Immanuel Kant (1724-1804)

Kants epistemologi

  • Kant hevdet at en hovedoppgave for filosofien var å gjøre rede for at syntetiske dommer a priori er mulig

Utgangspunktet for Kants (1724-1804) epistemologi var å bygge videre på både Descartes og Hume, og han ville forsøke å finne erkjennelsens metafysiske grunnprinsipp. Descartes var rasjonalist, Hume var naturalist, og Kant mente at de begge tok litt feil på hver sin måte. Kant hevdet at sikker viten var avhengig av både fornuften og erfaringen, og han så det derfor som en hovedoppgave for filosofien å gjøre rede for hvordan syntetiske dommer a priori er mulig. Det er dette som er hans målsetning med Kritikk av den rene fornuft. (Kant benytter begrepet «dom» i denne sammenhengen som noe tilsvarende begrepet «påstand»)

A priori

A priori (latin: «fra det tidligere») er et begrep som brukes for å beskrive kunnskap som er avledet logisk fra sikre kilder. A priori kunnskap er dermed helt uavhengig av alle erfarings- eller sanseinntrykk. Det er altså ikke nødvendig å bruke sansene for å avgjøre om noe er a priori. Eksempler på dette kan være: «En ball kan ikke være både helt sort og helt hvit på samme tid», eller «den korteste veien mellom to punkter er en rett linje». Slike setninger kaller Kant sanne dommer a priori.

A posteriori

A posteriori (latin: «fra det senere») er, i motsetning til a priori, kunnskap som trenger bevis for sin påstand. Dersom man stiller spørsmålet om en påstand trenger bevis, (må du se eller høre etter for å avgjøre om den er sann) og svaret er ja, vil påstanden altså være a posteriori. Dersom svaret derimot er: nei, vil påstanden være a priori. Eksempler på dommer som er a posteriori er: «fisken lukter vondt» eller «maten er kald». Begge disse er a posteriori fordi dommen er nødt til å konstateres ved observasjon.

Analytisk

I en analystisk påstand «er det ikke mer i predikatet enn i subjektet» etter Kants beskrivelse. Med dette menes at «det er ikke mer (informasjon om subjektet) i setningens første hoveddel, enn det er i setningens andre hoveddel». Et eksempel som gjerne brukes er: «Et kvadrat har fire kanter». Dette er en analytisk påstand fordi selve definisjonen av et kvadrat forutsetter at det har nettopp fire kanter. Med andre ord kan analytiske påstander dermed forstås som smør-på-flesk-påstander.

Syntetisk

Motsatsen til en analytisk påstand er en syntetisk påstand. Den syntetiske påstanden vil dermed være den som tilfører ytterligere informasjon om subjektet i setningens andre hoveddel, altså: det ligger mer i predikatet enn i subjektet. Et eksempl på en slik påstand kan være «Mannen er religiøs». Da det ikke ligger i selve begrepet «mannen» at han er religiøs, tilfører den andre delen av setningen dermed ny informasjon.

Alle påstander kan dermed plasseres i én av følgende fire kategorier:

1. analytisk a posteriori

2. analytisk a priori

3. syntetisk a posteriori

4. syntetisk a priori

Den første av disse, analytisk a posteriori, finnes i praksis ikke, da det er logisk umulig at en påstand både er selvforklarende i sin definisjon samtidig som det kreves observasjon for å fastslå sannhetsgehalten i påstanden.

Kant forsøker altså å slå fast at syntetiske dommer a priori er mulig. Han hevder at nødvendighet og streng allmenngyldighet er sikre tegn på erkjennelse a priori, men et a priori utsagn sier ikke nødvendigvis noe om virkeligheten: En ugift mann er helt sikkert ungkar – påstanden er a priori, men den er også analytisk fordi den ikke tilfører noe vi ikke allerede visste. Syntetiske utsagn vil derimot si noe om virkeligheten – noe som er helt sikkert sant, eller helt sikkert usant. Kants målsetning er derfor å finne utsagn som er syntetisk a priori – utsagn som er helt sikre og på samme tid sier noe om virkeligheten.

Transcendentale betingelser

Descartes ville gi vitenskapen og filosofien en sikker plattform, og hadde ved hjelp av fornuften alene kommet frem til sitt gudsbevis. Descartes opererte med andre ord a priori. Kant hevdet at dette var umulig, fordi all viten nødvendigvis må begynne med sanseerfaring. På den annen side ville ikke Kant være enig med Hume i at fornuften ikke spilte en rolle i erkjennelsen av virkeligheten.

Der Hume mente at årsaksforestillingen dypest sett handler om vaner, mente Kant på sin side at årsaker er noe langt mer enn det – de er fundert i selve den menneskelig forstand og utgjør dermed en del av hvordan mennesker erkjenner virkeligheten. All erkjennelse begynner altså med sansning, men den slutter ikke der. Kant hevder at det finnes visse syntetisk a priori måter vi organiserer erfaringer på, som med tid, sted og årsaker, og at dette er en del av forstanden selv. Dermed er ikke mennesker passive mottakere av sanseinntrykk, men aktive deltakere i erkjennelsen.

Kants formål med sin søken etter syntetiske a priori dommer er selve betingelsene for hvordan mennesker kan oppnå viten om ting. Han kaller dette transcendentale betingelser. Han hevder at det finnes det vi kan være helt sikker på, men som vi ikke behøver erfaring for å vite. Dette er nærmere forklart av de norske filosofene Gunnar Skirbekk og Nils Gilje:

En person ringer politiet for å melde fra om en trafikkulykke. Politiet kan da uten videre helt sikkert vite tre ting: Ulykken har skjedd et sted, den har skjedd på et tidspunkt og den har skjedd av en årsak. Det vil ikke gi mening dersom innringeren påstår at det har skjedd en ulykke, men den har ikke skjedd noe sted. På samme måte vil det heller ikke gi mening om den har skjedd, men ikke på et tidspunkt, eller av en grunn. Det er helt sikkert at disse tre vilkårene alltid må være tilstede – de er allmenngyldige og nødvendige. Eksempelet viser at både tid, sted og årsak er syntetisk a priori slik Kant ville frem til, og det er dette han kaller transcendentale forutsetninger for vår erkjennelse.

Kants etikk

  • Ifølge Kant består en handlings moralske verdi i at den er utført av plikt overfor det kategoriske imperativ
  • Han mener dermed at moralen skal være grunnlagt på fornuften

Immanuel Kant presenterte sine etiske grunntanker i Grunnlegging av moralens metafysikk fra 1785. På samme måte som i epistemologien ville han også innenfor etikken finne de metafysiske grunnprinsippene. Han gjør seg selv til talsmann for deontologien, eller pliktetikken, som i korte trekk går ut på at det finnes visse handlinger vi har plikt til å utføre, helt uavhengig av konsekvensene vi tror disse vil lede til. Kant hevdet at fornuften er sentral i etikken, i motsetning til Hume som hevdet at fornuften spilte kun en marginal rolle.

Kants utgangspunkt formuleres tydelig i bokens første kapittel: «Det er umulig å tenke seg noe i verden, ja til og med utenfor den, som uten innskrenkning kan anses for godt, annet enn en god vilje» (Kant:2015 s. 135)

Fokuset for en handlings moralske verdi ligger for Kant altså ikke på handlingens konsekvenser, men ene og alene på den gode viljen. Den gode viljen kan dermed forstås som identisk med plikten, og en handling som er motivert ut fra denne, den er alltid god.

Kant hevder videre at mennesket har full autonomi, og det er dette som gir oss anledningen til å handle av plikt overfor den gode viljen. Et menneske som ikke er autonomt eller fritt kan derfor dypest sett ikke handle moralsk eller stå til ansvar for sine egne handlinger. Autonomi er derfor en forutsetning for Kants etiske teorier.

For Kant er det imidlertid ikke nok å bare handle i overenstemmelse med plikten, men man må også ha plikten som selve motivasjonen for handlingen. Kant skiller mellom det han kaller moralske handlinger og legale handlinger, der den som handler av plikt overfor de moralske prinsippene utfører en moralsk handling, mens den som utfører den samme handlingen, men kanskje fordi det gir egennytte eller glede for seg selv, utfører en legal handling. Selv om resultatet av de to handlingene er det samme, er motivasjonen ulik. For Kant er motivasjonen et avgjørende element i moralitetsbedømmingen. Det betyr likevel ikke at man kun skal utføre de handlingene man ikke har lyst til, men allikevel må utføre bare fordi man har plikt til det – tvert imot – Kant hevdet at plikten overfor det kategoriske imperativ var det som gjorde mennesket autonomt, og at ved å handle i overenstemmelse med dette vokste den moralske motivasjonen frem av seg selv.

Det kategoriske imperativ

Kant formulerte fem ulike versjoner av det kategoriske imperativ, som en høyeste lov for moralen, der universallovsformuleringen og humanitetsformuleringen er de to mest kjente:

1. universallovsformuleringen: Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at det skal bli en allmenn lov.

(Dette forstås som at du kun skal handle på en sånn måte at du også vil at alle andre skal handle tilsvarende)

2. Humanitetsformuleringen: Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel.

(Dette forstås som at du aldri skal utnytte noen kun for egen vinning)

Med det kategoriske imperativ mente Kant at han hadde funnet det metafysiske fundamentet for moralen, fordi også dette er syntetisk a priori, i likhet med tid, rom og årsak. Han eksemplifiserer dette på følgende måte:

Dersom du i en vanskelig situasjon trenger penger, kan du da låne disse av en venn med løfte om å betale tilbake, men uten intensjon om å faktisk gjøre det? Hvis man da spør seg selv om man vil at også alle andre skal avgi løfter uten å ha til hensikt å holde dem, oppdager man raskt at dette vil velte hele løfteinstitusjonen, og straks kan man ikke lenger stole på noe som blir lovet noen gang. Dette utløser i følge Kant en selvmotsigelse, og dermed kan vi ikke handle på den måten. Den eneste riktige handlingsmåten er derfor å holde løftet om å tilbakebetale pengene.

Kants tilnærming til etikken er altså en rent formell og logisk tilnærming. Han vektlegger tungt at man skal ville at ens egen handlingsregel skal bli en allmenn lov – hvis man ikke vil det er handlingen forkastelig, og man må avstå fra å utføre den. Han har dermed ikke fokus på hvordan en umoralsk handling påvirker den andre, bare at det er en logisk selvmotsigelse i enhver umoralsk handling. Med andre ord: Dersom handlingen utløser en selvmotsigelse er den en umoralsk handling – og dette kan kun utledes ved hjelp av fornuften.

Kants kvinnesyn

  • I likhet med Aristoteles mente Kant at kvinner var ikke var fornuftsvesener.

Kants kvinnesyn fremkommer i «Kjønnets karakter» fra 1798. Han hevder der at det er vesentlige forskjeller mellom kvinner og menn. I motsetning til Platon, som mente kvinnene var utstyrt med fornuftsevner på lik linje med menn, mener Kant at kvinner er rene følelsesvesener. Han hevder videre at de er passive fra naturens side, og generelt dårligere utrustet enn menn hva angår intellektuell kapasitet: Kvinner oppnår da sin største mulighet for fullkommenhet når de «blomstrer fysisk» – altså når de går over fra å være jenter til å bli kvinner med pupper og bredere hofter. Kvinners manglende evne til å utvikle intellektuelle evner gjør dem derfor, i følge Kant, uegnet til å delta i det politiske liv ved for eksempel å ha stemmerett. De er også uegnet til å bedrive aktiviteter som naturvitenskap eller lignende. Her er Kant på linje med Aristoteles, mens Hume nok ville ha vært svært uenig i deres nedverdigende karakteristikker av kvinner som passive og uintellektuelle vesener.

Kvinnene har etter Kants mening to viktige oppgaver: De skal bevare menneskeheten ved å føde barn, det blir nemlig ikke flere menn om man ikke har noen kvinner til å føde dem. Deres andre oppgave er å bidra til å sivilisere menn. Kvinner har nemlig, på tross av deres begrensede intellektuelle kapasitet, mer verbale evner enn menn – de er med andre ord noen skravlehøner.

Siden kvinner i følge Kant kun kan handle ut i fra deres følelser, betyr dette samtidig at de ikke kan handle moralsk – Kant hevder jo i Grunnlegging til moralens metafysikk at moralitet forutsetter fornuft. Når Kant da snakker om frie og autonome mennesker, er det med andre ord først og fremst menn han har i tankene. Kvinner kan da, i følge Kant, heller ikke være personer i juridisk betydning.

Obligatorisk innlevering #1

Lenke til oppgaven jeg leverte inn:

Click to access exphil-obligatorisk-innlevering-1-analytisk-sammendrag-av-grunnlegging-til-moralens-metafysikk.pdf



Teksten i fullt utdrag, med oppgavetekst:

Oppgave 14: Skriv et analytisk sammendrag av Kants hovedargumenter i Grunnlegging til moralens metafysikk for at den gode vilje er det eneste ubetingede gode i etikken. (Kant 2 2015: 135-138)

Antall ord: 590

Gjennom en systematisk analyse av den gode viljen, og forskjellen mellom legalitet og moralitet, nærmer Kant seg i Grunnlegging til moralens metafysikk en definisjon av «moralens øverste prinsipp». Kant argumenterer for et a priori grunnlag for moralen – altså at moral kan beskrives som noe universelt og objektivt sant, uavhengig av erfaring. Allerede i tekstens innledende linjer hevder Kant at det ikke kan finnes noe uinnskrenket godt utover «en god vilje». (Kant 2, s. 135) Dette hjemles senere i Det kategoriske imperativ (DKI):

«Jeg skal aldri handle annerledes enn at jeg også kan ville at min maksime (handlingsreglel) skal bli en allmenn lov.» (Kant 2, s. 141)

Hva er så den gode vilje? Slik Kant beskriver det, er det en kompleks størrelse og omfatter også, men begrenser seg ikke til, begrepet om plikt. Plikt er likevel en sentral del av den gode vilje, og for dette formål er det tilstrekkelig å forstå det slik. Gjennom en rekke konkrete eksempler belyser Kant denne plikten og trekker dermed opp skillet mellom legale og moralske handlinger. (Kant 2, ss. 138-139) Noe forenklet kan hans hovedargumenter forklares slik:

  • En handling er moralsk god hvis den er gjort ut ifra en pliktfølelse, altså respekt,overfor de moralske lovene: DKI. (Kant 2, s. 139-140 og 143)
  • En moralsk handling er tuftet på handlingens innhold i seg selv, ikke motivasjonen for å utføre handlingen, eller det mål den kunne tenke seg å innfri. (Kant 2, s. 136 og 141)
  • En legal handling, er en moralsk riktig handling, utført i overenstemmelse med de moralske lovene, men ikke motivert av en plikt overfor disse. (Kant 2, ss. 138-139)

En handling tillegges altså et moralsk innhold når den utføres i samsvar med plikten, på tross av andre tilbøyeligheter. Kant tar her utgangspunkt i at menneskene har fri vilje, og at deres naturgitte målsetning i livet vil være «dets opprettholdelse, og at det skulle gå det vel» (Kant 2, s. 136), oppsummert i ordet: lykke. Et menneske som ut ifra disse forutsetningene handler i samsvar med fornuften vil utføre handlinger som er subjektivt fordelaktige, men som ville ledet menneskeheten til ruin dersom alle skulle utført den samme handlingen. (Kant 2, s. 137)

Gjennom kritisk refleksjon over egne handlinger, med utgangspunkt i Det kategoriske imperativ, hevder Kant det er mulig for den enkelte å opptre som autonom lovgiver, samtidig som alle vil komme frem til samme resultat – dette vil heller ikke kreve noen videre dybdeforståelse, kun en enkel fremgangsmåte som alle kan klare; Dersom man ikke kan tenke seg, og ville, ens egen handlingsregel som en lovlig eller foretrukket handlingsregel for alle, skal man så straks avstå fra å utføre denne. Kant trekker frem eksempelet om å lyve for å komme seg ut av et knipetak, men påviser så at dersom løgn tillates i denne ene situasjonen, vil det overhodet ikke være mulig å ta andres ord for sannhet i den neste situasjonen, eller noen situasjoner deretter. (Kant 2, ss. 142-143)

Konklusjon

Det ligger derfor implisitt at hensikten er av den edle sort, altså innskrenket av de moralske lovene. Karakterdyder som mot, beslutsomhet og utholdenhet er kun gode dersom de er utført i overenstemmelse med «en god vilje». En som innehar disse egenskapene vil ikke dermed være et moralsk individ utelukkende gjennom sine karakteregenskaper, dersom vedkommende velger å bruke dem i ond hensikt – snarere tvert imot. (Kant 2, ss. 135-136) Den gode vilje, slik Kant ser det, er derfor en absolutt nødvendighet for at en handling skal være moralsk god – og utgjør dermed det eneste ubetingede gode i etikken.

Kilde

Kant, Immanuel. (2015). Grunnlegging til moralens metafysikk (utdrag) i IFIKK (red.). I Exphil I, Filosofi- og vitenskapshistorie (7. utg., ss. 135-144). Oslo: Universitetet i Oslo/Gyldendal Norsk Forlag AS.