Kort om smart

John Jamieson Carswell Smart (1920-2012) gjorde seg til talsmann for den klassiske utilitarismen. Utilitarismen ble først formulert av Jeremy Bentham (1748-1823), en britisk sosialfilosof og jurist. I Riss av et system for en utilitaristisk etikk presenterer Smart sin egen versjon, nemlig handlingsutilitarismen. Utilitarismen er en form for konsekvensetikk, der fokuset på en handlings moralitet ligger på de konsekvensene som oppstår. En handling er riktig hvis og bare hvis den leder til de beste konsekvensene. Aktørens intensjoner eller handlingen i seg selv er altså uten betydning. En god konsekvens innen utilitarismen defineres gjerne som nyttemaksimerende.

Rett og galt (+ ringer i vann)

Den grunnleggende tanken ved handlingsutilitarismen kan ved første øyekast gjøre at den virker som en etisk teori det er enkelt å stille seg bak – «man bør gjøre det som leder til de beste konsekvensene». (Smart:2015 s. 46) Smart mener selv at teorien er «en så enkel og naturlig doktrine at vi kan forvente at mange lesere vil ha i det minste en viss tilbøyelighet til å være enig i den.» (Smart:2015 s. 46)

Det dukker imidlertid raskt opp utfordringer: Smart gir ingen videre gode anvisninger på hvordan man skal gå frem for å vurdere hva som er de beste konsekvensene. Han forfekter en idé om å redusere det hele til et slags regnestykke over hvilke av de ulike handlingsalternativene som vil lede til mest mulig lykke, og minst mulig smerte for flest mulig. Noen plausibel forklaring på hvordan en slik utregningsmodell ser ut har han imidlertid ikke, selv om han vier et helt kapittel til gjennomgang av sannsynlighetsberegning og spillteori.

Smart gjør deretter noen forsøk på oppfordre til å bruke fantasi og forestillingsevne for å gjette seg frem til alle mulige konsekvenser, og hevder at folk i hverdagen gjør nettopp dette i praksis. Han ser ingen grunn til at slike vilkårlige konsekvensanalyser også kan benyttes innenfor et etisk system. At det er helt umulig å forestille seg de langsiktige konsekvensene av en handling mener han ikke er noe problem fordi vi «vanligvis ikke [trenger] å ta hensyn til fjerntliggende konsekvenser fordi disse raskt nærmer seg null, lik de ytterste ringene i vannet når man har kastet en stein uti.» (Smart:2015 s. 48) Peter Singer, en annen utilitarist, vedgår at imidlertid at den akutte klimakrisen kan sees som det beste argumentet for at Smarts påstand rett og slett ikke holder vann.

Riktig og rasjonell (+ ros og kritikk)

Siden det ikke er mulig å forutse ethvert utfall av en enhver handling, vil noen av de handlingene utilitaristene velger alltid ende opp med å ikke være riktige. Til bruk for slike problemstillinger lanserer Smart begrepene riktig og rasjonell: I valget mellom flere handlinger må det alltid gjennomføres en lystkalkyle (sannsynlighetsvurdering). Etter å ha utført denne, er den riktige handlingen den handlingen som faktisk gir de beste konsekvensene. Imidlertid er det ikke sånn at det andre handlingsalternativet nødvendigvis var helt galt dersom utilitaristen med rette trodde på forhånd at det ville gi de beste konsekvensene, og derfor valgte det. Den handlingen som utilitaristen med størst sannsynlighet tror fører til de beste konsekvensene er den handlingen som burde velges – den er altså det rasjonelle valget. Selv om det i ettertid skulle vise seg at det var et annet alternativ som var den rette handlingen, vil den valgte handlingen fremdeles ha vært en rasjonell handling, og handlingen burde roses for å stimulere til å gjøre rasjonelle valg også i fremtiden.

God aktør og godt motiv

Rasjonell er altså det man tror leder til de beste konsekvensene, rett er det som faktisk leder til de beste konsekvensene. I videreføringen av dette lanserer Smart begrepene god aktør og godt motiv. Den aktøren som velger det alternativet som faktisk leder til de beste konsekvensene, bør kalles god, og en god person er derfor en person som mer en gjennomsnittet av tiden klarer å velge det handlingsalternativet som er lykkemaksimerende. Den aktøren som velger det rasjonelle alternativet har likevel et godt motiv. Dermed er man ikke etter en utilitaristisk tankegang nødvendigvis en dårlig person selv om man ikke klarer å velge det alternativet som ikke ledet til de beste konsekvensene, så lenge man hadde et godt motiv. Slik sett vektlegger utilitarismen også til en viss grad aktørens intensjon.

En handling som etter vel gjennomført lystkalkyle, og med godt motiv, allikevel viste seg å være feil, må likevel roses. Dette for å stimulere til å fortsette å ta rasjonelle valg. For å avgjøre om en uriktig handling burde underlegges kritikk, selv om den ikke er utført med godt motiv, mener Smart det er viktig å først stille spørsmål ved hvor nyttig kritikken vil være – kommer de beste konsekvensene ut av å kritisere handlingen? – hvis de ikke gjør det bør man følgelig avstå fra å kritisere.

Kritikk av utilitarismen

Smart hevder at utilitarismen med sitt enkle og pragmatiske grunnprinsipp burde være like enkelt å gjennomføre også i praksis. Når etikk fristilles fra all tidligere indoktrinering av religiøse dogmer og andre ubegrunnede moralitetsårsaker, reduseres det straks til et rent matematisk problem. At utilitarismen er like enkel i praksis som i teorien møter imidlertid sterk motstand fra flere hold.

Deontologen Charles Fried (1935-) hevder i sin bok Rett og galt at utilitarismen er altomfattende og gjennomgripende, og at det i ytterste konsekvens vil kunne lede utilitaristene til ren handlingslammelse. Enhver utført handling kan i siste instans lede til en annens utilsiktede død; for å unngå en slik negativ effekt av ens egen handling må utilitaristen da unngå å handle, men også å ikke velge noe, er et valg i en utilitaristisk etikk. Utilitaristen er derfor også ansvarlig for det man valgte å ikke gjøre. Dette er fordi man ved å ikke velge noe potensielt sett kan ha unnlatt å fremme de beste konsekvensene, og i verste fall kan dette ha ledet til en redusert samlet lykke.

Fried trekker frem at «For utilitarister er det alltid bare én eneste rett ting å gjøre, og det er på alle mulige måter å fremme den størst mulige lykke hos det størst mulige antall til enhver tid» (Fried:2015 s. 80) Med andre ord: for utilitaristen tikker klokken ubønnhørlig videre til enhver tid, og for hvert øyeblikk du ikke jobber målrettet for lykkemaksimering faller din verdi som en god aktør. Et spørsmål om supererogative handlinger er av samme grunn utelukket i utilitarismen, i motsetning til i deontologien.

Deontologien på sin side har klare kriterier for rett og galt gjennom å knytte moralitetspørsmålet direkte opp mot den konkrete handlingen. Slik kan deontologen puste lettet ut med god samvittighet når ens plikter til å gjøre noe, eller ikke gjøre noe er overholdt, og det er fremdeles mange valg innen deontologien som kan gjøres på helt frivillig basis. For utilitaristen vil det alltid hvile et krav om å treffe de rette valgene, til enhver tid, i enhver situasjon. Det gjennomgripende ved en slik etikk setter altså utilitaristen i en undertrykket posisjon der det aldri er rom for å hvile ut, uten å ha med seg dårlig samvittighet over de potensielle negative konsekvensene det kan medføre.

Utilitarismen er også et system som fort kan komme ut av kontroll og havne inn i en voldsspiral. Det kan for eksempel være en moralsk riktig handling etter en utilitaristisk tankegang å «rette baker for smed» dersom man tror dette leder til de beste konsekvensene. Dette kan imidlertid igjen avstedkomme en nødvendig gjengjeldelse, eller kanskje det viste seg at å likvidere bakeren ikke var den riktige handlingen, og et nytt drap må gjennomføres for å roe eventuelle gemytter.

Et av de største problemene med utilitarismen er likevel den grunnleggende mangelen på objektive vurderingskriter. Dette gir seg direkte utslag i både gjennomføringen av den nødvendige lystkalkylen og tidsavgrensningen for konsekvensrekken. Når starter egentlig en konsekvensrekke, og når slutter den? Hvor stor krets av individer skal medregnes i lystkalkylen? Hvordan vekter man den enkeltes egen subjektive oppfatning av lykke? Før det er utarbeidet holdbare svar på slike spørsmål er det høyst tvilsomt om utilitarismen har noe for seg som et normativt etisk system.