Immanuel Kant (1724-1804)

Kants epistemologi

  • Kant hevdet at en hovedoppgave for filosofien var å gjøre rede for at syntetiske dommer a priori er mulig

Utgangspunktet for Kants (1724-1804) epistemologi var å bygge videre på både Descartes og Hume, og han ville forsøke å finne erkjennelsens metafysiske grunnprinsipp. Descartes var rasjonalist, Hume var naturalist, og Kant mente at de begge tok litt feil på hver sin måte. Kant hevdet at sikker viten var avhengig av både fornuften og erfaringen, og han så det derfor som en hovedoppgave for filosofien å gjøre rede for hvordan syntetiske dommer a priori er mulig. Det er dette som er hans målsetning med Kritikk av den rene fornuft. (Kant benytter begrepet «dom» i denne sammenhengen som noe tilsvarende begrepet «påstand»)

A priori

A priori (latin: «fra det tidligere») er et begrep som brukes for å beskrive kunnskap som er avledet logisk fra sikre kilder. A priori kunnskap er dermed helt uavhengig av alle erfarings- eller sanseinntrykk. Det er altså ikke nødvendig å bruke sansene for å avgjøre om noe er a priori. Eksempler på dette kan være: «En ball kan ikke være både helt sort og helt hvit på samme tid», eller «den korteste veien mellom to punkter er en rett linje». Slike setninger kaller Kant sanne dommer a priori.

A posteriori

A posteriori (latin: «fra det senere») er, i motsetning til a priori, kunnskap som trenger bevis for sin påstand. Dersom man stiller spørsmålet om en påstand trenger bevis, (må du se eller høre etter for å avgjøre om den er sann) og svaret er ja, vil påstanden altså være a posteriori. Dersom svaret derimot er: nei, vil påstanden være a priori. Eksempler på dommer som er a posteriori er: «fisken lukter vondt» eller «maten er kald». Begge disse er a posteriori fordi dommen er nødt til å konstateres ved observasjon.

Analytisk

I en analystisk påstand «er det ikke mer i predikatet enn i subjektet» etter Kants beskrivelse. Med dette menes at «det er ikke mer (informasjon om subjektet) i setningens første hoveddel, enn det er i setningens andre hoveddel». Et eksempel som gjerne brukes er: «Et kvadrat har fire kanter». Dette er en analytisk påstand fordi selve definisjonen av et kvadrat forutsetter at det har nettopp fire kanter. Med andre ord kan analytiske påstander dermed forstås som smør-på-flesk-påstander.

Syntetisk

Motsatsen til en analytisk påstand er en syntetisk påstand. Den syntetiske påstanden vil dermed være den som tilfører ytterligere informasjon om subjektet i setningens andre hoveddel, altså: det ligger mer i predikatet enn i subjektet. Et eksempl på en slik påstand kan være «Mannen er religiøs». Da det ikke ligger i selve begrepet «mannen» at han er religiøs, tilfører den andre delen av setningen dermed ny informasjon.

Alle påstander kan dermed plasseres i én av følgende fire kategorier:

1. analytisk a posteriori

2. analytisk a priori

3. syntetisk a posteriori

4. syntetisk a priori

Den første av disse, analytisk a posteriori, finnes i praksis ikke, da det er logisk umulig at en påstand både er selvforklarende i sin definisjon samtidig som det kreves observasjon for å fastslå sannhetsgehalten i påstanden.

Kant forsøker altså å slå fast at syntetiske dommer a priori er mulig. Han hevder at nødvendighet og streng allmenngyldighet er sikre tegn på erkjennelse a priori, men et a priori utsagn sier ikke nødvendigvis noe om virkeligheten: En ugift mann er helt sikkert ungkar – påstanden er a priori, men den er også analytisk fordi den ikke tilfører noe vi ikke allerede visste. Syntetiske utsagn vil derimot si noe om virkeligheten – noe som er helt sikkert sant, eller helt sikkert usant. Kants målsetning er derfor å finne utsagn som er syntetisk a priori – utsagn som er helt sikre og på samme tid sier noe om virkeligheten.

Transcendentale betingelser

Descartes ville gi vitenskapen og filosofien en sikker plattform, og hadde ved hjelp av fornuften alene kommet frem til sitt gudsbevis. Descartes opererte med andre ord a priori. Kant hevdet at dette var umulig, fordi all viten nødvendigvis må begynne med sanseerfaring. På den annen side ville ikke Kant være enig med Hume i at fornuften ikke spilte en rolle i erkjennelsen av virkeligheten.

Der Hume mente at årsaksforestillingen dypest sett handler om vaner, mente Kant på sin side at årsaker er noe langt mer enn det – de er fundert i selve den menneskelig forstand og utgjør dermed en del av hvordan mennesker erkjenner virkeligheten. All erkjennelse begynner altså med sansning, men den slutter ikke der. Kant hevder at det finnes visse syntetisk a priori måter vi organiserer erfaringer på, som med tid, sted og årsaker, og at dette er en del av forstanden selv. Dermed er ikke mennesker passive mottakere av sanseinntrykk, men aktive deltakere i erkjennelsen.

Kants formål med sin søken etter syntetiske a priori dommer er selve betingelsene for hvordan mennesker kan oppnå viten om ting. Han kaller dette transcendentale betingelser. Han hevder at det finnes det vi kan være helt sikker på, men som vi ikke behøver erfaring for å vite. Dette er nærmere forklart av de norske filosofene Gunnar Skirbekk og Nils Gilje:

En person ringer politiet for å melde fra om en trafikkulykke. Politiet kan da uten videre helt sikkert vite tre ting: Ulykken har skjedd et sted, den har skjedd på et tidspunkt og den har skjedd av en årsak. Det vil ikke gi mening dersom innringeren påstår at det har skjedd en ulykke, men den har ikke skjedd noe sted. På samme måte vil det heller ikke gi mening om den har skjedd, men ikke på et tidspunkt, eller av en grunn. Det er helt sikkert at disse tre vilkårene alltid må være tilstede – de er allmenngyldige og nødvendige. Eksempelet viser at både tid, sted og årsak er syntetisk a priori slik Kant ville frem til, og det er dette han kaller transcendentale forutsetninger for vår erkjennelse.

Kants etikk

  • Ifølge Kant består en handlings moralske verdi i at den er utført av plikt overfor det kategoriske imperativ
  • Han mener dermed at moralen skal være grunnlagt på fornuften

Immanuel Kant presenterte sine etiske grunntanker i Grunnlegging av moralens metafysikk fra 1785. På samme måte som i epistemologien ville han også innenfor etikken finne de metafysiske grunnprinsippene. Han gjør seg selv til talsmann for deontologien, eller pliktetikken, som i korte trekk går ut på at det finnes visse handlinger vi har plikt til å utføre, helt uavhengig av konsekvensene vi tror disse vil lede til. Kant hevdet at fornuften er sentral i etikken, i motsetning til Hume som hevdet at fornuften spilte kun en marginal rolle.

Kants utgangspunkt formuleres tydelig i bokens første kapittel: «Det er umulig å tenke seg noe i verden, ja til og med utenfor den, som uten innskrenkning kan anses for godt, annet enn en god vilje» (Kant:2015 s. 135)

Fokuset for en handlings moralske verdi ligger for Kant altså ikke på handlingens konsekvenser, men ene og alene på den gode viljen. Den gode viljen kan dermed forstås som identisk med plikten, og en handling som er motivert ut fra denne, den er alltid god.

Kant hevder videre at mennesket har full autonomi, og det er dette som gir oss anledningen til å handle av plikt overfor den gode viljen. Et menneske som ikke er autonomt eller fritt kan derfor dypest sett ikke handle moralsk eller stå til ansvar for sine egne handlinger. Autonomi er derfor en forutsetning for Kants etiske teorier.

For Kant er det imidlertid ikke nok å bare handle i overenstemmelse med plikten, men man må også ha plikten som selve motivasjonen for handlingen. Kant skiller mellom det han kaller moralske handlinger og legale handlinger, der den som handler av plikt overfor de moralske prinsippene utfører en moralsk handling, mens den som utfører den samme handlingen, men kanskje fordi det gir egennytte eller glede for seg selv, utfører en legal handling. Selv om resultatet av de to handlingene er det samme, er motivasjonen ulik. For Kant er motivasjonen et avgjørende element i moralitetsbedømmingen. Det betyr likevel ikke at man kun skal utføre de handlingene man ikke har lyst til, men allikevel må utføre bare fordi man har plikt til det – tvert imot – Kant hevdet at plikten overfor det kategoriske imperativ var det som gjorde mennesket autonomt, og at ved å handle i overenstemmelse med dette vokste den moralske motivasjonen frem av seg selv.

Det kategoriske imperativ

Kant formulerte fem ulike versjoner av det kategoriske imperativ, som en høyeste lov for moralen, der universallovsformuleringen og humanitetsformuleringen er de to mest kjente:

1. universallovsformuleringen: Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at det skal bli en allmenn lov.

(Dette forstås som at du kun skal handle på en sånn måte at du også vil at alle andre skal handle tilsvarende)

2. Humanitetsformuleringen: Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel.

(Dette forstås som at du aldri skal utnytte noen kun for egen vinning)

Med det kategoriske imperativ mente Kant at han hadde funnet det metafysiske fundamentet for moralen, fordi også dette er syntetisk a priori, i likhet med tid, rom og årsak. Han eksemplifiserer dette på følgende måte:

Dersom du i en vanskelig situasjon trenger penger, kan du da låne disse av en venn med løfte om å betale tilbake, men uten intensjon om å faktisk gjøre det? Hvis man da spør seg selv om man vil at også alle andre skal avgi løfter uten å ha til hensikt å holde dem, oppdager man raskt at dette vil velte hele løfteinstitusjonen, og straks kan man ikke lenger stole på noe som blir lovet noen gang. Dette utløser i følge Kant en selvmotsigelse, og dermed kan vi ikke handle på den måten. Den eneste riktige handlingsmåten er derfor å holde løftet om å tilbakebetale pengene.

Kants tilnærming til etikken er altså en rent formell og logisk tilnærming. Han vektlegger tungt at man skal ville at ens egen handlingsregel skal bli en allmenn lov – hvis man ikke vil det er handlingen forkastelig, og man må avstå fra å utføre den. Han har dermed ikke fokus på hvordan en umoralsk handling påvirker den andre, bare at det er en logisk selvmotsigelse i enhver umoralsk handling. Med andre ord: Dersom handlingen utløser en selvmotsigelse er den en umoralsk handling – og dette kan kun utledes ved hjelp av fornuften.

Kants kvinnesyn

  • I likhet med Aristoteles mente Kant at kvinner var ikke var fornuftsvesener.

Kants kvinnesyn fremkommer i «Kjønnets karakter» fra 1798. Han hevder der at det er vesentlige forskjeller mellom kvinner og menn. I motsetning til Platon, som mente kvinnene var utstyrt med fornuftsevner på lik linje med menn, mener Kant at kvinner er rene følelsesvesener. Han hevder videre at de er passive fra naturens side, og generelt dårligere utrustet enn menn hva angår intellektuell kapasitet: Kvinner oppnår da sin største mulighet for fullkommenhet når de «blomstrer fysisk» – altså når de går over fra å være jenter til å bli kvinner med pupper og bredere hofter. Kvinners manglende evne til å utvikle intellektuelle evner gjør dem derfor, i følge Kant, uegnet til å delta i det politiske liv ved for eksempel å ha stemmerett. De er også uegnet til å bedrive aktiviteter som naturvitenskap eller lignende. Her er Kant på linje med Aristoteles, mens Hume nok ville ha vært svært uenig i deres nedverdigende karakteristikker av kvinner som passive og uintellektuelle vesener.

Kvinnene har etter Kants mening to viktige oppgaver: De skal bevare menneskeheten ved å føde barn, det blir nemlig ikke flere menn om man ikke har noen kvinner til å føde dem. Deres andre oppgave er å bidra til å sivilisere menn. Kvinner har nemlig, på tross av deres begrensede intellektuelle kapasitet, mer verbale evner enn menn – de er med andre ord noen skravlehøner.

Siden kvinner i følge Kant kun kan handle ut i fra deres følelser, betyr dette samtidig at de ikke kan handle moralsk – Kant hevder jo i Grunnlegging til moralens metafysikk at moralitet forutsetter fornuft. Når Kant da snakker om frie og autonome mennesker, er det med andre ord først og fremst menn han har i tankene. Kvinner kan da, i følge Kant, heller ikke være personer i juridisk betydning.

Innledende tips og triks

Det kan være ganske nyttig å lese seg gjennom disse tipsene – da slipper du kanskje å kaste bort masse tid senere i studiet…

Om denne siden

  • Selv om jeg fikk en (fullstendig unødvendig) A på eksamen, er denne bloggen på ingen måte en komplett gjennomgang av pensum for exphil ved UiO, men inneholder alle mine notater, i tillegg til de obligatoriske innleveringene mine (Oblig#1) og (Oblig#2), samt eksamensbesvarelsen min. Jeg har også forsøkt å sette opp en god oversikt over de ulike filosofene/etikerne som er på pensum, samt samle noen lenker til sider jeg selv hadde nytte av.

  • Det følger i tillegg noen tanker om de erfaringene jeg gjorde meg mens jeg kjempet meg gjennom faget. Det er ingen garantier for det faglige innholdet. Det kan nok også kanskje fremstå som litt mangelfullt innimellom. Det er ikke helt utenkelig at det stemmer… Utvis derfor varsomhet og alminnelig god kildekritikk når du leser notatene mine. På den annen side: Jeg fikk en A til eksamen, så helt på trynet kan det jo ikke være.

  • Jeg kommer muligens til å oppdatere denne bloggen sporadisk dersom jeg har nye og nyttige ting å komme med – eller hvis noen har forslag til noe jeg burde endre på. Jeg håper likevel du kan ha utbytte av det jeg har lagt ut så langt. Jeg håper også jeg kan inspirere andre til å bidra til og etablere en bedre delekultur blant studentene – spre ordet videre – og benytt deg gjerne av bloggens facebookside for deling av tips og triks.

  • Lykke til med ex.phil. Det er bare et halvt år av livet ditt – og ståkarakter er mer enn bra nok… 🙂

Hvordan angripe pensum?

  • Kjøp deg «ex.phil på 1-2-3» eller tilsvarende sammendragslitteratur. Denne forklarer i stor grad det du trenger å forstå for å sikre deg ståkarakter. Bruk deretter pensumlitteraturen mer som oppslagsverk.

  • Ikke begynn med å lese om Platon og Aristoteles, selv om disse kommer først i forelesningsrekken. Dette er noen gamle grinebitere som med dagens kunnskaper til verden omkring oss mest fremstår som om de har tatt litt for mye syre mens de grublet ut teoriene sine. Å prøve å forstå vrøvlet deres uten en litt mykere inngang til stoffet, kan derfor fort gi en bratt og demotiverende læringskurve. Å bla litt frem og tilbake i etikkdelen av pensum først kan være lurt, og gjennom det gjøre seg litt kjent med sjargongen som blir brukt.

Om forelesning

  • Drit i forelesningene. Det er kun et knapt fåtall av studentene som har reelt læringsutbytte av disse – statistisk sett faktisk nesten ned mot 0%. Det er svært liten sannsynlighet for at du er én av dem.

  • Om du på død og liv vil ha med deg forelesningene kan du heller se dem som podcast i sengen om kvelden istedenfor to episoder på Netflix. Podcasten finner du på semestersidene.

  • Forelesningene kan kanskje være fine som repetisjon når stoffet har begynt å feste seg, men er i praksis helt bortkastet før du har jobbet en god del med det på egenhånd. Det er altså ikke vits å kaste bort verdifull studietid i auditoriet på HumSam på Blinderen.

  • Bruk heller tiden til å diskutere i en kollokviegruppe, eller drikk en øl med noen medstudenter mens dere gjør narr av en gammel filosof. Det er garantert mer fruktbart faglig sett.

Røde tråder og hvordan å strukturere notatene dine

  • Gjennom hele exphilpensum går det noen røde tråder. Disse er:
    • Epistemologi – hvordan kan vi vite noe sikkert? Eller sagt på en mindre krunglete måte: Hva er kunnskap – og hva skiller objektiv sannhet fra ren synsing?
    • Metafysikk – hva er det alt kommer av?
    • Etikk – hva er moralsk rett og galt å gjøre – og hvorfor er det sånn?
    • Spørsmålet om årsak/virkning – hvordan skjer ting?
    • Kvinnesyn – er kvinner egentlig like bra som menn?

  • Det kan være hensiktsmessig å strukturere notatene dine under disse overskriftene, fremfor å knytte dem til hver av de enkelte tekstene i pensum. Det gjør det langt lettere å finne frem i dem senere, spesielt når du sitter og svetter ved datamaskinen på hjemmeeksamen.

  • Prøv å gjøre sammenligninger mellom de ulike filosofene i notatene dine. Dette er noe du nesten garantert blir spurt om på eksamen, og å ha trent seg opp til dette på forhånd, så du slipper å tenke ut svarene mens du sitter og svetter, er et stort pluss.

    • Hva er likt?
    • Hva er ulikt?
    • Hvordan tror du den ene ville svart på den andres argumenter?

  • Filosofer og problemstillinger det kan være lurt å sammenligne er:

Viktige begreper (i ex.phil-sammenheng)

  • Du kommer til å bli presentert for en rekke abstrakte begreper som strengt tatt bare er av interesse for de som studerer exphil, og dessuten for de veldig få raringene som velger å studere filosofi og idéhistorie videre. Prøv å ikke spy av disse begrepene. Du står fritt til å glemme dem straks du har stått på eksamen, men det kan være lurt å forsøke å forstå dem mens du kjemper deg gjennom det neste halvåret av livet ditt – ikke fordi begrepene er viktige å kunne, på ingen måte – utelukkende fordi de benyttes så ofte i pensum at den uoversiktlige grøten exphil fremstår som, blir litt mindre grøtete om du forstår hva de betyr.

  • Sett derfor av litt tid til å google og forstå disse begrepene:

    • Metafysikk
    • Epistemologi
    • Fronesis
    • A priori – se Kant
    • A posteriori – se Kant
    • Syntetisk – se Kant
    • Analytisk – se Kant


Sitater og referanser

  • Jeg har enkelte sitater i notatene. Der ikke annet er oppgitt er disse plukket fra én av de to bøkene som er pensum: Exphil I, Tekster i etikk og Exphil II, Filosofi- og vitenskapshistorie. Begge utgitt av IFIKK, UiO, 2015.

  • Venn deg til å legge inn referanser med én gang når du bruker sitater fra tekstene. Det er ofte sinnsykt tidkrevende å lete opp igjen senere akkurat det sitatet du brukte når du skal legge inn kildelisten. Å føre den fortløpende vil dermed spare deg for masse tid senere – tid du heller kan bruke på noe langt mer fornuftig enn exphil.

Om eksamen og sånn

  • Løs minst én tidligere eksamensoppgave før din egen eksamen, og gjør det helst på eksamensvilkår. Da har du en viss idé om hva du møter.

  • Eksamensformen er stadig under revidering, så det kan være lurt å gyve løs på en av de nyeste eksamenene – gjerne den fra i fjor.

  • Hvis du går seminarvarianten skal du ha hjemmeeksamen. Husk at du da på hjemmeeksamen kan klippe og lime så mye du vil fra notatene dine, så lenge det ikke er avskrift fra andre kilder (som for eksempel denne), men formulert med dine egne ord. Gode og fyldige notater er derfor gull verdt. Det er også gull verdt å ta seg tid til å legge inn kildehenvisninger allerede mens du leser og skriver notater. Det sparer deg for masse verdifull tid senere.

  • Les eksempler på noen tidligere eksamensbesvarelser. Her er mine: Obligatorisk innlevering #1, obligatorisk innlevering #2 og eksamensbesvarelse vår 2019.


Fremtidige arbeidsgivere

  • Ingen arbeidsgivere kommer noen sinne til å bry seg en dritt om hvilken karakter du fikk i exphil – sannsynligheten for at den som ansetter deg også selv har slitt seg bittert gjennom faget uten å forstå mål og mening, og derfor skyr det som pesten, er langt større enn at du møter en som elsket det og synes det er det viktigste faget i verden. Ta det helt med ro. Ståkarakter er mer enn godt nok i exphil. Med andre ord: det kommer til å gå bra. Om du mot formodning skulle komme til å møte en arbeidsgiver som faktisk vektlegger karakteren din i exphil, er vedkommende sannsynligvis en dust som du uansett ikke har lyst til å ha som sjef.