Platon (427 – 347 fvt)

Staten

  • Idealstat
  • Sjelens tredeling (fornuft, vilje og begjær)
  • Kvinner og menn har begge fornuft
  • De beste reproduseres
  • Platon hevet at all læring, dypest sett, er en form for gjenerindring. Det er dette han forsøker å vise med det geometriske problemet i dialogen Menon.
  • Platon mente at mennesket har en udødelig sjel.
  • Tanken om at dyd kommer av «guddommelig lodd» skriver seg fra Platons verk Menon. Platon observerte at Athen ble styrt på en tilfredsstillende måte, til tross for at ingen kunne svare ham på hva dyd er, eller hvordan man oppnår dyd.

Kort om Platon

Platon (427-247 f.v.t.) levde i den greske oldtiden, ved begynnelsen av den perioden som blir omtalt som antikken. Han regnes i dag for å være blant de klassiske filosofene. Enkelte av hans spørsmål og problemstillinger er aktuelle også i dag, og har vært drøftet igjen og igjen opp gjennom de ulike historiske tidsepokene. Platons filosofi er uttrykt gjennom hans nedtegnede dialoger, ikke ulikt manuskriptet til et skuespill, der Sokrates figurerer som talerør for Platon – selv er han aldri en del av disse dialogene. Hans filosofi må derfor forstås i lys av dialogen mellom de ulike karakterene i de samtalene som utspiller seg.

Hans fremgangsmåte i de nedtegnede dialogene er en indirekte metode kalt elenchos, av det greske ordet for testing: Sokrates samtalepartnere i dialogene hevder å kjenne svaret på noe, eksempelvis dyd, og Sokrates tester dem ved å stille spørsmål. Målsetningen er ikke nødvendigvis å finne svaret på spørsmålet, men at den aktuelle samtalepartneren, med Sokrates hjelp skal komme frem til ny innsikt for sin egen del.

Platons metafysikk

Idélæren

Platon er kjent for den såkalte idélæren, eller læren om formene. Dette er ingen fullt gjennomarbeidet teori, men et forsøk på å gripe om et utgangspunkt for hvordan verden henger sammen. Gjennom idélæren kommer det tydelig frem at Platon var rasjonalist, altså at han satte sin lit til oppnåelse av sann viten gjennom bruk av fornuften.

Platon hevder at verden slik vi oppfatter den omkring oss kun er en slags blek kopi av den virkelige virkeligheten, en ikke-sansbar verden, kalt idéverden eller idéene. I denne ikke-sansbare dimensjonen finnes alle idéer i en perfekt versjon. En rose i den sansbare verden vil for eksempel visne å dø, mens i idéverden vil den for alltid fortsette å være en perfekt rose. En perfekt sirkel er nærmest umulig å tegne opp i den sansbare verden, men det er likevel mulig å tenke seg til den perfekte sirkelen – tanken om den perfekte sirkelen er dermed en idé i den ikke-sansbare verden. Idéverden er en evig, statisk, uforanderlig og harmonisk verden, mens den sansbare verden er kaotisk, bevegelig og selvmotsigende. Idéene er hierarkisk organisert – jo viktigere en idé er, jo høyere opp i hierarkiet befinner den seg. Idéen «det gode» er den som troner øverst, og blir av Platon sammenlignet med solen – altså den grunnleggende forutsetningen for alt liv på jorden.

Hulelignelsen

Med den såkalte hulelignelsen forsøker Platon å gjøre idélæren tydeligere: En gruppe fanger sitter bundet i en hule. De er vendt slik at de bare kan se rett frem mot hulens vegg. Bak dem går noen mennesker frem og tilbake mens de holder ulike gjenstander over hodet, og bak dem igjen er et bål. Bålets flammer gjør at menneskene som går frem og tilbake kaster skygger over den eneste veggen fangene kan se. Disse skyggene er altså det eneste fangene kan sanse. Platons spørsmål er da om det er helt urimelig at fangene oppfatter skyggene som virkeligheten?

Menon – kan dyd læres?

I dialogen Menon stiller Platon gjennom sitt talerør Sokrates spørsmål ved hva dyd er, og om dette er en medfødt egenskap, eller noe som kan tillæres. Det sentrale temaet er altså spørsmål spørsmål knyttet til dyd. Spørsmålene om dyd var viktige i Platons samtid, mye på grunn av den politiske omveltingen Athen gjennomgikk samtidig, og hvordan spørsmålet om dyd kunne påvirke maktbalansen i samfunnet. Antikkens hellenere så på selve livet som en oppgave som skulle løses med vett og kløkt – noen var dyktigere til å «løse livsoppgaven» enn andre – de hadde dyd. Dette er vagt, men dydsbegrepet i seg selv er vagt, og det er vanskelig å fremstille et svar som er mer konkret enn essensen av selve begrepet. Platon antyder gjennom dialogen at en person har dyd hvis denne mestrer sitt liv på en god måte, og at dyd «ser ut til å komme på grunn av guddommelig lodd til den den kommer til.» (Platon:2015 s. 46)

I dialogen undersøker Sokrates og Menon spørsmålene knyttet til dyd. Sokrates hevder han ikke vet hva dyd er, og at han heller aldri har møtt noen som vet det. Menon hevder han kjenner svaret. Han gjør deretter tre forsøk på å forklare Sokrates hva dydighet er, men Sokrates stiller alle forsøkene i tvil med sin metode for testing:

1. Menon hevder at dyd for menn er å være i stand til å styre byens affærer gjennom deltakelse i det politiske livet, for kvinner å kunne skjøtte husholdningen på en tilfredsstillende måte, og for barn og unge er det å respektere sine eldre.

Til dette svarer Sokrats at Menon her kun gir eksempler på dyd, og besvarer dette med en anekdote: Dersom spørsmålet hadde vært hva en figur er, og svaret hadde vært at en sirkerl eller trekant er en figur, hadde man fremdeles ikke vært noe nærmere svaret på hva som gjør en figur til en figur. Altså kan ikke spørsmålet om hva dyd er besvares med å gi eksempler på dyd.

2. Menon hevder at dyd er å være i stand til å herske over andre mennesker.

Til dette svarer Sokrates med å spørre om enhver maktbesittelse er dydig, for hva da med en despot som har grepet makten ved ulovlige midler og styrer en urettferdig måte?

3. Menon hevder at dyd er å skaffe seg gode og fine ting.

Til dette svarer Sokrates med å spørre om det er likegyldig hvordan disse tingene blir anskaffet, for hva da med en tyv som skaffer de fine tingene fordi han er er dyktig til å stjele fra andre?

Sokrates er ikke tilfreds med å kun bli forelagt noen enkeltstående dyder, selv om det med stor sannsynlighet eksisterte konsensus blant hellenerne om at eksemplene Menon kom med virkelig var dyder. Han vil finne ut hva en dyd er, fordi han vil lære seg å kjenne de grunnleggende, felles premissene for dyder. Med denne kunnskapen, hevder han, kan en lære seg å skille dyder fra laster, eller ikke-dyder.

Menons paradoks

Etter å ha blitt tilbakevist av Sokrates metode for testing, elenchos, stiller Menon opp to motstridende setninger, kjent som Menons paradoks; dette går ut på at det er fåfengt å undersøke noe en allerede vet – for det vet en jo allerede, men det er òg like fåfengt å undersøke noe en ikke vet – for så lenge en ikke vet det, hvordan vet en da om man har funnet ut av det. Menon hevder altså at læring ikke kan finne sted. I dialogen avfeier Sokrates dette paradokset som et simpelt debattriks fordi det er avhengig av en uriktig forutsetning. Menon hevder at det bare finnes to ulike muligheter: enten alt, eller ingenting. I praksis er det likevel heller slik at man kanskje vet litt om noe, men sjelden alt – og man kan alltids utvide horisonten litt etter litt.

Gjenerindringslæren

For å svare på Menons paradoks lanserer Platon, gjennom talerøret Sokrates, den såkalte gjenerindringslæren og spørsmålet om sjelens preeksistens: Platon mente at sjelen var udødelig og vandret fra én kropp til den neste. Den har altså eksistert før den kom inn i den kroppen den akkurat for tiden befinner seg i. I sin før-kroppslige tilstand har sjelen opplevd alt «både her og i Hades» (Platon:2015 s. 25), før den har blitt låst i mennesket. Hver gang sjelen reinkarneres i en ny kropp oppstår det et midlertidig tilfelle av amnesi, men dersom den blir stimulert til det, kan sjelen gjenerindre tidligere kjent kunnskap. Læring er med andre ord, i følge Platon, bare at vi husker (gjenerindrer) noe vi allerede visste på et dypere nivå. Gjenerindringslæren er altså et forsøk på å forklare hvordan kunnskap kan tilegnes gjennom aktivt å søke svar på problemer. For å underbygge sin teori utfører Sokrates et eksperiment med en av Menons slavegutter.

Slavegutten

Sokrates forsøker å underbygge sin teori om gjenerindring ved gjendrive Menons paradoks. Dette gjør han ved å gjennomføre en undersøkelse av et praktisk geometrisk problem. Han viser da at også en tredje mulighet eksisterer, og hevder dermed å falsifisere paradokset. En av Menons slavegutter, som er uten kunnskaper om matematikk, blir forespeilet det geometriske problemet: Et kvadrat med en gitt grunnflate skal gis en grunnflate tilsvarende en dobling av den opprinnelige ved å øke lengden på sidene. Kvadratet skal fremdeles være et kvadrat.

Gutten prøver først å doble hver av sidene. Deretter prøver han å kun legge til halvparten av den opprinnelige sidelengden. Sokrates viser at begge forsøkene fører til uriktige resultat.

Sokrates guider slavegutten gjennom et løsningsforslag der fire like store kvadrater blir nedtegnet i sanden. Deretter blir det trukket en diagonal som deler hvert av de fire kvadratene i to like store deler. Kvadratet som dannes i midten av de fire diagonalene har nå en grunnflate som er det dobbelte av det opprinnelige kvadratet.

Rett nok kommer Sokrates og Menons slavegutt frem til en løsning som viser seg å stemme. Det er likevel ikke til å komme unna at Sokrates konsekvent leder slavegutten videre til neste steg i løsningen, og dermed i stor grad kun overleverer den kunnskapen Sokrates allerede hadde. Dette på tross av at det fra Sokrates side er et uttalt mål å ikke belære gutten:

«Du skal få se at han ut fra denne forvirringen skal finne ut av ting ved å undersøke sammen med meg, selv om jeg bare spør og ikke belærer. Vær på vakt, og se om du oppdager at jeg belærer og gjennomgår for ham, snarere enn å spørre om hans oppfatninger.» (Platon:2015 s.29)

Det blir så stilt en rekke ledende ja/nei-spørsmål, og slaveguttens rolle begrenser seg i stor grad til å besvare disse. Sokrates bygger ut eksempelet bit for bit, og tillegger slavegutten underveis konkrete tanker og meninger, slik som her: «Ekspertene kaller denne linjen diagonal. Slik at, hvis navnet på denne linjen er diagonal, så hevder du, Menons slaveguttt, at diagonlaen gir en dobbelt så stor flate.» (Platon:2015 s. 31) Det er derfor høyst tvilsomt om Sokrates egentlig klarer å sannsynliggjøre at gjenerindring finner sted.

Selv om det er åpenbart at Sokrates i dialogen allerede kjenner løsningen på problemet, er dette likevel underordnet: Hovedpoenget med denne delen av dialogen må være å vise at dette problemet er løst – én eller annen gang løste noen dette problemet for første gang uten å ha Sokrates eller noen andre ved sin side. Det viser at læring er mulig, og Platon hevder dermed å ha belegg for sin teori om sjelens preeksistens.

Oppfatning, sann oppfatning og viten

Platon hevder at følelse av viten, eller sannhet, kommer helt uten garantier for at oppfatningen faktisk er korrekt ut i fra en objektiv standard. En oppfatning som derimot ikke kan motbevises betraktes gjerne som objektivt sann (en hypotese som ikke lar seg falsifisere). Det er imidlertid heller ikke her garantier for at det ikke i fremtiden vil komme motargumenter som ugyldiggjør en objektiv sannhet, og dermed må det betraktes som en evigvarende prosess. I dialogen Menon introduserer Platon begrepene: «oppfatning», «sann oppfatning» og «viten», og hevder det finnes viktige skiller mellom disse:

Platons talerør Sokrates beskriver det slik:

1. En oppfatning er å tro at noe er på en bestemt måte, selv om dette er feil.

2. Sann oppfatning er å tro at noe er på en bestemt måte, og det er riktig at det er slik, men uten at man kan forklare hvorfor det er slik.

3. Viten er en sann oppfatning om noe, som også er fundert i en begrunnelse. En begrunnelse stikker her noe dypere enn ren erfaring; selv om en kjenner til at snøen er hvit, basert på utallige observasjoner av snø, innehar man ikke viten uten å kunne forklare hvorfor snøen er hvit – man har altså belegg for sin kunnskap, og forstår et faktum ut i fra en større kontekst.

I utgangspunktet burde det da ikke være noen kvalitetsforskjell på sann oppfatning og viten, men Platon mener at viten er lenket til sjelen ved hjelp av tenkning (rasjonalitet) og dermed klart er å foretrekke. Dersom man ikke har noen dypere forståelse for noe, kan den sanne oppfatningen lett endres eller forsvinne, og dermed uten egentlig verdi.

Hvorfor trenger vi viten om dyd?

I følge Platon burde viten om hva dyd er forsøkes oppnådd fordi vi da vil bli i stand til å løse den store oppgaven som livet selv er. Viten om dyd gjør den enkelte i stand til å leve gode og meningsfylte liv, som igjen vil fremme lykke både for en selv og andre. I en større sammenheng vil dette gagne ikke bare en selv, eller de aller nærmeste, men hele samfunnet. Disse tankene er beskrivende for den kollektivismen som var gjeldende i antikken. Samfunnet var hardt, og brutalt, og kan med dagens øyne sees som både barbarisk og urettferdig i enkelte henseende, men samtidig var egoismen som ideologi nærmest fraværende. Å påta seg embeter for staten, og bidra til dens styre og stell ble sett på som en stor ære, og den enkelte borger var i stor grad en del av et kollektiv, enten det var innenfor politikken, krigerkunsten eller familien.

Platons epistemologi

Platon var rasjonalist og mente at man ikke behøvde å vektlegge konkrete observasjoner av virkeligheten. Hans epistemologi bygger derfor i stor grad på deduksjon ut i fra ulike premisser som er mer eller mindre vilkårlige trukket frem. Gjenerindringslæren er et svært godt eksempel på dette. Llikevel hevdet han at kunnskap oppnås både ved hjelp av sansene og ved bruk av fornuften. Dette todelte synet henger sammen med hans idélære, troen på at verden var delt i en ikke-sansbar virkelig virkelighet, der de perfekte idéene bak alle ting eksisterte på den ene siden, på den andre siden den sansbare verden som kun besto av skygger eller bleke kopier av de perfekte idéene. Den overflatiske og sansbare delen av verden kan det oppnås kunnskap om ved hjelp av sansene og følelsene, mens for å oppnå kunnskap om idéene kreves det rasjonell tenkning. Siden idéene i den ikke-sansbare verden er hierarkisk organisert kreves det ekstra gode evner til rasjonell tenkning for å komme i kontakt med de mer avanserte idéene. På den måten forsøker Platon å sannsynliggjøre at det bare er filosofer som har mulighet for å oppnå ekte sann viten, siden de er så veldig flinke til å tenke rasjonelt… Den mest avanserte idéen «det gode» er det bare de aller dyktigste filosofene som har mulighet til å oppnå å kunnskap om.

Platons epistemologi henger også sammen med hans gjenerindringslære: Han hevdet at all kunnskap vi oppnår i livet dypest sett er kunnskap sjelen gjenerindrer fra sin før-kroppslige tilstand. All læring er derfor egentlig ikke annet enn avdekking av allerede medfødte idéer. Dette gjør at den kunnskapen man allerede ved fødselen har i seg, er den maksimale kunnskapen det er mulig å oppnå i livet – det er altså en slags uttakssperre på kunnskapskontoen. På den annen side spiller dette mindre rolle da sjelen allerede «har sett allting, både her og i Hades» (Platon:2015 s. 25), og det dermed er mulig å gjenerindre all kunnskap i hele verden om man bare grubler lenge nok over ting.

Platons etikk

Platon var dydsetiker, og hans etikk kommer blant annet frem i dialogen Staten. I kortform kan den oppsummeres slik: den som vet hva som er rett, den gjør det som er rett.

Sjelens tredeling

På samme måte som en god stat har som forutsetning at den fungerer godt, på samme måte er det en forutsetning for et godt menneske at det fungerer godt. En slik optimal fungering oppnås gjennom balanse mellom de tre aspektene sjelen består av: fornuft, vilje og begjær.

Platons kvinnesyn

Platons kvinnesyn kommer særlig til uttrykk i dialogen Staten. Der argumenterer han for en tredelt stenderstat, bestående av ledere, voktere og næringsdrivende. Helt på toppen skulle lederne sitte, de som i kraft av sin innsikt og sitt intellekt var skikket til slike verv – han mente naturligvis at filosofene var selvskrevne til denne jobben.

I de to høyeste nivåene, altså lederne og vokterne, argumenterer Platon for likestilling mellom kjønnene, med unntak av at kvinner «på grunn av sitt kjønns svakhet få lettere oppgaver enn mennene». (Platon:2015 s. 53) Det er dermed ganske nærliggende å tenke at Platon mente kvinner var like mye verdt som menn, til forskjell fra for eksempel Aristoteles, som var av den mer samtidige oppfatningen om at menn var kvinner overlegne fra naturens side.

Det er likevel mulig å se Platons kvinnesyn i et litt annet lys: Grunnen til at Platon argumenterte for likestilling mellom kjønnene skyldtes nok hans syn på staten. Platon var ingen tilhenger av demokratiet, men forfektet en elitistisk stat, altså en stat der den enkelte ble plassert der deres evner kom best til bruk for staten. Siden han hevdet fornuft var likelig fordelt mellom kjønnene, måtte oppgavene også nødvendigvis fordeles likt mellom kjønnene for at staten skal fungere best mulig. Enkeltindividet er i et slikt system totalt underordnet staten som helhet – det er altså staten som er viktig, ikke den enkelte. Enkeltindividet er både ubetydelig i seg selv, og mulig å skifte ut når det ikke fullfører sin oppgave på tilfredsstillende vis. Det er derfor mulig å trekke den konklusjonen at Platon ikke så kvinner som like mye verdt som menn, men snarere at han så dem alle som like lite verdt i det større systemet. En tradisjonell objektivisering av kvinnene kan likevel oppdages i enkelte av Platons utsagn: «Disse kvinnene skal i fellesskap tilhøre disse menn, og ingen skal leve sammen med bare en enkelt mann.» (Platon:2015 s. 55)

Aristoteles (384-322 fvt)

Kort om Aristoteles

  • Aristoteles mente at alle ting eller substanser er sammensatt av form og stoff. Med dette mente han …
  • I følge Aristoteles er det gode det «alt søker henimot». Dette beskriver en teleologisk forståelse av virkeligheten

Aristoteles kom til Athen som 17-åring, og ble da elev av Platon. Han ble værende ved skolen i nesten tyve år, og startet senere sin egen skole Lykeion. Hans filosofiske prosjekt var å forstå hvordan alt henger sammen, med andre ord: forstå alt i hele verden. Det er gjennomgripende i alle hans tekster, og røde tråder kan derfor trekkes på kryss og tvers i disse.

Aristoteles regnes som grunnleggeren av den moderne vitenskapen og han har skrevet grunnleggende tekster innenfor en rekke fagfelt som: metafysikk, biologi, etikk, politikk, filosofi, religion med mer. Mye av sin tid dedikerte han til arbeidet med naturvitenskapen. Han observerte og klassifiserte det omkringværende dyre- og plantelivet i svært systematiske og grundige nedtegnelser.

Videre utviklet Aristoteles logikken som en egen disiplin gjennom sin syllogismelære. Syllogismen består av to premisser, og en konklusjon. I en gyldig syllogisme følger konklusjonen som en logisk slutning av de to premissene. Folk hadde benyttet logikk også før Aristoteles, slik Platons rasjonalitetstanke bygget på, men det var Aristoteles som først utviklet et omfattende regelverk for logisk falsifisering.

Aristoteles metafysikk

Meta- er et prefiks fra det greske ordet for «mellom», «etter» eller «over». Begrepet metafysikk, som benyttes mye i filosofihistorien, skriver seg fra Aristoteles bok metafysikken, av den enkle grunn at den forutgående boken, som omhandlet naturen, het fysikken. Boken som kom etter (altså boken som kom «meta») ble dermed hetende metafysikken.

Aristoteles fulgte ikke sin læremester Platons idélære, der de perfekte idéene finnes i en parallell ikke-sansbar virkelighet. Ifølge Aristoteles fantes det bare én verden, og det var den verden man kan oppleve direkte med sansene. Det Platon hadde kalt idéer (eller former) mente Aristoteles kun var rene abstraksjoner.

Han avviste imidlertid ikke disse abstraksjonene, kun at de eksisterte i sin egen verden uavhengig av oss. Aristoteles hevdet at Platons idéer eksisterte som en egenskap i tingene; alt som finnes består ifølge Aristoteles av to substanser: form og stoff. Stoffet er det tingen er laget av, formen er det som gjør den til det den er.

Begrepet form kan gjerne forstås som en gjenstands reelle funksjon: Dersom man lager en kopp av leire, vil koppens form (altså funksjon) være «drikkeredskap», mens stoffet vil være leire. I et tilfelle der koppen er laget av tre vil dens form fremdeles være «drikkeredskap», mens stoffet vil være tre. Aristoteles hevdet at en tings form (altså funksjon) var det vesentlige ved en ting, og det er tings felles form som gjør dem til det samme. Dette betyr at dersom man baker en kake som ser helt ut som en kopp, vil dens form ikke lenger være «drikkeredskap» – dens form vil nå være «kake», og dens stoff vil være kakedeig.

De fire årsaker (om hvorfor ting er til)

Aristoteles hevdet i Metafysikken at det var fire årsaker til at alle ting eksisterer. Disse fire årsakene kan oppsummeres i fire spørsmål:

1. Stoffårsaken – Hvilket materiale er tingen laget av?

2. Formårsaken – Hva er tingens form (altså funksjon)?

3. Den bevirkende årsak – Hva (eller hvem) har laget tingen?

4. Formålsårsaken (den finale årsak) – Hva er tingens formål?

Dette er fire viktige årsaker som, sammen med hans grunnbegreper form og stoff, mulighet og virkelighet, er med på å danne grunnlaget for Aristoteles metafysikk.

Mulighet og virkelighet (årsak og virkning)

Aristoteles forståelse av årsak/virkning kommer frem i Metafysikken gjennom hans forklaring av forandringens prinsipp, noe som leder ham til en forståelse av at naturen er lovmessig anlagt. Det er en kjensgjerning at ting forandrer seg over tid – mennesker blir født små, vokser til og dør, en liten eikenøtt vokser opp og bli til et digert eiketre. Det er dette som er forandringens prinsipp, og Aristoteles kaller det overgangen fra mulighet til virkelighet. En tings mulighet er det tingen har iboende potensiale for å utvikle seg til. Eikenøtten kan altså utvikle seg til å bli et eiketre, men aldri noe annet enn det – det kan aldri vokse opp til å bli for eksempel epletre, og heller aldri til å bli noe helt annet som for eksempel en sykkel. All den forandring som ligger innbakt i en tings muligheter må altså skje i overenstemmelse med disse mulighetene – derav lovmessighet. Når eikenøtten har vokst opp til et digert tre, da har det iboende potensialet blitt virkeliggjort – eller sagt på en annen måte: Mulighet har blitt virkelighet. Aristoteles hevder at all forandring skjer på denne måten.

Selv om alle ting kan virkeliggjøre seg i overenstemmelse med sin iboende mulighet, har noen ting større muligheter enn andre: Stener har derav små muligheter, mens muligheten er langt større for ting som mennesker og frø. Prinsippet er likevel det samme for alle ting.

I følge Aristoteles finnes det fire ulike typer forandring i naturen:

1. Stedsforandring – Når en ting beveger seg fra A til B.

2. Kvantitativ forandring – Når en ting endrer seg i størrelse.

3. Kvalitativ forandring – Når en ting endrer sine egenskaper som farge, lukt, lyd og lignede.

4. Substansiell forandring – Når en opphører å være det den er og blir til noe annet.

Et alminnelig eksempel for å forklare de fire typene forandring er som følger: (1) En mann gjennomgår stedsforandring ved å gå hjemmefra og til stranden. (2) På stranden gjennomgår han kvantitativ forandring ved å innta store mengder mat og drikke slik at han går opp i vekt. (3) I solsteken på stranden gjennomgår han kvalitativ forandring ved at han blir han solbrent slik at huden hans blir rød. (4) Til slutt gjennomgår han substansiell forandring ved at drukner i vannet og dermed går over fra å være menneske til å bli et lik.

Om sjelen (sjelens sammenheng med form og stoff)

Telos er det greske ordet for «mål». Aristoteles teleologiske verdensbilde kommer klart til uttrykk i Om sjelen, der han hevder at alt i verden streber mot å nå et bestemt mål – å realisere sitt eget potensiale. Hvilket mål den enkelte streber mot er både individuelt og kontekstuelt, men det henger nært sammen med Aristoteles begreper om mulighet og virkelighet slik han forklarer dem i Metafysikken. I hans verk Om sjelen er det spørsmålet om hvorfor forandring skjer som er det sentrale. Grunnbegrepene om form og stoff er da viktige elementer.

I levende ting, slik som både planter, dyr og mennesker, er tingens form (altså funksjon) det samme som sjelen. Sjelen blir da selve essensen av liv. I følge Aristoteles er sjelen delt opp i tre nivåer, der man kan inneha ett, to eller alle tre av disse nivåene, avhengig av hva man er:

1. Det vegetative nivået. Innehas av alle de som kan ta til seg næring og vokse opp – dette gjelder altså både for planter og trær, men også for mennesker og dyr.

2. Det animalske nivået. Innehas av alle de som har evne til å føle og sanse – altså både mennesker og dyr.

3. Det rasjonelle nivået. Innehas av de som kan tenke og snakke – altså kun mennesker. Det er dette som vesentlig skiller menneskene fra dyrene og som setter dem i en spesiell posisjon, en tanke som senere også kommer til uttrykk hos Descartes.

Siden sjelen og formen er én og samme ting, hevder Aristoteles at sjelen ikke er udødelig, slik hans lærer Platon mente. Sjelen, som selve essensen av liv, er en grunnforutsetning for at noe er i live. Som en integrert del av organismen dør den derfor sammen med organismen selv.

Aristoteles epistemologi

Aristotels (384-322 f.v.t.) var, i motsetning til sin lærer Platon, en slags empirist, og mente at all kunnskap starter med observasjon, selv om han også la vekt på fornuftens rolle for å oppnå viten. Hans inngang til epistemologien kommer tydelig frem allerede i innledningen til Metafysikken: «Alle mennesker streber av naturen etter viten. Et tegn på dette er vår kjærlighet til sansningen. (…) og mest av alt synssansen. (…) Årsaken er at synssansen mest av alle sansene gir oss kjennskap til ting, og åpenbarer mange forskjeller.» (Aristoteles:2015 s.57) Epistemologisk sett står Aristoteles og Platon dermed som direkte motsetninger til hverandre.

Viten

Aristoteles forståelse av begrepet viten, slik det kommer frem i Metafysikken, skiller seg fra slik begrepet gjerne brukes i dag. For Aristoteles ligger begrepet viten tett opp mot vitenskapelig kunnskap, og viten skal være en innsikt i hvordan verden fungerer som reduserer verdens fremmedhet. For Aristoteles var begjæret etter viten en grunnleggende egenskap ved mennesker: «Alle mennesker streber av naturen etter viten.» (Aristoteles:2015 s. 57) Han trekker senere frem hvordan barn er nysgjerrige i pakt med deres menneskelige natur, og dermed søker kunnskap allerede fra begynnelsen av; å strupe denne nysgjerrigheten hevder han derfor tilsvarer barnemishandling.

Aristoteles delte menneskets oppfatning i fem nivåer ut ifra deres grad av utvikling:

1. Sansing. Mulighet til å oppfatte virkeligheten.

2. Hukommelse. Mulighet til å bevare de tidligere opplevde sanseinntrykkene.

3. Erfaring. Erfaringsevnen er i følge Aristoteles det som i vesentlig grad skiller mennesker fra dyrene. Erfaringsevnen er evnen til å omsette erfaringer til generelle konklusjoner, som hvis man tidligere har blitt bitt av maur etter å ha tråkket i en maurtue, og av den grunn er noe mer varsom neste gang man går i skogen. Selv om dyr også kan endre sin adferd på grunn av erfaringer, ligger den vesentlige forskjellen i bevisstheten. Mennesker kan endre sin adferd etter å ha trukket rasjonelle konklusjoner ved hjelp av fornuften, mens dyrs adferd endres på grunn av positiv eller negativ betinging.

4. Praktisk kunnskap. Praktisk kunnskap er knyttet opp mot den praktiske anvendbarheten slik som kunnskaper om et håndverk og evnen til å utøve dette. Det er her også spørsmål om å undersøke de fire årsakene. Aristoteles mente det nødvendig med et samspill mellom både sansing og fornuft for å oppnå sann erkjennelse av virkeligheten. For å komme seg videre til neste utviklingsnivå er det derfor viktig å lytte til begge disse evnene.

5. Vitenskapelig kunnskap. Det er dette som er viten, altså teoretisk innsikt på et dypere nivå enn bare evnen til å for eksempel utøve et håndverk. For å oppnå viten er det ikke helt nødvendig å gå via praktisk kunnskap, men det er heller ingen ulempe, da man på nivå av praktisk kunnskap kan tilegne seg kunnskap om årsakssammenhenger. Aristoteles rangerte viten som den høyeste formen for kunnskap, og tilla den egenverdi helt uavhengig av sin praktiske nytteverdi, fordi det er her den naturlige streben etter viten realiserer seg. Dersom viten kan brukes til å gjøre verden til et bedre sted, er dette med andre ord en ren bonus, ikke et mål i seg selv. Det viktigste er å oppnå viten.

Teleologisk verdensbilde

For å oppnå viten hevder Aristoteles at det kreves en dypere teoretisk forståelse enn bare praktisk kunnskap, og fremgangsmåten for slik forståelse viser et hint av Aristoteles teleologiske verdensbilde og det såkalte funksjonsargumentet. Utgangspunktet er tings former (altså dens funksjon). En tings form er den vesentlige egenskapen ved tingen, og for å oppnå viten må man derfor virkelig forstå hva en tings form er. Det er her ikke tilstrekkelig å se på kun én gjenstand, for eksempel et dyr med formen «hund», men man må forsøke å se på hunder som en helhet – hva er det alle hunder har til felles som gjøre dem til nettopp formen hund?

Dette krever en gjennomgang av alle nivåene av kunnskap: (1) Man sanser først én hund, deretter én til og én til. (2) Man kan lagre de tidligere sanseinntrykkene av hunder. (3) Man har bygget seg erfaring av hva formen hund er. (4) Man benytter fornuften til å abstrahere rundt de fellestrekk som gjør alle hunder til den tingen den er. Det er ikke hundens lukt, eller pels, eller lange snute som gjør hunden til hund, men snarere summen av alle dens fire årsaker. Det er med andre ord ikke mulig å oppnå viten om en ting før man kjenner årsakene. (5) Hundens stoff er «hundemateriale», dens form (altså funksjon) er å være hund, dens bevirkende årsak er dens foreldre, og dens formålsårsak er å oppnå og utvikle de mulighetene hunden har som hund – altså leve ut hele sin «hundehet». Aristoteles hevdet at alle ting hadde et slikt mål om å oppnå noe, i tilfellet av hunden: Det fulle potensiale av sin «hundehet» – det er her hintet av Aristoteles teleologiske verdenssyn og tilknytningen til funksjonsargumentet kommer inn.

Aristoteles etikk

  • Teleologisk verdenssyn
  • Eudaimonia – dydig, rasjonell aktivitet

Aristoteles var, i likhet med Platon, dydsetiker – det vil si at begrepet dyd sto sentralt i hans tanker om moralitet. Hans etikk kommer særlig til uttrykk i Den nikomakiske etikk. Aristoteles hevdet der at et godt menneske er et menneske som har dyd, og at menneskets mål er eudaimonia.

I motsetning til Platon, som mente at den som vet hva som er rett også gjør det rette, var Aristoteles åpen for menneskelig viljessvakhet: Han mente altså at man kan velge å handle utenfor dyden, men burde holde seg på middelveien mellom to lastefulle ytterpunkter.

Han trakk også opp et viktig skille mellom intellektuell dyd på den ene siden; der man innehar praktisk klokskap (fronesis) og derfor selv kan både finne den rette handlingen og begrunne den, og på den andre siden moralsk dyd; der man kun følger den rette veien, men uten å nødvendigvis vite hvorfor. Aristoteles hevdet at kvinner var uten evne til fornuft og dypere refleksjon, og at de derfor kun hadde mulighet for å oppnå moralsk dyd.

Eudaimonia

Aristoteles mener at alle mennesker søker å oppnå lykke, og at dette er det høyeste målet et menneske kan strebe etter. Det er likevel uklart for de fleste hva lykke egentlig er. Ytterpunktene går fra hedonisme på den ene siden til et politisk aktivt liv på den andre siden. I følge Aristoteles finnes det et tredje og bedre alternativ.

Alle menneskers mål kan rangeres i et hierarki. Det mest etterstrebelesverdige målet er det gode liv, eller eudaimonia – det er dette «alt søker henimot». Aristoteles forklarer eudaimonia som «Sjelens virksomhet i overenstemmelse med dygd» (Aristoteles:2015). Dette kan forstås som dydig, rasjonell aktivitet – altså et aktivt liv i overenstemmelse med de gjeldende dydene. Eksempler på de dydene som må utøves for å oppnå eudaimonia er praktisk fornuft (fronesis), mot, besindighet, vennlighet, ærlighet og generøsitet. Aristoteles forklaring på eudaimonia må videre sees i lys av det såkalte funksjonsargumentet og hans definisjoner av dyd.

Funksjonsargumentet

I Metafysikken redegjør Aristoteles for hvordan han mener en tings form er det som gjør den til det den er. I Om sjelen hevder han at for alle levende ting er sjelen identisk med tingens form. I det øverste av de tre nivåene av sjelen finner vi det rasjonelle, og det er dette som er særegent for mennesket form. Ingen andre levende vesener har denne evnen til å tenke og tale. En tings form og en tings funksjon er to sider av samme sak: Siden alle ting søker å omsette det fulle potensiale av mulighet til virkelighet, vil et menneskes mål dermed være å leve ut sitt fulle potensiale som menneske. Grunnforutsetningen for liv er sjelen – for at sjelen skal fungere på sitt beste – det vil si være dydig – må den derfor aktiviseres. Slik blir lykken ikke en tilstand, men en aktivitet. Det er likevel ikke nok for Aristoteles at man kun utnytter sitt eget potensiale som menneske, vi er også avhengig av andre mennesker omkring oss for å være lykkelige, rett og slett fordi vi er sosiale vesener.

Dyd

Aristoteles definerer dyd som «en stabil disposisjon til å utøve en evne på en god måte.» (Aristoteles:2015) Det er derfor ikke tilstrekkelig for en person å gjøre en dydig handling én gang, det må være et stabilt trekk ved denne personen at akkurat denne dyden utøves. I tillegg trekker Aristoteles opp et skille mellom karakterdyder og intellektuelle dyder. Aristoteles hevder, i motsetning til Platon at dyd kan læres, og at man kan øve seg opp til å bli dydig. Enkelt forklart handler dyd for Aristoteles om å være et godt menneske i utstrekning av sitt eget potensiale.

Dydene er koblet til menneskets sjel (altså form/funksjon) og dens tre nivåer. Å ha karakterdyd innebærer i følge Aristoteles å klare å bruke sine animalske og rasjonelle nivåer av sjelen til å både tenke og føle riktig omkring alle de generelle egenskapene et menneske trenger for å lykkes i livet. Det handler da om å finne den riktige balansegangen mellom to lastefulle ytterpunkter: Karakterdyden mot ligger for eksempel midt mellom ytterpunktene dumdristighet på den ene siden, og feighet på den andre siden – sjenerøsitet ligger mellom gjerrighet og sløseri.

Det er to intellektuelle dyder: visdom (sofia) og praktisk klokskap (fronesis), og det er disse som gjør at fornuften fungerer på sitt beste. Den praktiske klokskapen innebærer at man er i stand til å analysere en situasjon i tilstrekkelig grad, og dermed kan kjenne igjen de relevante og de irrelevante momentene, deretter at man er i stand til å anvende denne avveiningen så man oppnår et godt resultat. Visdom er forbeholdt de få, og er knyttet opp mot det øverste nivået av kunnskap i Aristoteles kunnskapshierarki – den vitenskapelige kunnskapen – en guddommelig innsikt i verden som bare de aller flinkeste filosofene kan oppnå.

For at vi skal oppnå eudaimonia må de to hovedtypene dyder forenes i sjelen i passelige mengder slik at vi kan oppfylle vår spesielle funksjon, som jo for mennesker er å kunne tenke og snakke. Dermed kan man si at lykke, eller eudaimonia, for mennesket er noe i nærheten av å utfolde sine egne evner på en sånn måte at man føler fullverdig mening for sin egen del.

Aristoteles kvinnesyn

Selv om Aristoteles var elev av Platon var deres syn på kvinner likevel svært forskjellig. Der Platon i Staten mente at kvinner og menn fra naturens side var utstyrt med de samme fornuftsevner og dermed burde likestilles i styre av staten, mente Aristoteles at det var vesensforskjeller på kvinner og menn, og at disse var gitt fra naturens side. De etablerte normene for kjønnsforskjeller som i antikkens Hellas var rådende, ble altså absorbert og videreført av Platon. Aristoteles kvinnesyn kommer til utrykk i hans verk Politikken.

Aristoteles hevdet at «hunkjønnet er hunkjønn på grunn av en viss mangel på egenskaper» (Aristoteles:2015), altså en mangel regnet ut i fra mannen som premissleverandør. I Politikken slår han fast at «Fra naturens side er det mannlige bedre egnet til å styre enn det kvinnelige – med unntak av enkelte unaturlige tilfeller». (Aristoteles:2015 s.75) Han utdyper ikke noe videre om disse unaturlige tilfellene er der kvinnen er mannen overlegen på grunn av hennes egenskaper, eller om det kun handler om tilfeller der mannen av en eller annen grunn ikke innehar sine naturlige evner til å styre. Det er likevel ikke urimelig, begrunnet i tekstens videre forløp,  å tenke seg at han overhodet ikke tenker seg at kvinner kan inneha evner til å styre, men at menn derimot i enkelte tilfeller kan miste dem.

Et sentralt spørsmål i teksten er spørsmålet om dyd. Aristoteles drøfter hvorvidt både kvinner, barn og slaver har dyd overhodet, og hvis de har – hvordan ser denne ut? Han konkluderer med at de alle må ha en form for dyd, men at denne for kvinnen er annerledes enn den er for mannen. Den dyden kvinner (og barn og slaver) har er slik innrettet at den ønsker seg styrt. Aristoteles begrunner dette i en naturlig mekanisme, dypt forankret i sjelen.

Han trekker frem at «slaven har (…) ingen evne til overveielse overhodet. Det kvinnelige har riktignok evnen, men den er uten autoritet.»  Dette er grunnen til at lederen, altså mannen, «må ha perfekt karakterdyd – hans oppgave er jo å være premissleverandør.» (Aristoteles:2015 s.76) Det er derfor ikke det samme når en mann og en kvinne innehar en dyd, for eksempel evnen til å besinne seg. Hos mannen vil denne, i følge Aristoteles, da være styrende, men hos kvinnen vil den være tjenende.

I Aristoteles tanker om forplantning kommer det frem at det er mannen som bidrar med formen, altså den viktigste delen av en ting – det som gjør selve tingen til det den er – mens kvinnen kun bidrar med det mindre betydelige stoffet. Mannen sees av Aristoteles her som den aktive, mens kvinnen sees som passiv og immanent – et syn som først for alvor kritiseres av Simone de Beauvoir mer enn 2000 år senere.

Aristoteles så det altså som naturgitt at den frie mannen var overlegen kvinnen, og at det var hans naturlige overlegne evner som gjorde ham i stand til å styre.