rent anatomiske ulikheter, og dette er det sentrale utgangspunktet i Beauvoirs filosofi. Friheten gjør mennesket i stand til å velge, og gjør det dermed også ansvarlig for sine egne handlinger. Den enkelte må derfor skape sin egen identitet og sitt eget liv gjennom de valg en tar: Hvordan vi vil handle, hvem vil vi være, hvordan våre relasjoner til andre skal se ut og hvilke prosjekter vi selv ønsker å engasjere oss i er helt opp til den enkelte.
Det har blitt hevdet at denne valgfriheten er noe mennesket er dømt til, fordi det å ikke velge også er et valg. Denne valgfriheten kan også lede til en angst som gir oss grunn til å ville flykte vekk fra den. Det er da nærliggende å flykte inn i tradisjonelle kjønnsroller og etablerte konvensjoner så man slipper å ta stilling til egne valg, men heller kan flyte med strømmen og passivt motta instrukser om hvordan man skal te seg. Beauvoir kaller denne formen for selvbedrag for å leve inautentisk.
For å leve et autentisk liv må man, i følge Beauvoir, selv ta kontroll over sitt eget liv, og dermed også ansvaret for å fylle det med mening og innhold. Den som velger å leve sitt liv inautentisk, velger også å forbli immanent. Hun hevder at kvinner i all tid har blitt forbundet med immanens. Immanens vil si det å bli værende der man er, eller å stå på stedet hvil i egen utvikling – altså en fra samfunnets side forventet passivitet hos kvinner.
Menn på sin side er forbundet med transcendens, det å utvikle seg eller skride utover egne grenser. Mannen har blitt opphøyet til idealet eller utgangspunktet for mennesket – den ene. Mannen blir altså ansett som en målestokk for det menneskelige, mens kvinnen blir sett på som avviket fra denne konstruerte normalen.
Dette gjør kvinnen til den andre – eller det annet kjønn. I følge Beauvoir har dette synet befestet seg i en slik grad at det fra samfunnets side sees på som noe naturbestemt. Beauvoirs etikk legger til grunn at både kvinner og menn har den samme friheten, og at deres iboende behov for transcendens er likt. Det kan derfor ikke være noen naturgitte årsaker til at flertallet av kvinner har langt mindre konkret frihet enn menn. Imidlertid frikjenner ikke Beauvoir kvinnen helt – hun mener at kvinnene selv også er delvis skyld i sin undertrykte posisjon. Beauvoir sammenligner da kvinnen og mannen med en vasall og hennes lensherre: Gjennom å gjøre opprør mot den situasjonen hun er i – ved å nekte å være den andre – gir hun også avkall på de bekvemmeligheter hun mottar som mannens vasall. Det kan derfor medføre enkelte fordeler ved å la seg undertrykke. Dette kan være økonomisk trygghet, men også trygghet i mer eksistensielle spørsmål. Ved å ikke være sitt eget subjekt, men se seg selv som et objekt gjennom mannens øyne, kan kvinnen slippe unna de utfordringene det kan være å skulle forme sin egen tilværelse. Alle slike spørsmål kan hun da trygt overlate til mannenm familien, tradisjonene, konvensjonene og religionen. Det eneste hun trenger å gi avkall på er sin egen konkrete frihet.
Beauvoir lurer da på hvorfor det er så mye vanskeligere for kvinner å frigjøre seg fra sin situasjon, enn det historisk sett har vært for andre undertrykte grupper, som for eksempel arbeiderklassen. Kvinnene har gjennom historien ikke gjort krav på å være et subjekt, men de rettighetene de har oppnådd har i stor grad blitt til gjennom innrømmelser fra mannen.
Én av grunnene kan være den rolle kvinner tradisjonelt har hatt som husmor og mor. Denne situasjonen har vært gjeldende for kvinner siden lenge før Aristoteles hevdet at det fantes naturgitte årsaker bak den. Gjennom de tradisjonelle kjønnsrollene reduseres kvinner til et bakgrunnselement forvist til kun å opptre i privatsfæren. Når mannen har møtt andre menn på arbeidsplassen, og sånn har kunnet konsolidere felles interesser med andre arbeidere, bygge felles verdier og utvikle politisk bevissthet og engasjement, har kvinnene blitt sittende isolert i hvert sitt hjem. I hjemmet fyller hun først og fremst rollen som mor og husmor, altså et objekt som er til for å bekrefte mannen som subjekt. Selv om det naturligvis også finnes menn som behandles som objekter for eksempel på arbeidsplassen, har disse mennene alltid hatt en sfære der deres følelse av å være subjekt har blitt bekreftet, nemlig i hjemmet. Noen slik sfære har kvinnene, inntil ganske nylig, ikke hatt. Dette har gjort at kvinners transcendens har blitt alvorlig hemmet gjennom historien.
Et hovedspørsmål for Beauvoir i Det annet kjønn er derfor hvordan denne forståelsen av kvinnen som «den andre» har oppstått.
I bokens første del går hun gjennom, og tilbakeviser, fire kjente teorier som forsøker å legitimere kvinnens samfunnsmessige underlegenhet. Disse er:
1. Den biologiske forklaringen
2. Den psykologiske forklaringen
3. Den økonomisk- og materialistiske forklaringen
4. Den idealistiske forklaringen
Peter Singer (1946-) er preferanseutilitarist. Han mener altså at den rette handlingen er den som leder til at så mange preferanser for så mange personer som mulig realiseres. Hans definisjon av begrepet person er «et selvbevisst vesen i stand til å ønske sin fortsatte eksistens», og dette er igjen nært knyttet opp mot selvbevisste veseners preferanse om å unngå smerte. Dette personbegrepet er underliggende for hans syn på en rekke områder.
Singers uttalelser om alt fra abort, til eutanasi og drap på funksjonshemmede spebarn har blant annet gitt ham den uformelle tittelen «verdens farligste mann» blant enkelte av hans meningsmotstandere, og har vært med på å gjøre ham til en svært kontroversiell karakter både i og utenfor akademiske kretser. Da han i 2017 kom til UiO for å gi en forelesning i exphil skapte det til dels ganske stor debatt.
Singers kontroversielle syn på abort og spedbarnsdrap kommer til uttrykk i teksten «Å ta liv: Embryoet og fosteret» fra boken Practical Ethics. Gjennom å ta for seg de alminnelige for- og motargumentene forsøker han å vise at disse ikke er gode nok, og at det er nødvendig med en annen inngang til debatten. Både hans preferanseutilitaristiske syn og hans personbegrep kommer tydelig frem i den argumentasjonen han presenterer i et forsøk på å finne et universelt og objektivt svar på abortspørsmålet. Singer er ingen motstander av abort, snarere tvert imot. Han mener, i tråd med sin preferanseutilitaristiske overbevisning, at dersom aborten medfører en realisering av så mange personers preferanser som mulig, er det helt ok å utføre den. Han argumenterer også for at grensen for abort både kan og bør utvides til etter selve fødselen gitt de rette omstendighetene. For å forstå Singers posisjons er det nødvendig å kjenne til hovedtrekkene i begge siders tidligere argumentasjon.
Utgangspunktet for Singers standpunkt kommer frem i første del av teksten: Et nybefruktet egg består kun av én celle uten noen menneskelige trekk overhodet. I den andre enden av skalaen befinner det seg et fullvoksent menneske. Singer påpeker at det å drepe et fullvoksent menneske blir sett på som moralsk galt, mens det er vanskelig å bli opprørt over det dersom den ene nyberuktede cellen skulle komme til å dø. Han finner likevel ingen åpenbar grense som skiller den voksne fra den nybefruktede cellen – det er en glidende overgang uten skarpe skillelinjer.
Abortmotstandernes hovedargument er at fosteret er et menneske med samme rett til liv som andre mennesker. Singer kaller dette argumentet for «det konservative argumentet» og viser deres logiske resonnement ved å sette det opp i følgende syllogisme:
1. premiss: Det er galt å drepe et
uskyldig menneske
2. premiss: Et menneskefoster er et uskyldig menneske
Konklusjon: Det er galt å drepe et menneskefoster
For å tilbakevise dette argumentet må tilhengerne av fri abort, som Singer kaller «de liberale», nødvendigvis da tilbakevise ett av premissene. Det alminnelige utgangspunktet er å hevde at det andre premisset er feil; det er ikke helt uten videre mulig å påstå at menneskefosteret er et menneske. Dette utløser problemstillingen med den glidende overgangen som Singer poengterer, og spørsmålet blir da når fosteret går over fra å være et ikke-menneske til å bli et menneske.
Singer trekker frem fire mulige skillelinjer: fødsel, levedyktighet, livstegn og bevissthet. Han er ikke tilfreds med noen av disse, men mener at bevissthet er den minst dårlige av de fire.
Fødsel er problematisk, på tross av at den er den mest synlige skillelinjen, fordi det gir større rettigheter til et for tidlig født, og dermed mindre utviklet spedbarn, enn et eldre og mer utviklet spedbarn som fremdeles ligger i mors liv.
Levedyktighet er problematisk fordi det gir ulike rettigheter til spedbarn basert på den teknologiske og økonomiske kapasiteten i det landet der barnet kommer til verden. Høyesterett i USA har slått fast at det er nettopp levedyktighet utenfor mors liv som er det avgjørende kriteriet for å sette abortgrensen, men i praksis gir dette svært ulike rettigheter til ellers like langt utviklede spedbarn, noe som etter Singers mening ikke fremstår som rimelig.
Livstegn, som i at fosteret beveger på seg, er problematisk fordi forskningen viser at fosteret beveger på seg lenge før moren kan kjenne det – noe eksakt tidspunkt for livstegn er dermed ikke mulig å sette annet enn som ren synsing. En annen side ved dette er også det religiøse aspektet – livstegn ble fra kristent hold ansett for å være det tidspunktet da fosteret fikk sjel og har derfor vært trukket frem som en naturlig skillelinje. En religiøs tilnærming er imidlertid ikke universell og objektiv, og kan av den grunn heller ikke benyttes.
Bevissthet er problematisk mye av samme grunn som livstegn – det er gjort undersøkelser som viser at fosteret kan ha en viss form for hjerneaktivitet, og dermed mulig bevissthet allerede fra syvende uke. Det er dermed ikke mulig å fastslå når fosteret er bevisst. De liberale er dessuten motvillige til å sette dette som en skillelinje fordi det betyr at mulighet for abort må innskrenkes helt ned til syvende uke.
Selv om Singer hevder at de liberale ikke har klart å finne noen tilstrekkelig klar skillelinje for overgangen mellom ikke-menneske og menneske, og dermed ikke har klart å fullgodt tilbakevise de konservatives syllogisme, mener han likevel at bevissthet er det minst dårlig forsøket på å definere et slikt skille. Her kommer Singers personbegrep inn da det er ved bevissthet fosteret får evnen til å føle smerte.
Den delen av de liberale som aksepterer de konservatives påstand om fosteret som et uskyldig menneske, men likevel støtter retten til selvbestemt abort, argumenterer i all hovedsak etter én av følgende tre linjer:
1. Lover mot abort stanser ikke abortinngrep, men fører bare til en oppblomstring av illegale og farlige aborter. Det er på det rene at tallene for uønskede graviditeter, og dermed aborter ikke påvirkes i nevneverdig grad av lovgivningen rundt abort, men snarere av graden rundt seksualopplysning og tilgang på prevensjon. På den annen side er det en klar sammenheng mellom anti-abort-lover og økningen av såkalte «strikkepinneaborter», altså aborter utført under forhold som i sterk grad øker risikoen for liv og helse hos den gravide moren. Singer hevder at dette argumentet strengt tatt er et argument som taler mot å sanksjonere lover som forbyr abort, og dermed ikke et argument for abort i seg selv.
2. Myndighetene har ikke noe med enkeltindividenes private og personlige anliggende – lover mot abort er derfor en illegal inngripen i borgernes private sfære. Utgangspunktet for dette er John Stuart Mills (1806-1873) argumenter mot å straffe såkalte forbrytelser uten offer. En slik argumentasjon ligger blant annet til grunn for å avkriminalisere homofili, bruk av lettere narkotiske stoffer og lignende. Selv om den enkelte har rett til sin egen oppfatning om moraliteten i abortspørsmålet, har på den annen side ingen retten til å påtvinge noen andre sin egen mening om dette. Det er i imidlertid mulig å innvende mot et forbrytelse-uten-offer-argument at fosteret selv i høyeste grad kan sees som et offer, særlig om det har utviklet bevissthet.
3. Kvinner har selv rett til å bestemme over hva som skal skje med deres egen kropp, og siden fosteret er en del av hennes kropp mens hun er gravid har hun følgelig rett til å bestemme over det – særlig i de tilfellene der graviditeten er resultatet av et seksuelt overgrep. For å belyse dette siste leddet av argumentet trekker Singer frem feministen Judith Jarvis Thomsons (1929-) filonist-eksempel, som også Hursthouse benytter i sin abortargumentasjon: En kvinne blir kidnappet av fanklubben til en berømt fiolinist, som har samme unike blodtype som kvinnen. Dersom fiolinisten ikke blir koblet til et menneske med samme blodtype i ni måneder vil han dø, og fanklubben kobler dem sammen mot kvinnens vilje. Spørsmålet blir da om kvinnen har rett til å velge å ikke redde fiolinisten, men heller koble seg fra igjen. Thomson mener svaret på dette er et åpenbart ja. Selv om spørsmålet er ment som en parallell til graviditet som oppstår i forbindelse med seksuelle overgrep, mener Singer at det samme prinsippet må gjelde for enhver uønsket graviditet. Thomson hevder med eksempelet at fosterets status ikke er relevant for kvinnens rettigheter. Singer mener dette ikke er et spørsmål om rettigheter, begrunnet i preferanseutilitaristiske hensyn – det eneste korrekte utgangspunktet er alle de involverte personenes preferanser. I fiolineksempelet må da også fiolinistens mange fans preferanser tas med i betraktningen, og det er det handlingsalternativet som oppfyller flest personers preferanser som er det riktige.
I motsetning til de liberale er det de konservatives første premiss Singer angriper, altså «Det er galt å drepe et uskyldig menneske». Dette er han ikke uten videre enig i, og argumentasjonen henger tett sammen med hans argumentasjon mot det han kaller spesiesime, altså en irrasjonell diskriminering av andre dyrearters preferanser overfor menneskets preferanser – det er ingen rasjonelle grunner til at mennesker skal ha en spesiell verdighet og beskyttelse mot å bli drept, når andre arter som storfe, svin eller fjærkre ikke oppnår den samme beskyttelsen.
Singer mener hovedproblemet med de konservatives først premiss er at begrepet menneske er upresist og misvisende. Her kommer Singers personbegrep igjen inn, og det er dette han legger til grunn, da det er opplagt at fosteret er et medlem av arten homo sapiens. Etter Singers personbegrep går det for fosteret da et skille når det kan føle smerte – etter dette punktet, hevder Singer, har fosteret preferanser, men kun om å ikke føle smerte. Deretter sammenligner Singer fosteret med andre dyr som allerede er personer – de har preferanser om å leve videre. Han mener da at fosteret har lavere grad av bevissthet (preferanser) enn de fleste dyr: «Om vi foretar en […] sammenligning med et foster som er mindre enn tre måneder gammelt, ville en fisk vise flere tegn på bevissthet» (Singer:2015 s.134) Fosteret kan dermed ikke ha større rett på beskyttelse enn det dyr har. (Her er det nok også en underliggende påstand om at dyr har rett på større beskyttelse enn det de faktisk oppnår i dag, jf. «Alle dyr er likeverdige») Han trekker argumentet så langt som å hevde at barn etter at de er født, men ennå er små, har mindre preferanser enn de fleste dyr, og at det dermed er verre å drepe dyr enn små barn: «Mitt forslag er derfor at vi ikke innrømmer livet et foster større verdi enn livet til et ikke-menneskelig dyr på et tilsvarende nivå av rasjonalitet, selvbevissthet, bevissthet, evne til å føle osv.» (Singer:2015 s. 134)
En spisset versjon av det konservative argumentet, for å gi fosteret en mer utvilsom status som moralsk beskyttet individ, ser slik ut:
1. premiss: Det er galt å drepe et
potensielt menneske
2. premiss: Et menneskefoster er et potensielt menneske
Konklusjon: Det er galt å drepe et menneskefoster
Rett nok er det vanskelig å si seg uenig i det andre premisset i dette argument, men Singer mener det eneste man her har oppnådd er å gjøre det første premisset svakere enn det allerede var. Hans argumentasjon er jo basert på at fosteret ikke er et menneske før det er en person, og det kan da heller ikke være annerledes å drepe et potensielt noe, enn et virkelig noe. Igjen trekker han en parallell til andre dyrearter: Få vil ha innsigelser mot å slippe et egg, altså en potensiell høne, ned i en gryte med kokende vann, men langt flere vil føle motforestillinger mot å slippe en levende høne ned i det samme vannet. Om et slikt skille ikke gjelder for andre dyrearter må det sannsynliggjøres relevante årsaker til hvorfor det skal være andre regler som gjelder for mennesker, før noe slikt kan påberopes.
Hovedpoenget til Singer er her at det å være medlem av en spesiell art på ingen måte er moralsk relevant, og det kan ikke være det som eventuelt gir fosteret moralsk beskyttelse. Han hevder at det som utgangspunkt er galt å drepe uskyldige personer, men siden fosteret ennå ikke er en person med preferanser om fortsatt eksistens, er det heller ikke galt å drepe det ved å gjennomføre en abort. På samme måte hevder han at spedbarn ennå ikke har status som personer, og at man dermed kan forsvare spedbarnsdrap under strengt gitte omstendigheter.
Hursthouse tillegger selve svangerskapet og det å være foreldre egenverdi og i tråd med målet om å oppnå det etterstrebelsesverdige og gode livet. For Singer er det å realisere preferanser det viktigste. Det er ikke gitt at disse to målene er på kollisjonskurs med hverandre, da det i en persons preferanser blant annet ligger et element av fremtidstanker. I disse kan familieforøkelse gjerne inngå som et preferert moment hos den enkelte.
Det er imidlertid rundt spørsmålet om fosterets status og egenverdi de synes å være mest uenige. Singer vil nok hevde at det er nettopp fosterets status som er det vesentlige, ikke spørsmålet om hvordan en dydig person ville forholdt seg til abortspørsmålet.
Når Hursthouse trekker frem at overgangen fra ikke-menneske til menneske blir et for stort metafysisk spørsmål å besvare, ville nok Singer ha trukket frem argumentet om når fosteret kan føle smerte. Han ville kanskje hevde at smerteopplevelsen er tett knyttet til utviklingen av hjernebarken, og at det finnes godt belegg for at denne utvikles først etter uke 18. I de påfølgende ukene er det en viss aktivitet i hjernebarken, men samtidig befinner fosteret seg i en søvnlignende tilstand. Singer tror fosteret da ikke er i stand til å føle smerte, men innrømmer at han ikke vet dette sikkert. Han ville nok derfor hevde at uke 18 er en naturlig grense for når fosterets preferanser og egenverdi må tillegges vekt i moralitetsvurderingen rundt abortspørsmålet.
Han poengterer at medisinsk forskning på embryoer har vært en nødvendighet for å utvikle for eksempel muligheten for in vitro fertilisering (prøverørsbefruktning), og at det i dag er tusenvis av nedfrosne embryoer rundt omkring på ulike laboratorier som aldri vil komme
I et historisk perspektiv er tanken om dyrs rettigheter en forholdsvis ny tanke. Dette kan sees i sammenheng med at mennesker gjerne har sett dyr som vesentlig forskjellige fra andre dyr. René Descartes (1596-1650) mente eksempelvis at dyr var mer likestilt med avanserte maskiner – og var dermed underlegne mennesket. Singers syn på dyrs rettigheter kommer til uttrykk i teksten «Alle dyr er likeverdige» fra boken Animal liberation. Han hevder i denne teksten at alle dyr har samme verdi, og samtidig at mennesket kun er et dyr blant andre dyr. Han introduserer begrepet spesiesisme (som en parallell til blant annet rasisme og sexisme), altså irrasjonell diskriminering av andre dyrearter, og mener at de aller fleste mennesker er spesiesister. Hans hovedargument er at mennesker ikke har noen rett til å stille seg over andre dyr kun for å tilfredsstille egne smakspreferanser, men snarere, på grunn av sin evne til rasjonell tenkning, en plikt til å ivareta dyrenes preferanser om å leve smertefrie liv. Singers personbegrep som er her viktig.
Som Simone de Beauvoir i Det annet kjønn, trekker Singer opp noen lange linjer for å vise hvordan ulike grupper av undertrykte har kjempet for frigjøring og like rettigheter: slaver, arbeiderklassen, kvinner og så videre. Dyrene på sin side har aldri kunnet kjempe for å bedre sin stilling, men alltid vært underlagt menneskenes kultivering. Når mennesket så i realiteten ikke er noe annet enn et dyr, hevder Singer de må finnes en begrunnelse for hvorfor vi tillater oss å spise dyrekjøtt, men ikke menneskekjøtt. Ifølge Singer finnes ingen slik begrunnelse.
Singers utgangspunkt er påstanden om at alle mennesker skal behandles likt fordi vi er like. Dette har vært et grunnleggende argument i mange undertrykte gruppers kamper for likebehandling, og det er i tillegg et levende juridisk prinsipp i de fleste stater i verden. Beauvoir trekker også frem en slik likhetstanke i Det annet kjønn – begge kjønn er like på alle etisk relevante områder, det finnes derfor ingen grunn til å behandle dem ulikt.
At alle mennesker er like er ikke Singer enig i, men trekker frem at det i virkeligheten er store forskjeller mellom individene. Et alminnelig argument for menneskers likhet har vært deres evne til fornuftig og rasjonell tenkning. Dette setter menneskene dessuten i en spesiell posisjon som utløser spesielle rettigheter, men Singer stiller seg ikke bak dette. Han mener det ikke går an å argumentere for likhet med base i fornuftsevner, fordi disse rett og slett ikke er likt fordelt mellom menneskene: Det finnes mennesker som er veldig intelligente, men det finnes også mennesker som er mindre intelligente. Samtidig finnes det mange andre dyr som også er intelligente, slik som både delfiner og skjærer med flere. Dersom intelligens skal utløse egne rettigheter for mennesker hevder Singer da at man må sette en nedre grense for når man regnes som menneske, men noe slikt gjøres ikke. Tvert i mot, hevder Singer, beskyttes alle mennesker under de samme menneskerettighetene ikke på grunn av sine likheter som individer, men på tross av alle forskjellene mellom dem. En likhetstanke med base i menneskets fornuftsevne kan derfor ikke være rettighetsutløsende for menneskene.
Singer mener det ikke er menneskenes evne til å tenke og snakke som gir oss egne rettigheter, men snarere at det er alle dyrs evne til å føle smerte som gir dem de samme rettighetene som menneskene. Han trekker altså det relevante skillet ved evnen til sansning, uten at det kommer helt tydelig frem hvorfor dette er et bedre, og mindre vilkårlig skille enn evne til å tenke og snakke. Som preferanseutilitarist lener Singer seg på Jeremy Benthams (1748-1832) uttalte grunnlag for moralsk likeverd som det fundamentale argumentet for like rettigheter mellom alle arter: «Ein kvar skal reknast for ein og ingen for meir enn ein.» (Snger:2015 s. 155)
På samme måte som rasister krenker prinsippet om likeverd ved å legge større vekt på interessene til sine egne, hevder Singer at de fleste mennesker er spesieister fordi de prioriterer menneskers interesser fremfor andre arter. Dette gir seg først og fremst utslag i den industrielle kjøttproduksjonen eller pelsdyrnæringen, men også i hvordan vi benytter ulike dyr i vitenskapelige eksperimenter der de sperres inne i trange bur og utsettes for smertefulle forsøk. Singer hevder det ville vært bedre om forsøk som i dag gjøres på dyr heller ble utført på foreldreløse spedbarn, fordi spedbarnet, i motsetning til dyrene, ikke har noen bevissthet rundt hva som kommer til å skje. Han trekker det så langt som å hevde at det ikke finnes noen gode grunner til at slike forsøk ikke skal utføres på barn, da dyr som for eksempel aper, er både mer sensitive overfor smerte og dessuten mer selvbestemmende enn det spedbarn er. Mennesker er ulike på individnivå – faktisk er forskjellene enorme, hevder Singer, og mener med dermed at det ikke går an å begrense spørsmål om likestilling til kun å gjelde menneskelig likestilling.
Aristoteles stilte mennesket i en særstilling på grunn av deres egenskaper på det rasjonelle nivået – det var dette som var grunnen til at de kunne strekke seg mot det gode livet, altså oppnå eudaimonia. Det kan argumenteres for at menneskets evne til å leve det godet livet gir dem spesielle rettigheter. Slike argumenter tilbakeviser Singer ved å vise til at det gode liv ikke utelukkende handler om moralske goder, men snarere et liv i tilfredshet, noe også dyr kan føle over sitt liv.
Kants kategoriske imperativ gjelder kun for autonome individer, og siden dyr ikke har evnen til autonomi, er de heller ikke gitt beskyttelse av det kategoriske imperativ. Han hevdet videre at mennesker har en spesiell verdighet nettopp på grunn av sin rasjonalitet og moralitet. Heller ikke dette kan Singer være enig i: Ikke alle mennesker er verdige eller moralske i større grad enn dyr – han trekker her frem ekstremtilfeller som Hitler og Stalin og spør hvorfor disse skal tillegges en større verdighet enn andre dyr. Singer mener det er vanskelig å gi et fullgodt svar på dette og konkluderer med at det ikke finnes relevante egenskaper som skiller mennesker som gruppe – altså alle medlemmer av menneskearten – fra alle andre medlemmer av alle andre arter. Mennesket har derfor ingen rett til å stille seg over andre arter, men snarere en plikt til å ivareta andre arters preferanser på lik linje med våre egne preferanser.
Singer sitt syn på miljø og klimaendringer kommer til uttrykk i teksten «Miljøet», der han argumenterer både for at vi må utvikle en ny miljøetikk, og for at vi har svært dårlig tid til å utvikle en slik. Han hevder vi må ta vare på den naturen, og spesielt den villmarken, som ennå finnes slik at fremtidige generasjoner også kan ta del i den.
Han innleder teksten med en løs gjenfortelling av et planlagt vannkraftprosjekt i en avsidesliggende dal på Tasmania. Ulike hensyn blir stilt opp mot hverandre for å avgjøre om man skal gå videre med byggingen av dammen – på den ene siden økonomi, tilgang på ren energi og fremtidig sysselsetting, og på den andre siden dalens funksjon som rekreasjonsområde, den gamle skogen og noen sjeldne pungrotter. Fra et preferanseutilitaristisk perspektiv skal alle personers preferanser tillegges vekt. Singers personbegrep kommer her til syne, og spørsmålet om hvem og hva i dalen som da er «et selvbevisst vesen i stand til å ønske sin fortsatte eksistens» blir sentralt. En videreføring av denne tanken viser raskt at verken elven, trærne eller de andre plantene i skogen har noe selvbevisst forhold til sin egen eksistens, og dette avleder spørsmålet om naturen har noen verdi i seg selv. Er naturen verdifull kun i kraft av å være natur? Dette er et sentralt element i Singers utredning av en ny miljøetikk, der han maner til økt selvrefleksjon og redusert forbruk.
I tråd med, eller kanskje også på grunn av, religiøs overtro har mennesket utviklet et destruktivt forhold til naturen, hevder Singer. Han viser her til både skapelsesberetningen og antikkens filosofer, da særlig Aristoteles. Mennesket har i lang tid blitt opphøyet til å ha en spesiell posisjon i verden, i stor grad basert på sin evne til å tenke og snakke – dette er ikke i overenstemmelse med preferanseutilitarismens idéer om at ingen skal regnes som noe mer enn noen annen, og Singer er kritisk til menneskets destruktive skalting og valting med naturen: «[D]e restene av ekte villmark vi har igjen, er nå som øyer i et hav av menneskelig aktivitet som truer med å oppsluke dem.» (Singer:2015 s. 165) Han mener likevel ikke at naturen har egenverdi i den forstand som for eksempel lykke har egenverdi. Lykke er noe vi ønsker å oppnå kun for lykkens skyld, ikke fordi den kan brukes som byttemiddel mot noe annet. Det samme kan sies også om naturen, men dette er ikke Singer enig i:
Argumentet hans for dette er at naturen ikke har evne til sansing, og uten slik evne har den heller ikke mulighet for egne preferanser. En forutsetning for rettigheter er, i følge Singer, muligheten for å ha preferanser. En gresstue har ikke flere preferanser enn en millioner av år gammel dryppstein – følgelig har ingen av dem egne iboende rettigheter, og dermed heller ingen egenverdi, slik for eksempel Arne Næss (1912-2009) hevdet i sin dypøkologi. I korte trekk går denne ut på at alt har rett til liv, alt har egenverdi – alt fra den lille bekken, til den store fjelltoppen og derfor skal det bevares. Begrunnelsen for dette er at alt henger sammen og er en større, eller mindre del av økosystemet. Singer tror en slik tolkning er feil; hele skogen dør ikke om man hugger ned ett tre, selv om treet er en del av det økosystemet skogen utgjør. Enkelhetene i helheten kan altså ikke tillegges egenverdi, og dermed heller ikke naturen som helhet.
Hans argument for å ta vare på naturen har likevel base i preferanseutilitarismen, men det er preferansene til fremtidige generasjoner av alle sansende skapninger som vektlegges – selv om vi ikke kan være helt sikker på om de fremtidige generasjonene vil ønske seg natur og villmark, er det av nettopp den grunn vi må anstrenge oss for å ta vare på den. Alle de som følger etter oss må få muligheten til å velge selv – vi kan ikke ta det valget på deres vegne allerede nå:
«På den måten vil vi ikke gjøre urett mot fremtidige generasjoner, slik det er blitt gjort urett mot oss av tidligere generasjoner, som med sin tankeløshet har frarøvet oss muligheten for å se dyr som dronten, Stellers sjøku eller pungulven, den tasmanske «tigeren». Vi må passe på at vi ikke påfører generasjonene etter oss like uerstattelige tap.» (Singer:2015 s. 168)
Eventuelt: Det estetiske argumentet.
Hjelpesiden for fortvilte exphil-studenter 