Kort om Aristoteles

• Aristoteles mente at alle ting eller substanser er sammensatt av form og stoff. Med dette mente han …
• I følge Aristoteles er det gode det «alt søker henimot». Dette beskriver en teleologisk forståelse av virkeligheten

Aristoteles kom til Athen som 17-åring, og ble da elev av Platon. Han ble værende ved skolen i nesten tyve år, og startet senere sin egen skole Lykeion. Hans filosofiske prosjekt var å forstå hvordan alt henger sammen, med andre ord: forstå alt i hele verden. Det er gjennomgripende i alle hans tekster, og røde tråder kan derfor trekkes på kryss og tvers i disse.

Aristoteles regnes som grunnleggeren av den moderne vitenskapen og han har skrevet grunnleggende tekster innenfor en rekke fagfelt som: metafysikk, biologi, etikk, politikk, filosofi, religion med mer. Mye av sin tid dedikerte han til arbeidet med naturvitenskapen. Han observerte og klassifiserte det omkringværende dyre- og plantelivet i svært systematiske og grundige nedtegnelser.

Videre utviklet Aristoteles logikken som en egen disiplin gjennom sin syllogismelære. Syllogismen består av to premisser, og en konklusjon. I en gyldig syllogisme følger konklusjonen som en logisk slutning av de to premissene. Folk hadde benyttet logikk også før Aristoteles, slik Platons rasjonalitetstanke bygget på, men det var Aristoteles som først utviklet et omfattende regelverk for logisk falsifisering.

Aristoteles metafysikk

Meta- er et prefiks fra det greske ordet for «mellom», «etter» eller «over». Begrepet metafysikk, som benyttes mye i filosofihistorien, skriver seg fra Aristoteles bok metafysikken, av den enkle grunn at den forutgående boken, som omhandlet naturen, het fysikken. Boken som kom etter (altså boken som kom «meta») ble dermed hetende metafysikken.

Aristoteles fulgte ikke sin læremester Platons idélære, der de perfekte idéene finnes i en parallell ikke-sansbar virkelighet. Ifølge Aristoteles fantes det bare én verden, og det var den verden man kan oppleve direkte med sansene. Det Platon hadde kalt idéer (eller former) mente Aristoteles kun var rene abstraksjoner.

Han avviste imidlertid ikke disse abstraksjonene, kun at de eksisterte i sin egen verden uavhengig av oss. Aristoteles hevdet at Platons idéer eksisterte som en egenskap i tingene; alt som finnes består ifølge Aristoteles av to substanser: form og stoff. Stoffet er det tingen er laget av, formen er det som gjør den til det den er.

Begrepet form kan gjerne forstås som en gjenstands reelle funksjon: Dersom man lager en kopp av leire, vil koppens form (altså funksjon) være «drikkeredskap», mens stoffet vil være leire. I et tilfelle der koppen er laget av tre vil dens form fremdeles være «drikkeredskap», mens stoffet vil være tre. Aristoteles hevdet at en tings form (altså funksjon) var det vesentlige ved en ting, og det er tings felles form som gjør dem til det samme. Dette betyr at dersom man baker en kake som ser helt ut som en kopp, vil dens form ikke lenger være «drikkeredskap» – dens form vil nå være «kake», og dens stoff vil være kakedeig.

De fire årsaker (om hvorfor ting er til)

Aristoteles hevdet i Metafysikken at det var fire årsaker til at alle ting eksisterer. Disse fire årsakene kan oppsummeres i fire spørsmål:

1. Stoffårsaken – Hvilket materiale er tingen laget av?

2. Formårsaken – Hva er tingens form (altså funksjon)?

3. Den bevirkende årsak – Hva (eller hvem) har laget tingen?

4. Formålsårsaken (den finale årsak) – Hva er tingens formål?

Dette er fire viktige årsaker som, sammen med hans grunnbegreper form og stoff, mulighet og virkelighet, er med på å danne grunnlaget for Aristoteles metafysikk.

Mulighet og virkelighet (årsak og virkning)

Aristoteles forståelse av årsak/virkning kommer frem i Metafysikken gjennom hans forklaring av forandringens prinsipp, noe som leder ham til en forståelse av at naturen er lovmessig anlagt. Det er en kjensgjerning at ting forandrer seg over tid – mennesker blir født små, vokser til og dør, en liten eikenøtt vokser opp og bli til et digert eiketre. Det er dette som er forandringens prinsipp, og Aristoteles kaller det overgangen fra mulighet til virkelighet. En tings mulighet er det tingen har iboende potensiale for å utvikle seg til. Eikenøtten kan altså utvikle seg til å bli et eiketre, men aldri noe annet enn det – det kan aldri vokse opp til å bli for eksempel epletre, og heller aldri til å bli noe helt annet som for eksempel en sykkel. All den forandring som ligger innbakt i en tings muligheter må altså skje i overenstemmelse med disse mulighetene – derav lovmessighet. Når eikenøtten har vokst opp til et digert tre, da har det iboende potensialet blitt virkeliggjort – eller sagt på en annen måte: Mulighet har blitt virkelighet. Aristoteles hevder at all forandring skjer på denne måten.

Selv om alle ting kan virkeliggjøre seg i overenstemmelse med sin iboende mulighet, har noen ting større muligheter enn andre: Stener har derav små muligheter, mens muligheten er langt større for ting som mennesker og frø. Prinsippet er likevel det samme for alle ting.

I følge Aristoteles finnes det fire ulike typer forandring i naturen:

1. Stedsforandring – Når en ting beveger seg fra A til B.

2. Kvantitativ forandring – Når en ting endrer seg i størrelse.

3. Kvalitativ forandring – Når en ting endrer sine egenskaper som farge, lukt, lyd og lignede.

4. Substansiell forandring – Når en opphører å være det den er og blir til noe annet.

Et alminnelig eksempel for å forklare de fire typene forandring er som følger: (1) En mann gjennomgår stedsforandring ved å gå hjemmefra og til stranden. (2) På stranden gjennomgår han kvantitativ forandring ved å innta store mengder mat og drikke slik at han går opp i vekt. (3) I solsteken på stranden gjennomgår han kvalitativ forandring ved at han blir han solbrent slik at huden hans blir rød. (4) Til slutt gjennomgår han substansiell forandring ved at drukner i vannet og dermed går over fra å være menneske til å bli et lik.

Om sjelen (sjelens sammenheng med form og stoff)

Telos er det greske ordet for «mål». Aristoteles teleologiske verdensbilde kommer klart til uttrykk i Om sjelen, der han hevder at alt i verden streber mot å nå et bestemt mål – å realisere sitt eget potensiale. Hvilket mål den enkelte streber mot er både individuelt og kontekstuelt, men det henger nært sammen med Aristoteles begreper om mulighet og virkelighet slik han forklarer dem i Metafysikken. I hans verk Om sjelen er det spørsmålet om hvorfor forandring skjer som er det sentrale. Grunnbegrepene om form og stoff er da viktige elementer.

I levende ting, slik som både planter, dyr og mennesker, er tingens form (altså funksjon) det samme som sjelen. Sjelen blir da selve essensen av liv. I følge Aristoteles er sjelen delt opp i tre nivåer, der man kan inneha ett, to eller alle tre av disse nivåene, avhengig av hva man er:

1. Det vegetative nivået. Innehas av alle de som kan ta til seg næring og vokse opp – dette gjelder altså både for planter og trær, men også for mennesker og dyr.

2. Det animalske nivået. Innehas av alle de som har evne til å føle og sanse – altså både mennesker og dyr.

3. Det rasjonelle nivået. Innehas av de som kan tenke og snakke – altså kun mennesker. Det er dette som vesentlig skiller menneskene fra dyrene og som setter dem i en spesiell posisjon, en tanke som senere også kommer til uttrykk hos Descartes.

Siden sjelen og formen er én og samme ting, hevder Aristoteles at sjelen ikke er udødelig, slik hans lærer Platon mente. Sjelen, som selve essensen av liv, er en grunnforutsetning for at noe er i live. Som en integrert del av organismen dør den derfor sammen med organismen selv.

Aristoteles epistemologi

Aristotels (384-322 f.v.t.) var, i motsetning til sin lærer Platon, en slags empirist, og mente at all kunnskap starter med observasjon, selv om han også la vekt på fornuftens rolle for å oppnå viten. Hans inngang til epistemologien kommer tydelig frem allerede i innledningen til Metafysikken: «Alle mennesker streber av naturen etter viten. Et tegn på dette er vår kjærlighet til sansningen. (…) og mest av alt synssansen. (…) Årsaken er at synssansen mest av alle sansene gir oss kjennskap til ting, og åpenbarer mange forskjeller.» (Aristoteles:2015 s.57) Epistemologisk sett står Aristoteles og Platon dermed som direkte motsetninger til hverandre.

Viten

Aristoteles forståelse av begrepet viten, slik det kommer frem i Metafysikken, skiller seg fra slik begrepet gjerne brukes i dag. For Aristoteles ligger begrepet viten tett opp mot vitenskapelig kunnskap, og viten skal være en innsikt i hvordan verden fungerer som reduserer verdens fremmedhet. For Aristoteles var begjæret etter viten en grunnleggende egenskap ved mennesker: «Alle mennesker streber av naturen etter viten.» (Aristoteles:2015 s. 57) Han trekker senere frem hvordan barn er nysgjerrige i pakt med deres menneskelige natur, og dermed søker kunnskap allerede fra begynnelsen av; å strupe denne nysgjerrigheten hevder han derfor tilsvarer barnemishandling.

Aristoteles delte menneskets oppfatning i fem nivåer ut ifra deres grad av utvikling:

1. Sansing. Mulighet til å oppfatte virkeligheten.

2. Hukommelse. Mulighet til å bevare de tidligere opplevde sanseinntrykkene.

3. Erfaring. Erfaringsevnen er i følge Aristoteles det som i vesentlig grad skiller mennesker fra dyrene. Erfaringsevnen er evnen til å omsette erfaringer til generelle konklusjoner, som hvis man tidligere har blitt bitt av maur etter å ha tråkket i en maurtue, og av den grunn er noe mer varsom neste gang man går i skogen. Selv om dyr også kan endre sin adferd på grunn av erfaringer, ligger den vesentlige forskjellen i bevisstheten. Mennesker kan endre sin adferd etter å ha trukket rasjonelle konklusjoner ved hjelp av fornuften, mens dyrs adferd endres på grunn av positiv eller negativ betinging.

4. Praktisk kunnskap. Praktisk kunnskap er knyttet opp mot den praktiske anvendbarheten slik som kunnskaper om et håndverk og evnen til å utøve dette. Det er her også spørsmål om å undersøke de fire årsakene. Aristoteles mente det nødvendig med et samspill mellom både sansing og fornuft for å oppnå sann erkjennelse av virkeligheten. For å komme seg videre til neste utviklingsnivå er det derfor viktig å lytte til begge disse evnene.

5. Vitenskapelig kunnskap. Det er dette som er viten, altså teoretisk innsikt på et dypere nivå enn bare evnen til å for eksempel utøve et håndverk. For å oppnå viten er det ikke helt nødvendig å gå via praktisk kunnskap, men det er heller ingen ulempe, da man på nivå av praktisk kunnskap kan tilegne seg kunnskap om årsakssammenhenger. Aristoteles rangerte viten som den høyeste formen for kunnskap, og tilla den egenverdi helt uavhengig av sin praktiske nytteverdi, fordi det er her den naturlige streben etter viten realiserer seg. Dersom viten kan brukes til å gjøre verden til et bedre sted, er dette med andre ord en ren bonus, ikke et mål i seg selv. Det viktigste er å oppnå viten.

Teleologisk verdensbilde

For å oppnå viten hevder Aristoteles at det kreves en dypere teoretisk forståelse enn bare praktisk kunnskap, og fremgangsmåten for slik forståelse viser et hint av Aristoteles teleologiske verdensbilde og det såkalte funksjonsargumentet. Utgangspunktet er tings former (altså dens funksjon). En tings form er den vesentlige egenskapen ved tingen, og for å oppnå viten må man derfor virkelig forstå hva en tings form er. Det er her ikke tilstrekkelig å se på kun én gjenstand, for eksempel et dyr med formen «hund», men man må forsøke å se på hunder som en helhet – hva er det alle hunder har til felles som gjøre dem til nettopp formen hund?

Dette krever en gjennomgang av alle nivåene av kunnskap: (1) Man sanser først én hund, deretter én til og én til. (2) Man kan lagre de tidligere sanseinntrykkene av hunder. (3) Man har bygget seg erfaring av hva formen hund er. (4) Man benytter fornuften til å abstrahere rundt de fellestrekk som gjør alle hunder til den tingen den er. Det er ikke hundens lukt, eller pels, eller lange snute som gjør hunden til hund, men snarere summen av alle dens fire årsaker. Det er med andre ord ikke mulig å oppnå viten om en ting før man kjenner årsakene. (5) Hundens stoff er «hundemateriale», dens form (altså funksjon) er å være hund, dens bevirkende årsak er dens foreldre, og dens formålsårsak er å oppnå og utvikle de mulighetene hunden har som hund – altså leve ut hele sin «hundehet». Aristoteles hevdet at alle ting hadde et slikt mål om å oppnå noe, i tilfellet av hunden: Det fulle potensiale av sin «hundehet» – det er her hintet av Aristoteles teleologiske verdenssyn og tilknytningen til funksjonsargumentet kommer inn.

Aristoteles etikk

• Teleologisk verdenssyn
• Eudaimonia – dydig, rasjonell aktivitet

Aristoteles var, i likhet med Platon, dydsetiker – det vil si at begrepet dyd sto sentralt i hans tanker om moralitet. Hans etikk kommer særlig til uttrykk i Den nikomakiske etikk. Aristoteles hevdet der at et godt menneske er et menneske som har dyd, og at menneskets mål er eudaimonia.

I motsetning til Platon, som mente at den som vet hva som er rett også gjør det rette, var Aristoteles åpen for menneskelig viljessvakhet: Han mente altså at man kan velge å handle utenfor dyden, men burde holde seg på middelveien mellom to lastefulle ytterpunkter.

Han trakk også opp et viktig skille mellom intellektuell dyd på den ene siden; der man innehar praktisk klokskap (fronesis) og derfor selv kan både finne den rette handlingen og begrunne den, og på den andre siden moralsk dyd; der man kun følger den rette veien, men uten å nødvendigvis vite hvorfor. Aristoteles hevdet at kvinner var uten evne til fornuft og dypere refleksjon, og at de derfor kun hadde mulighet for å oppnå moralsk dyd.

Eudaimonia

Aristoteles mener at alle mennesker søker å oppnå lykke, og at dette er det høyeste målet et menneske kan strebe etter. Det er likevel uklart for de fleste hva lykke egentlig er. Ytterpunktene går fra hedonisme på den ene siden til et politisk aktivt liv på den andre siden. I følge Aristoteles finnes det et tredje og bedre alternativ.

Alle menneskers mål kan rangeres i et hierarki. Det mest etterstrebelesverdige målet er det gode liv, eller eudaimonia – det er dette «alt søker henimot». Aristoteles forklarer eudaimonia som «Sjelens virksomhet i overenstemmelse med dygd» (Aristoteles:2015). Dette kan forstås som dydig, rasjonell aktivitet – altså et aktivt liv i overenstemmelse med de gjeldende dydene. Eksempler på de dydene som må utøves for å oppnå eudaimonia er praktisk fornuft (fronesis), mot, besindighet, vennlighet, ærlighet og generøsitet. Aristoteles forklaring på eudaimonia må videre sees i lys av det såkalte funksjonsargumentet og hans definisjoner av dyd.

Funksjonsargumentet

I Metafysikken redegjør Aristoteles for hvordan han mener en tings form er det som gjør den til det den er. I Om sjelen hevder han at for alle levende ting er sjelen identisk med tingens form. I det øverste av de tre nivåene av sjelen finner vi det rasjonelle, og det er dette som er særegent for mennesket form. Ingen andre levende vesener har denne evnen til å tenke og tale. En tings form og en tings funksjon er to sider av samme sak: Siden alle ting søker å omsette det fulle potensiale av mulighet til virkelighet, vil et menneskes mål dermed være å leve ut sitt fulle potensiale som menneske. Grunnforutsetningen for liv er sjelen – for at sjelen skal fungere på sitt beste – det vil si være dydig – må den derfor aktiviseres. Slik blir lykken ikke en tilstand, men en aktivitet. Det er likevel ikke nok for Aristoteles at man kun utnytter sitt eget potensiale som menneske, vi er også avhengig av andre mennesker omkring oss for å være lykkelige, rett og slett fordi vi er sosiale vesener.

Dyd

Aristoteles definerer dyd som «en stabil disposisjon til å utøve en evne på en god måte.» (Aristoteles:2015) Det er derfor ikke tilstrekkelig for en person å gjøre en dydig handling én gang, det må være et stabilt trekk ved denne personen at akkurat denne dyden utøves. I tillegg trekker Aristoteles opp et skille mellom karakterdyder og intellektuelle dyder. Aristoteles hevder, i motsetning til Platon at dyd kan læres, og at man kan øve seg opp til å bli dydig. Enkelt forklart handler dyd for Aristoteles om å være et godt menneske i utstrekning av sitt eget potensiale.

Dydene er koblet til menneskets sjel (altså form/funksjon) og dens tre nivåer. Å ha karakterdyd innebærer i følge Aristoteles å klare å bruke sine animalske og rasjonelle nivåer av sjelen til å både tenke og føle riktig omkring alle de generelle egenskapene et menneske trenger for å lykkes i livet. Det handler da om å finne den riktige balansegangen mellom to lastefulle ytterpunkter: Karakterdyden mot ligger for eksempel midt mellom ytterpunktene dumdristighet på den ene siden, og feighet på den andre siden – sjenerøsitet ligger mellom gjerrighet og sløseri.

Det er to intellektuelle dyder: visdom (sofia) og praktisk klokskap (fronesis), og det er disse som gjør at fornuften fungerer på sitt beste. Den praktiske klokskapen innebærer at man er i stand til å analysere en situasjon i tilstrekkelig grad, og dermed kan kjenne igjen de relevante og de irrelevante momentene, deretter at man er i stand til å anvende denne avveiningen så man oppnår et godt resultat. Visdom er forbeholdt de få, og er knyttet opp mot det øverste nivået av kunnskap i Aristoteles kunnskapshierarki – den vitenskapelige kunnskapen – en guddommelig innsikt i verden som bare de aller flinkeste filosofene kan oppnå.

For at vi skal oppnå eudaimonia må de to hovedtypene dyder forenes i sjelen i passelige mengder slik at vi kan oppfylle vår spesielle funksjon, som jo for mennesker er å kunne tenke og snakke. Dermed kan man si at lykke, eller eudaimonia, for mennesket er noe i nærheten av å utfolde sine egne evner på en sånn måte at man føler fullverdig mening for sin egen del.

Aristoteles kvinnesyn

Selv om Aristoteles var elev av Platon var deres syn på kvinner likevel svært forskjellig. Der Platon i Staten mente at kvinner og menn fra naturens side var utstyrt med de samme fornuftsevner og dermed burde likestilles i styre av staten, mente Aristoteles at det var vesensforskjeller på kvinner og menn, og at disse var gitt fra naturens side. De etablerte normene for kjønnsforskjeller som i antikkens Hellas var rådende, ble altså absorbert og videreført av Platon. Aristoteles kvinnesyn kommer til utrykk i hans verk Politikken.

Aristoteles hevdet at «hunkjønnet er hunkjønn på grunn av en viss mangel på egenskaper» (Aristoteles:2015), altså en mangel regnet ut i fra mannen som premissleverandør. I Politikken slår han fast at «Fra naturens side er det mannlige bedre egnet til å styre enn det kvinnelige – med unntak av enkelte unaturlige tilfeller». (Aristoteles:2015 s.75) Han utdyper ikke noe videre om disse unaturlige tilfellene er der kvinnen er mannen overlegen på grunn av hennes egenskaper, eller om det kun handler om tilfeller der mannen av en eller annen grunn ikke innehar sine naturlige evner til å styre. Det er likevel ikke urimelig, begrunnet i tekstens videre forløp,  å tenke seg at han overhodet ikke tenker seg at kvinner kan inneha evner til å styre, men at menn derimot i enkelte tilfeller kan miste dem.

Et sentralt spørsmål i teksten er spørsmålet om dyd. Aristoteles drøfter hvorvidt både kvinner, barn og slaver har dyd overhodet, og hvis de har – hvordan ser denne ut? Han konkluderer med at de alle må ha en form for dyd, men at denne for kvinnen er annerledes enn den er for mannen. Den dyden kvinner (og barn og slaver) har er slik innrettet at den ønsker seg styrt. Aristoteles begrunner dette i en naturlig mekanisme, dypt forankret i sjelen.

Han trekker frem at «slaven har (…) ingen evne til overveielse overhodet. Det kvinnelige har riktignok evnen, men den er uten autoritet.»  Dette er grunnen til at lederen, altså mannen, «må ha perfekt karakterdyd – hans oppgave er jo å være premissleverandør.» (Aristoteles:2015 s.76) Det er derfor ikke det samme når en mann og en kvinne innehar en dyd, for eksempel evnen til å besinne seg. Hos mannen vil denne, i følge Aristoteles, da være styrende, men hos kvinnen vil den være tjenende.

I Aristoteles tanker om forplantning kommer det frem at det er mannen som bidrar med formen, altså den viktigste delen av en ting – det som gjør selve tingen til det den er – mens kvinnen kun bidrar med det mindre betydelige stoffet. Mannen sees av Aristoteles her som den aktive, mens kvinnen sees som passiv og immanent – et syn som først for alvor kritiseres av Simone de Beauvoir mer enn 2000 år senere.

Aristoteles så det altså som naturgitt at den frie mannen var overlegen kvinnen, og at det var hans naturlige overlegne evner som gjorde ham i stand til å styre.