Voks kan kjennes som en hard klump når man holder den i hånden, uten at dette egentlig sier hva stoffet er. Voks kan jo like gjerne være flytende, for deretter å gå tilbake til fast form. Det eneste fellestrekket her er utbredelse (res extensa).
René Descartes (1596-1650) Meditasjoner over filosofiens grunnlag er først og fremst en øvelse i korrekt tenkning på vei mot vitenskapelig sannhet. Descartes ønsket å finne en solid plattform som kunne tjene som et fundament for sikker vitenskap.
På 1600-tallet vokste den moderne naturvitenskapen som en arv etter Aristoteles videre frem, men det var ikke dermed gitt at denne gav de korrekte svarene. Kirken var en sterk motstander av den moderne vitenskapen, og drev aktive kampanjer for å undergrave dens legitimitet. Det var også blant legfolk en utbredt oppfatning om at vitenskapen var både feilaktig og forkastelig.
Descartes bemerket at det var bred enighet blant forskerne om at de søkte sannheten – likevel var det ingen enighet om hvordan man skulle finne den. Dette ble utgangspunktet for Descartes meditasjoner – han ville utvikle en metode som vitenskapen kunne benytte på vei mot sannheten. Han startet med å tvile på alt, for deretter å forsøke å sirkle seg inn mot ett sikkert punkt – noe det var helt umulig å tvile på, gjerne kalt metodisk tvil. Descartes ville altså tvile seg frem til en grunnleggende sannhet.
Den tvilsprosessen han gjennomførte ledet ham frem til fire grunnleggende regler for korrekt tenkning:
I innledningen til første meditasjon beskriver han sitt utgangspunkt: Han har siden sin ungdom absorbert kunnskap med antagelse om at den var sann, for siden å oppdage at den ikke var det. Han vil derfor «omstyrte fullstendig alt hva som [han] tidligere hadde festet lit til, og begynne på ny fra grunnen av». (Descartes:2015 s. 78) Han tar ikke for seg enkelthetene til sine meninger, men «gå[r] løs på de grunnsetninger som mine gamle meninger støtter seg på.»
Descartes tviler først på sansene. Da han tidligere har erfart at sansene kan bedra ham, finner han det klokt å aldri stole helt på disse. Deretter lanserer han det såkalte drømmeargumentet for å understreke poenget med sansene: Descartes hevder at vi aldri kan være helt sikre på om vi drømmer eller er våkne, da det vi drømmer kun er tolkninger av det vi har opplevd i våken tilstand.
Han går så over til å tvile på fornuften, i meditasjonen representert med matematikken. Descartes var blant mye annet også matematiker, og satte denne disiplinen svært høyt, men selv ikke matematikken klarer han å stole helt på, da den som skal finne den grunnleggende sannheten ikke må våge å ta for mye for gitt. Her begynner det å skli litt ut for Descartes idet han lanserer demonargumentet: det er mulig å tvile på fornuften fordi det kan sitte en ond demon og påvirke oss til å tro at 2 + 3 = 5, mens det i virkeligheten blir noe helt annet. Dette kan også forstås som menneskelig feilbarlighet.
Descartes finner altså i første meditasjon ut at det er mulig å tvile på alt, noe som følger ham inn i annen meditasjon.
Han starter med å tvile på også sin egen eksistens. Her oppdager han raskt at det er én ting han ikke kan tvile på, og det er tvilen selv. Og dersom han tviler, så tenker han. Dette leder ham til setningen: Jeg tenker, altså er jeg (cogito ergo sum). Her møter han imidlertid raskt igjen på usikkerheten med demonen: Hva gjør han dersom demonen bare forsøker å lede ham vill? Dette leder Descartes videre til tanken om at dersom han blir bedratt, så må han også være til: «Men nu finnes det en ukjent. meget mektig og meget listig bedrager som bruker all sin kunst på å føre meg vill. Ja vel, men hvis han fører meg vill, er det også hevet over enhver tvil at jeg er til. Han kan føre meg så meget på avveie som han vil, han kan likevel ikke gjøre at jeg er intet, så lenge jeg tenker at jeg er noe.» (Descartes:2015 s. 82)
Han formulerer da setningen: Jeg er eller jeg eksisterer (ergo sum, ergo existo), og sier videre at dette «nødvendigvis er sant hver gang jeg uttaler det, eller begriper det i min ånd». (Descartes:2015 s. 82) Descartes mener det er hevet over enhver tvil at man kan stole cogito-setningen fordi den oppleves som så klar og tydelig – eller selvinnlysende og disktint om man vil: Han kan ikke ta feil i at han tenker eller er ved bevissthet, helt uavhengig av at nettopp tankene hans kan lede ham på ville veier i andre spørsmål, da nettopp tvilen i seg selv bekrefter at han tenker. Det er etter dette klarhet og tydelighet han benytter som måleapparat for hva han videre kan stole på av viten.
Selv om Descartes hadde kommet frem til én fundamental sannhet i cogito-setningen, var det ikke så mye annet han kunne være sikker på. Selv ikke verden utenfor sitt eget hode kunne han med sikkerhet stole på at eksisterte. Med dette som utgangspunkt forsøker han å formulere sitt kosmologiske gudsbevis.
Dette er noe utfordrende for ham, da det eneste sikre holdepunktet han jo har er sin egen eksistens, og kosmologiske gudsbevis gjerne har en større bukett av sikre fakta å bygge på. Han kommer likevel frem til at en allmektig og god Gud ikke ville ha skapt ham slik at han kunne bedras med tanke på de oppfatningene han har som er klare og tydelige.
Han kommer frem til at han har en klar og tydelig oppfatning om et fullkomment vesen, samtidig som han selv ikke er fullkommen. Da han hevder at det må være en ekvivalens mellom årsak og virkning, altså at det ikke kan være mer i årsaken enn i virkningen (Descartes versjon av Aristoteles bevirkende årsak), må forestillingen han har komme fra noe som er fullkomment. Det er like klart og tydelig for ham at dette noe må være Gud.
Etter dette kan Descartes slutte at Gud både er god, og dermed heller ikke ville tillate en ond demon å lede ham på ville veier. Den onde demonen var årsaken til at Descartes ikke kunne feste lit til matematikken, og med demonen ryddet av veien kan han dermed igjen stole på matematikkens regler. Dermed kan matematikkens regler benyttes som et utgangspunkt for den moderne vitenskapen – den felles metoden han hele tiden var på leting etter.
Med cogito-setningen mener Descartes å ha funnet bevis for sjelen, da han mener at sjelen rett og slett er det samme som bevissthet (eller tenkning). Dermed består mennesket av både legeme (det utstrakte) og sjel (tenkning). Descartes hevder at det kun finnes disse to substansene: Det utstrakte (res extensa) og tenkning (res cogitans). Sjelen er immateriell og fri, og styres kun av fornuften, mens kroppen er materiell og underlagt de fysiske naturlovene. Utfordringen for Descartes blir da å forklare hvordan man med sjelen kan påvirke kroppen – disse står jo da egentlig i prinsipielle motsetningsforhold til hverandre. Forklaringen hans ligger i en egen kjertel som han påstår at finnes i hodet: glandula pinealis (konglekjertelen). Descartes hevder at når vi mottar sanseopplevelser påvirker dette våre følelser, og at sjelen da, via denne kjertelen, kan omsette disse følelsene til fysisk handling for kroppen.
Det mekanistiske natursyn kan forklares noe forenklet med at naturen er som en stor og veldesignet avansert maskin. Alle delene passer sammen, og alle delene utfører sin spesifikke oppgave.
Gjennom sin tvilsprosess kom Descartes frem til at han kan tvile på alt som er rundt ham, inkludert sin egen kropp. Det eneste han ikke kan tvile på er tvilen selv. Fra dette slutter han at tanken og tvilen må være noe eget og annerledes enn det fysiske som er opphav til denne tvilen. Han argumenterer da for substansdualisme, altså at det mentale og det fysiske er to grunnleggende ulike substanser. Det mentale kjennetegnes ved at det tenker (res cogitans) og det fysiske kjennetegnes ved at det har utstrekning (res extensa). Alle tings utstrekning er imidlertid alt res extensa har til felles – en stein er helt forskjellig fra en frukt, som igjen er helt forskjellig fra jord. Descartes mente at alt som eksisterte var enten det ene, eller det andre, men at det også fantes en tredje, uendelig substans som hadde skapt de to første – nemlig Gud.
Utfordringen for Descartes var at mennesker i tillegg til å være tenkende, også har utstrekning. Dette forklarte han med at menneskene har sjel, nettopp fordi de tar del i res cogitans. Sjelen er fri og immateriell, mens kroppen er materiell og underlagt de fysiske lovene på samme måte som res extensa. Han mente videre at mennesket var det eneste vesenet som hadde sjel, og dette skiller oss fra alle andre skapninger i naturen. Resten av naturen, inkludert dyrene, så Descartes på som en utstrakt sjelløs mekanisme.
Dyrene har altså også egenskapen utstrekning, men ikke så mye mer enn det. Det vil med andre ord ikke være mulig å skille mellom en godt designet maskin, og dyret den skal forestille. Slik sett er forskjellene mellom dyr og mennesker nærmest diametrale: Dyr kan ikke snakke, til forskjell fra mennesker, selv de menneskene som er både «sløve og dumme, de vanvittige medregnet». (Descartes:2015 s. 89)
At alt omkring oss har utstrekning (masse), og er dermed en del av res extensa, gjør at alt i naturen beveger seg etter naturlovene. Det vil derfor være mulig å forutse enhver hendelse, om man bare klarer å avdekke alle naturlovene, og massens spesielle kjennetegn. Om ingen kraft virker på massen, vil den ifølge Descartes bevege seg rettlinjet og jevnt uten å stanse opp.
Innen filosofien deles gjerne tings egenskaper opp i to kvaliteter: de primære kvaliteter, slik som utstrekning, form og bevegelse – og sekundære kvaliteter, slik som farge, lyder, lukter, smak og temperatur. Descartes mente at det i den ytre natur kun eksisterte primære kvaliteter, mens de sekundære kvalitetene skyldtes en eller annen form for persepsjon fra den som opplever (sanser) dem.
Med Gudsbeviset kom Descartes frem til at han igjen kunne begynne å stole på det sansbare, men bare til en viss grad. De primære kvalitetene er han sikker på, men de sekundære kvalitetene er han fremdeles ikke sikker på om han kan stole helt og fullt på. De sekundære kvalitetene som farge og lukt er nemlig ikke klare og distinkte, og de kan derfor ikke anses for å være helt pålitelige, han har jo tidligere opplevd at sansene lett kan spille ham et puss.
Lite er sagt om Descartes kvinnesyn. Han arbeidet nesten utelukkende med epistemologi.
Utgangspunktet for Kants (1724-1804) epistemologi var å bygge videre på både Descartes og Hume, og han ville forsøke å finne erkjennelsens metafysiske grunnprinsipp. Descartes var rasjonalist, Hume var naturalist, og Kant mente at de begge tok litt feil på hver sin måte. Kant hevdet at sikker viten var avhengig av både fornuften og erfaringen, og han så det derfor som en hovedoppgave for filosofien å gjøre rede for hvordan syntetiske dommer a priori er mulig. Det er dette som er hans målsetning med Kritikk av den rene fornuft. (Kant benytter begrepet «dom» i denne sammenhengen som noe tilsvarende begrepet «påstand»)
A priori (latin: «fra det tidligere») er et begrep som brukes for å beskrive kunnskap som er avledet logisk fra sikre kilder. A priori kunnskap er dermed helt uavhengig av alle erfarings- eller sanseinntrykk. Det er altså ikke nødvendig å bruke sansene for å avgjøre om noe er a priori. Eksempler på dette kan være: «En ball kan ikke være både helt sort og helt hvit på samme tid», eller «den korteste veien mellom to punkter er en rett linje». Slike setninger kaller Kant sanne dommer a priori.
A posteriori (latin: «fra det senere») er, i motsetning til a priori, kunnskap som trenger bevis for sin påstand. Dersom man stiller spørsmålet om en påstand trenger bevis, (må du se eller høre etter for å avgjøre om den er sann) og svaret er ja, vil påstanden altså være a posteriori. Dersom svaret derimot er: nei, vil påstanden være a priori. Eksempler på dommer som er a posteriori er: «fisken lukter vondt» eller «maten er kald». Begge disse er a posteriori fordi dommen er nødt til å konstateres ved observasjon.
I en analystisk påstand «er det ikke mer i predikatet enn i subjektet» etter Kants beskrivelse. Med dette menes at «det er ikke mer (informasjon om subjektet) i setningens første hoveddel, enn det er i setningens andre hoveddel». Et eksempel som gjerne brukes er: «Et kvadrat har fire kanter». Dette er en analytisk påstand fordi selve definisjonen av et kvadrat forutsetter at det har nettopp fire kanter. Med andre ord kan analytiske påstander dermed forstås som smør-på-flesk-påstander.
Motsatsen til en analytisk påstand er en syntetisk påstand. Den syntetiske påstanden vil dermed være den som tilfører ytterligere informasjon om subjektet i setningens andre hoveddel, altså: det ligger mer i predikatet enn i subjektet. Et eksempl på en slik påstand kan være «Mannen er religiøs». Da det ikke ligger i selve begrepet «mannen» at han er religiøs, tilfører den andre delen av setningen dermed ny informasjon.
Alle påstander kan dermed plasseres i én av følgende fire kategorier:
1. analytisk a posteriori
2. analytisk a priori
3. syntetisk a posteriori
4. syntetisk a priori
Den første av disse, analytisk a posteriori, finnes i praksis ikke, da det er logisk umulig at en påstand både er selvforklarende i sin definisjon samtidig som det kreves observasjon for å fastslå sannhetsgehalten i påstanden.
Kant forsøker altså å slå fast at syntetiske dommer a priori er mulig. Han hevder at nødvendighet og streng allmenngyldighet er sikre tegn på erkjennelse a priori, men et a priori utsagn sier ikke nødvendigvis noe om virkeligheten: En ugift mann er helt sikkert ungkar – påstanden er a priori, men den er også analytisk fordi den ikke tilfører noe vi ikke allerede visste. Syntetiske utsagn vil derimot si noe om virkeligheten – noe som er helt sikkert sant, eller helt sikkert usant. Kants målsetning er derfor å finne utsagn som er syntetisk a priori – utsagn som er helt sikre og på samme tid sier noe om virkeligheten.
Descartes ville gi vitenskapen og filosofien en sikker plattform, og hadde ved hjelp av fornuften alene kommet frem til sitt gudsbevis. Descartes opererte med andre ord a priori. Kant hevdet at dette var umulig, fordi all viten nødvendigvis må begynne med sanseerfaring. På den annen side ville ikke Kant være enig med Hume i at fornuften ikke spilte en rolle i erkjennelsen av virkeligheten.
Der Hume mente at årsaksforestillingen dypest sett handler om vaner, mente Kant på sin side at årsaker er noe langt mer enn det – de er fundert i selve den menneskelig forstand og utgjør dermed en del av hvordan mennesker erkjenner virkeligheten. All erkjennelse begynner altså med sansning, men den slutter ikke der. Kant hevder at det finnes visse syntetisk a priori måter vi organiserer erfaringer på, som med tid, sted og årsaker, og at dette er en del av forstanden selv. Dermed er ikke mennesker passive mottakere av sanseinntrykk, men aktive deltakere i erkjennelsen.
Kants formål med sin søken etter syntetiske a priori dommer er selve betingelsene for hvordan mennesker kan oppnå viten om ting. Han kaller dette transcendentale betingelser. Han hevder at det finnes det vi kan være helt sikker på, men som vi ikke behøver erfaring for å vite. Dette er nærmere forklart av de norske filosofene Gunnar Skirbekk og Nils Gilje:
En person ringer politiet for å melde fra om en trafikkulykke. Politiet kan da uten videre helt sikkert vite tre ting: Ulykken har skjedd et sted, den har skjedd på et tidspunkt og den har skjedd av en årsak. Det vil ikke gi mening dersom innringeren påstår at det har skjedd en ulykke, men den har ikke skjedd noe sted. På samme måte vil det heller ikke gi mening om den har skjedd, men ikke på et tidspunkt, eller av en grunn. Det er helt sikkert at disse tre vilkårene alltid må være tilstede – de er allmenngyldige og nødvendige. Eksempelet viser at både tid, sted og årsak er syntetisk a priori slik Kant ville frem til, og det er dette han kaller transcendentale forutsetninger for vår erkjennelse.
Immanuel Kant presenterte sine etiske grunntanker i Grunnlegging av moralens metafysikk fra 1785. På samme måte som i epistemologien ville han også innenfor etikken finne de metafysiske grunnprinsippene. Han gjør seg selv til talsmann for deontologien, eller pliktetikken, som i korte trekk går ut på at det finnes visse handlinger vi har plikt til å utføre, helt uavhengig av konsekvensene vi tror disse vil lede til. Kant hevdet at fornuften er sentral i etikken, i motsetning til Hume som hevdet at fornuften spilte kun en marginal rolle.
Kants utgangspunkt formuleres tydelig i bokens første kapittel: «Det er umulig å tenke seg noe i verden, ja til og med utenfor den, som uten innskrenkning kan anses for godt, annet enn en god vilje» (Kant:2015 s. 135)
Fokuset for en handlings moralske verdi ligger for Kant altså ikke på handlingens konsekvenser, men ene og alene på den gode viljen. Den gode viljen kan dermed forstås som identisk med plikten, og en handling som er motivert ut fra denne, den er alltid god.
Kant hevder videre at mennesket har full autonomi, og det er dette som gir oss anledningen til å handle av plikt overfor den gode viljen. Et menneske som ikke er autonomt eller fritt kan derfor dypest sett ikke handle moralsk eller stå til ansvar for sine egne handlinger. Autonomi er derfor en forutsetning for Kants etiske teorier.
For Kant er det imidlertid ikke nok å bare handle i overenstemmelse med plikten, men man må også ha plikten som selve motivasjonen for handlingen. Kant skiller mellom det han kaller moralske handlinger og legale handlinger, der den som handler av plikt overfor de moralske prinsippene utfører en moralsk handling, mens den som utfører den samme handlingen, men kanskje fordi det gir egennytte eller glede for seg selv, utfører en legal handling. Selv om resultatet av de to handlingene er det samme, er motivasjonen ulik. For Kant er motivasjonen et avgjørende element i moralitetsbedømmingen. Det betyr likevel ikke at man kun skal utføre de handlingene man ikke har lyst til, men allikevel må utføre bare fordi man har plikt til det – tvert imot – Kant hevdet at plikten overfor det kategoriske imperativ var det som gjorde mennesket autonomt, og at ved å handle i overenstemmelse med dette vokste den moralske motivasjonen frem av seg selv.
Kant formulerte fem ulike versjoner av det kategoriske imperativ, som en høyeste lov for moralen, der universallovsformuleringen og humanitetsformuleringen er de to mest kjente:
1. universallovsformuleringen: Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at det skal bli en allmenn lov.
(Dette forstås som at du kun skal handle på en sånn måte at du også vil at alle andre skal handle tilsvarende)
2. Humanitetsformuleringen: Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel.
(Dette forstås som at du aldri skal utnytte noen kun for egen vinning)
Med det kategoriske imperativ mente Kant at han hadde funnet det metafysiske fundamentet for moralen, fordi også dette er syntetisk a priori, i likhet med tid, rom og årsak. Han eksemplifiserer dette på følgende måte:
Dersom du i en vanskelig situasjon trenger penger, kan du da låne disse av en venn med løfte om å betale tilbake, men uten intensjon om å faktisk gjøre det? Hvis man da spør seg selv om man vil at også alle andre skal avgi løfter uten å ha til hensikt å holde dem, oppdager man raskt at dette vil velte hele løfteinstitusjonen, og straks kan man ikke lenger stole på noe som blir lovet noen gang. Dette utløser i følge Kant en selvmotsigelse, og dermed kan vi ikke handle på den måten. Den eneste riktige handlingsmåten er derfor å holde løftet om å tilbakebetale pengene.
Kants tilnærming til etikken er altså en rent formell og logisk tilnærming. Han vektlegger tungt at man skal ville at ens egen handlingsregel skal bli en allmenn lov – hvis man ikke vil det er handlingen forkastelig, og man må avstå fra å utføre den. Han har dermed ikke fokus på hvordan en umoralsk handling påvirker den andre, bare at det er en logisk selvmotsigelse i enhver umoralsk handling. Med andre ord: Dersom handlingen utløser en selvmotsigelse er den en umoralsk handling – og dette kan kun utledes ved hjelp av fornuften.
Kants kvinnesyn fremkommer i «Kjønnets karakter» fra 1798. Han hevder der at det er vesentlige forskjeller mellom kvinner og menn. I motsetning til Platon, som mente kvinnene var utstyrt med fornuftsevner på lik linje med menn, mener Kant at kvinner er rene følelsesvesener. Han hevder videre at de er passive fra naturens side, og generelt dårligere utrustet enn menn hva angår intellektuell kapasitet: Kvinner oppnår da sin største mulighet for fullkommenhet når de «blomstrer fysisk» – altså når de går over fra å være jenter til å bli kvinner med pupper og bredere hofter. Kvinners manglende evne til å utvikle intellektuelle evner gjør dem derfor, i følge Kant, uegnet til å delta i det politiske liv ved for eksempel å ha stemmerett. De er også uegnet til å bedrive aktiviteter som naturvitenskap eller lignende. Her er Kant på linje med Aristoteles, mens Hume nok ville ha vært svært uenig i deres nedverdigende karakteristikker av kvinner som passive og uintellektuelle vesener.
Kvinnene har etter Kants mening to viktige oppgaver: De skal bevare menneskeheten ved å føde barn, det blir nemlig ikke flere menn om man ikke har noen kvinner til å føde dem. Deres andre oppgave er å bidra til å sivilisere menn. Kvinner har nemlig, på tross av deres begrensede intellektuelle kapasitet, mer verbale evner enn menn – de er med andre ord noen skravlehøner.
Siden kvinner i følge Kant kun kan handle ut i fra deres følelser, betyr dette samtidig at de ikke kan handle moralsk – Kant hevder jo i Grunnlegging til moralens metafysikk at moralitet forutsetter fornuft. Når Kant da snakker om frie og autonome mennesker, er det med andre ord først og fremst menn han har i tankene. Kvinner kan da, i følge Kant, heller ikke være personer i juridisk betydning.
Hjelpesiden for fortvilte exphil-studenter 