Voks kan kjennes som en hard klump når man holder den i hånden, uten at dette egentlig sier hva stoffet er. Voks kan jo like gjerne være flytende, for deretter å gå tilbake til fast form. Det eneste fellestrekket her er utbredelse (res extensa).
René Descartes (1596-1650) Meditasjoner over filosofiens grunnlag er først og fremst en øvelse i korrekt tenkning på vei mot vitenskapelig sannhet. Descartes ønsket å finne en solid plattform som kunne tjene som et fundament for sikker vitenskap.
På 1600-tallet vokste den moderne naturvitenskapen som en arv etter Aristoteles videre frem, men det var ikke dermed gitt at denne gav de korrekte svarene. Kirken var en sterk motstander av den moderne vitenskapen, og drev aktive kampanjer for å undergrave dens legitimitet. Det var også blant legfolk en utbredt oppfatning om at vitenskapen var både feilaktig og forkastelig.
Descartes bemerket at det var bred enighet blant forskerne om at de søkte sannheten – likevel var det ingen enighet om hvordan man skulle finne den. Dette ble utgangspunktet for Descartes meditasjoner – han ville utvikle en metode som vitenskapen kunne benytte på vei mot sannheten. Han startet med å tvile på alt, for deretter å forsøke å sirkle seg inn mot ett sikkert punkt – noe det var helt umulig å tvile på, gjerne kalt metodisk tvil. Descartes ville altså tvile seg frem til en grunnleggende sannhet.
Den tvilsprosessen han gjennomførte ledet ham frem til fire grunnleggende regler for korrekt tenkning:
I innledningen til første meditasjon beskriver han sitt utgangspunkt: Han har siden sin ungdom absorbert kunnskap med antagelse om at den var sann, for siden å oppdage at den ikke var det. Han vil derfor «omstyrte fullstendig alt hva som [han] tidligere hadde festet lit til, og begynne på ny fra grunnen av». (Descartes:2015 s. 78) Han tar ikke for seg enkelthetene til sine meninger, men «gå[r] løs på de grunnsetninger som mine gamle meninger støtter seg på.»
Descartes tviler først på sansene. Da han tidligere har erfart at sansene kan bedra ham, finner han det klokt å aldri stole helt på disse. Deretter lanserer han det såkalte drømmeargumentet for å understreke poenget med sansene: Descartes hevder at vi aldri kan være helt sikre på om vi drømmer eller er våkne, da det vi drømmer kun er tolkninger av det vi har opplevd i våken tilstand.
Han går så over til å tvile på fornuften, i meditasjonen representert med matematikken. Descartes var blant mye annet også matematiker, og satte denne disiplinen svært høyt, men selv ikke matematikken klarer han å stole helt på, da den som skal finne den grunnleggende sannheten ikke må våge å ta for mye for gitt. Her begynner det å skli litt ut for Descartes idet han lanserer demonargumentet: det er mulig å tvile på fornuften fordi det kan sitte en ond demon og påvirke oss til å tro at 2 + 3 = 5, mens det i virkeligheten blir noe helt annet. Dette kan også forstås som menneskelig feilbarlighet.
Descartes finner altså i første meditasjon ut at det er mulig å tvile på alt, noe som følger ham inn i annen meditasjon.
Han starter med å tvile på også sin egen eksistens. Her oppdager han raskt at det er én ting han ikke kan tvile på, og det er tvilen selv. Og dersom han tviler, så tenker han. Dette leder ham til setningen: Jeg tenker, altså er jeg (cogito ergo sum). Her møter han imidlertid raskt igjen på usikkerheten med demonen: Hva gjør han dersom demonen bare forsøker å lede ham vill? Dette leder Descartes videre til tanken om at dersom han blir bedratt, så må han også være til: «Men nu finnes det en ukjent. meget mektig og meget listig bedrager som bruker all sin kunst på å føre meg vill. Ja vel, men hvis han fører meg vill, er det også hevet over enhver tvil at jeg er til. Han kan føre meg så meget på avveie som han vil, han kan likevel ikke gjøre at jeg er intet, så lenge jeg tenker at jeg er noe.» (Descartes:2015 s. 82)
Han formulerer da setningen: Jeg er eller jeg eksisterer (ergo sum, ergo existo), og sier videre at dette «nødvendigvis er sant hver gang jeg uttaler det, eller begriper det i min ånd». (Descartes:2015 s. 82) Descartes mener det er hevet over enhver tvil at man kan stole cogito-setningen fordi den oppleves som så klar og tydelig – eller selvinnlysende og disktint om man vil: Han kan ikke ta feil i at han tenker eller er ved bevissthet, helt uavhengig av at nettopp tankene hans kan lede ham på ville veier i andre spørsmål, da nettopp tvilen i seg selv bekrefter at han tenker. Det er etter dette klarhet og tydelighet han benytter som måleapparat for hva han videre kan stole på av viten.
Selv om Descartes hadde kommet frem til én fundamental sannhet i cogito-setningen, var det ikke så mye annet han kunne være sikker på. Selv ikke verden utenfor sitt eget hode kunne han med sikkerhet stole på at eksisterte. Med dette som utgangspunkt forsøker han å formulere sitt kosmologiske gudsbevis.
Dette er noe utfordrende for ham, da det eneste sikre holdepunktet han jo har er sin egen eksistens, og kosmologiske gudsbevis gjerne har en større bukett av sikre fakta å bygge på. Han kommer likevel frem til at en allmektig og god Gud ikke ville ha skapt ham slik at han kunne bedras med tanke på de oppfatningene han har som er klare og tydelige.
Han kommer frem til at han har en klar og tydelig oppfatning om et fullkomment vesen, samtidig som han selv ikke er fullkommen. Da han hevder at det må være en ekvivalens mellom årsak og virkning, altså at det ikke kan være mer i årsaken enn i virkningen (Descartes versjon av Aristoteles bevirkende årsak), må forestillingen han har komme fra noe som er fullkomment. Det er like klart og tydelig for ham at dette noe må være Gud.
Etter dette kan Descartes slutte at Gud både er god, og dermed heller ikke ville tillate en ond demon å lede ham på ville veier. Den onde demonen var årsaken til at Descartes ikke kunne feste lit til matematikken, og med demonen ryddet av veien kan han dermed igjen stole på matematikkens regler. Dermed kan matematikkens regler benyttes som et utgangspunkt for den moderne vitenskapen – den felles metoden han hele tiden var på leting etter.
Med cogito-setningen mener Descartes å ha funnet bevis for sjelen, da han mener at sjelen rett og slett er det samme som bevissthet (eller tenkning). Dermed består mennesket av både legeme (det utstrakte) og sjel (tenkning). Descartes hevder at det kun finnes disse to substansene: Det utstrakte (res extensa) og tenkning (res cogitans). Sjelen er immateriell og fri, og styres kun av fornuften, mens kroppen er materiell og underlagt de fysiske naturlovene. Utfordringen for Descartes blir da å forklare hvordan man med sjelen kan påvirke kroppen – disse står jo da egentlig i prinsipielle motsetningsforhold til hverandre. Forklaringen hans ligger i en egen kjertel som han påstår at finnes i hodet: glandula pinealis (konglekjertelen). Descartes hevder at når vi mottar sanseopplevelser påvirker dette våre følelser, og at sjelen da, via denne kjertelen, kan omsette disse følelsene til fysisk handling for kroppen.
Det mekanistiske natursyn kan forklares noe forenklet med at naturen er som en stor og veldesignet avansert maskin. Alle delene passer sammen, og alle delene utfører sin spesifikke oppgave.
Gjennom sin tvilsprosess kom Descartes frem til at han kan tvile på alt som er rundt ham, inkludert sin egen kropp. Det eneste han ikke kan tvile på er tvilen selv. Fra dette slutter han at tanken og tvilen må være noe eget og annerledes enn det fysiske som er opphav til denne tvilen. Han argumenterer da for substansdualisme, altså at det mentale og det fysiske er to grunnleggende ulike substanser. Det mentale kjennetegnes ved at det tenker (res cogitans) og det fysiske kjennetegnes ved at det har utstrekning (res extensa). Alle tings utstrekning er imidlertid alt res extensa har til felles – en stein er helt forskjellig fra en frukt, som igjen er helt forskjellig fra jord. Descartes mente at alt som eksisterte var enten det ene, eller det andre, men at det også fantes en tredje, uendelig substans som hadde skapt de to første – nemlig Gud.
Utfordringen for Descartes var at mennesker i tillegg til å være tenkende, også har utstrekning. Dette forklarte han med at menneskene har sjel, nettopp fordi de tar del i res cogitans. Sjelen er fri og immateriell, mens kroppen er materiell og underlagt de fysiske lovene på samme måte som res extensa. Han mente videre at mennesket var det eneste vesenet som hadde sjel, og dette skiller oss fra alle andre skapninger i naturen. Resten av naturen, inkludert dyrene, så Descartes på som en utstrakt sjelløs mekanisme.
Dyrene har altså også egenskapen utstrekning, men ikke så mye mer enn det. Det vil med andre ord ikke være mulig å skille mellom en godt designet maskin, og dyret den skal forestille. Slik sett er forskjellene mellom dyr og mennesker nærmest diametrale: Dyr kan ikke snakke, til forskjell fra mennesker, selv de menneskene som er både «sløve og dumme, de vanvittige medregnet». (Descartes:2015 s. 89)
At alt omkring oss har utstrekning (masse), og er dermed en del av res extensa, gjør at alt i naturen beveger seg etter naturlovene. Det vil derfor være mulig å forutse enhver hendelse, om man bare klarer å avdekke alle naturlovene, og massens spesielle kjennetegn. Om ingen kraft virker på massen, vil den ifølge Descartes bevege seg rettlinjet og jevnt uten å stanse opp.
Innen filosofien deles gjerne tings egenskaper opp i to kvaliteter: de primære kvaliteter, slik som utstrekning, form og bevegelse – og sekundære kvaliteter, slik som farge, lyder, lukter, smak og temperatur. Descartes mente at det i den ytre natur kun eksisterte primære kvaliteter, mens de sekundære kvalitetene skyldtes en eller annen form for persepsjon fra den som opplever (sanser) dem.
Med Gudsbeviset kom Descartes frem til at han igjen kunne begynne å stole på det sansbare, men bare til en viss grad. De primære kvalitetene er han sikker på, men de sekundære kvalitetene er han fremdeles ikke sikker på om han kan stole helt og fullt på. De sekundære kvalitetene som farge og lukt er nemlig ikke klare og distinkte, og de kan derfor ikke anses for å være helt pålitelige, han har jo tidligere opplevd at sansene lett kan spille ham et puss.
Lite er sagt om Descartes kvinnesyn. Han arbeidet nesten utelukkende med epistemologi.
Hjelpesiden for fortvilte exphil-studenter 