Platon (427-247 f.v.t.) levde i den greske oldtiden, ved begynnelsen av den perioden som blir omtalt som antikken. Han regnes i dag for å være blant de klassiske filosofene. Enkelte av hans spørsmål og problemstillinger er aktuelle også i dag, og har vært drøftet igjen og igjen opp gjennom de ulike historiske tidsepokene. Platons filosofi er uttrykt gjennom hans nedtegnede dialoger, ikke ulikt manuskriptet til et skuespill, der Sokrates figurerer som talerør for Platon – selv er han aldri en del av disse dialogene. Hans filosofi må derfor forstås i lys av dialogen mellom de ulike karakterene i de samtalene som utspiller seg.
Hans fremgangsmåte i de nedtegnede dialogene er en indirekte metode kalt elenchos, av det greske ordet for testing: Sokrates samtalepartnere i dialogene hevder å kjenne svaret på noe, eksempelvis dyd, og Sokrates tester dem ved å stille spørsmål. Målsetningen er ikke nødvendigvis å finne svaret på spørsmålet, men at den aktuelle samtalepartneren, med Sokrates hjelp skal komme frem til ny innsikt for sin egen del.
Platon er kjent for den såkalte idélæren, eller læren om formene. Dette er ingen fullt gjennomarbeidet teori, men et forsøk på å gripe om et utgangspunkt for hvordan verden henger sammen. Gjennom idélæren kommer det tydelig frem at Platon var rasjonalist, altså at han satte sin lit til oppnåelse av sann viten gjennom bruk av fornuften.
Platon hevder at verden slik vi oppfatter den omkring oss kun er en slags blek kopi av den virkelige virkeligheten, en ikke-sansbar verden, kalt idéverden eller idéene. I denne ikke-sansbare dimensjonen finnes alle idéer i en perfekt versjon. En rose i den sansbare verden vil for eksempel visne å dø, mens i idéverden vil den for alltid fortsette å være en perfekt rose. En perfekt sirkel er nærmest umulig å tegne opp i den sansbare verden, men det er likevel mulig å tenke seg til den perfekte sirkelen – tanken om den perfekte sirkelen er dermed en idé i den ikke-sansbare verden. Idéverden er en evig, statisk, uforanderlig og harmonisk verden, mens den sansbare verden er kaotisk, bevegelig og selvmotsigende. Idéene er hierarkisk organisert – jo viktigere en idé er, jo høyere opp i hierarkiet befinner den seg. Idéen «det gode» er den som troner øverst, og blir av Platon sammenlignet med solen – altså den grunnleggende forutsetningen for alt liv på jorden.
Med den såkalte hulelignelsen forsøker Platon å gjøre idélæren tydeligere: En gruppe fanger sitter bundet i en hule. De er vendt slik at de bare kan se rett frem mot hulens vegg. Bak dem går noen mennesker frem og tilbake mens de holder ulike gjenstander over hodet, og bak dem igjen er et bål. Bålets flammer gjør at menneskene som går frem og tilbake kaster skygger over den eneste veggen fangene kan se. Disse skyggene er altså det eneste fangene kan sanse. Platons spørsmål er da om det er helt urimelig at fangene oppfatter skyggene som virkeligheten?
I dialogen Menon stiller Platon gjennom sitt talerør Sokrates spørsmål ved hva dyd er, og om dette er en medfødt egenskap, eller noe som kan tillæres. Det sentrale temaet er altså spørsmål spørsmål knyttet til dyd. Spørsmålene om dyd var viktige i Platons samtid, mye på grunn av den politiske omveltingen Athen gjennomgikk samtidig, og hvordan spørsmålet om dyd kunne påvirke maktbalansen i samfunnet. Antikkens hellenere så på selve livet som en oppgave som skulle løses med vett og kløkt – noen var dyktigere til å «løse livsoppgaven» enn andre – de hadde dyd. Dette er vagt, men dydsbegrepet i seg selv er vagt, og det er vanskelig å fremstille et svar som er mer konkret enn essensen av selve begrepet. Platon antyder gjennom dialogen at en person har dyd hvis denne mestrer sitt liv på en god måte, og at dyd «ser ut til å komme på grunn av guddommelig lodd til den den kommer til.» (Platon:2015 s. 46)
I dialogen undersøker Sokrates og Menon spørsmålene knyttet til dyd. Sokrates hevder han ikke vet hva dyd er, og at han heller aldri har møtt noen som vet det. Menon hevder han kjenner svaret. Han gjør deretter tre forsøk på å forklare Sokrates hva dydighet er, men Sokrates stiller alle forsøkene i tvil med sin metode for testing:
1. Menon hevder at dyd for menn er å være i stand til å styre byens affærer gjennom deltakelse i det politiske livet, for kvinner å kunne skjøtte husholdningen på en tilfredsstillende måte, og for barn og unge er det å respektere sine eldre.
Til dette svarer Sokrats at Menon her kun gir eksempler på dyd, og besvarer dette med en anekdote: Dersom spørsmålet hadde vært hva en figur er, og svaret hadde vært at en sirkerl eller trekant er en figur, hadde man fremdeles ikke vært noe nærmere svaret på hva som gjør en figur til en figur. Altså kan ikke spørsmålet om hva dyd er besvares med å gi eksempler på dyd.
2. Menon hevder at dyd er å være i stand til å herske over andre mennesker.
Til dette svarer Sokrates med å spørre om enhver maktbesittelse er dydig, for hva da med en despot som har grepet makten ved ulovlige midler og styrer en urettferdig måte?
3. Menon hevder at dyd er å skaffe seg gode og fine ting.
Til dette svarer Sokrates med å spørre om det er likegyldig hvordan disse tingene blir anskaffet, for hva da med en tyv som skaffer de fine tingene fordi han er er dyktig til å stjele fra andre?
Sokrates er ikke tilfreds med å kun bli forelagt noen enkeltstående dyder, selv om det med stor sannsynlighet eksisterte konsensus blant hellenerne om at eksemplene Menon kom med virkelig var dyder. Han vil finne ut hva en dyd er, fordi han vil lære seg å kjenne de grunnleggende, felles premissene for dyder. Med denne kunnskapen, hevder han, kan en lære seg å skille dyder fra laster, eller ikke-dyder.
Etter å ha blitt tilbakevist av Sokrates metode for testing, elenchos, stiller Menon opp to motstridende setninger, kjent som Menons paradoks; dette går ut på at det er fåfengt å undersøke noe en allerede vet – for det vet en jo allerede, men det er òg like fåfengt å undersøke noe en ikke vet – for så lenge en ikke vet det, hvordan vet en da om man har funnet ut av det. Menon hevder altså at læring ikke kan finne sted. I dialogen avfeier Sokrates dette paradokset som et simpelt debattriks fordi det er avhengig av en uriktig forutsetning. Menon hevder at det bare finnes to ulike muligheter: enten alt, eller ingenting. I praksis er det likevel heller slik at man kanskje vet litt om noe, men sjelden alt – og man kan alltids utvide horisonten litt etter litt.
For å svare på Menons paradoks lanserer Platon, gjennom talerøret Sokrates, den såkalte gjenerindringslæren og spørsmålet om sjelens preeksistens: Platon mente at sjelen var udødelig og vandret fra én kropp til den neste. Den har altså eksistert før den kom inn i den kroppen den akkurat for tiden befinner seg i. I sin før-kroppslige tilstand har sjelen opplevd alt «både her og i Hades» (Platon:2015 s. 25), før den har blitt låst i mennesket. Hver gang sjelen reinkarneres i en ny kropp oppstår det et midlertidig tilfelle av amnesi, men dersom den blir stimulert til det, kan sjelen gjenerindre tidligere kjent kunnskap. Læring er med andre ord, i følge Platon, bare at vi husker (gjenerindrer) noe vi allerede visste på et dypere nivå. Gjenerindringslæren er altså et forsøk på å forklare hvordan kunnskap kan tilegnes gjennom aktivt å søke svar på problemer. For å underbygge sin teori utfører Sokrates et eksperiment med en av Menons slavegutter.
Sokrates forsøker å underbygge sin teori om gjenerindring ved gjendrive Menons paradoks. Dette gjør han ved å gjennomføre en undersøkelse av et praktisk geometrisk problem. Han viser da at også en tredje mulighet eksisterer, og hevder dermed å falsifisere paradokset. En av Menons slavegutter, som er uten kunnskaper om matematikk, blir forespeilet det geometriske problemet: Et kvadrat med en gitt grunnflate skal gis en grunnflate tilsvarende en dobling av den opprinnelige ved å øke lengden på sidene. Kvadratet skal fremdeles være et kvadrat.
Gutten prøver først å doble hver av sidene. Deretter prøver han å kun legge til halvparten av den opprinnelige sidelengden. Sokrates viser at begge forsøkene fører til uriktige resultat.
Sokrates guider slavegutten gjennom et løsningsforslag der fire like store kvadrater blir nedtegnet i sanden. Deretter blir det trukket en diagonal som deler hvert av de fire kvadratene i to like store deler. Kvadratet som dannes i midten av de fire diagonalene har nå en grunnflate som er det dobbelte av det opprinnelige kvadratet.
Rett nok kommer Sokrates og Menons slavegutt frem til en løsning som viser seg å stemme. Det er likevel ikke til å komme unna at Sokrates konsekvent leder slavegutten videre til neste steg i løsningen, og dermed i stor grad kun overleverer den kunnskapen Sokrates allerede hadde. Dette på tross av at det fra Sokrates side er et uttalt mål å ikke belære gutten:
«Du skal få se at han ut fra denne forvirringen skal finne ut av ting ved å undersøke sammen med meg, selv om jeg bare spør og ikke belærer. Vær på vakt, og se om du oppdager at jeg belærer og gjennomgår for ham, snarere enn å spørre om hans oppfatninger.» (Platon:2015 s.29)
Det blir så stilt en rekke ledende ja/nei-spørsmål, og slaveguttens rolle begrenser seg i stor grad til å besvare disse. Sokrates bygger ut eksempelet bit for bit, og tillegger slavegutten underveis konkrete tanker og meninger, slik som her: «Ekspertene kaller denne linjen diagonal. Slik at, hvis navnet på denne linjen er diagonal, så hevder du, Menons slaveguttt, at diagonlaen gir en dobbelt så stor flate.» (Platon:2015 s. 31) Det er derfor høyst tvilsomt om Sokrates egentlig klarer å sannsynliggjøre at gjenerindring finner sted.
Selv om det er åpenbart at Sokrates i dialogen allerede kjenner løsningen på problemet, er dette likevel underordnet: Hovedpoenget med denne delen av dialogen må være å vise at dette problemet er løst – én eller annen gang løste noen dette problemet for første gang uten å ha Sokrates eller noen andre ved sin side. Det viser at læring er mulig, og Platon hevder dermed å ha belegg for sin teori om sjelens preeksistens.
Platon hevder at følelse av viten, eller sannhet, kommer helt uten garantier for at oppfatningen faktisk er korrekt ut i fra en objektiv standard. En oppfatning som derimot ikke kan motbevises betraktes gjerne som objektivt sann (en hypotese som ikke lar seg falsifisere). Det er imidlertid heller ikke her garantier for at det ikke i fremtiden vil komme motargumenter som ugyldiggjør en objektiv sannhet, og dermed må det betraktes som en evigvarende prosess. I dialogen Menon introduserer Platon begrepene: «oppfatning», «sann oppfatning» og «viten», og hevder det finnes viktige skiller mellom disse:
Platons talerør Sokrates beskriver det slik:
1. En oppfatning er å tro at noe er på en bestemt måte, selv om dette er feil.
2. Sann oppfatning er å tro at noe er på en bestemt måte, og det er riktig at det er slik, men uten at man kan forklare hvorfor det er slik.
3. Viten er en sann oppfatning om noe, som også er fundert i en begrunnelse. En begrunnelse stikker her noe dypere enn ren erfaring; selv om en kjenner til at snøen er hvit, basert på utallige observasjoner av snø, innehar man ikke viten uten å kunne forklare hvorfor snøen er hvit – man har altså belegg for sin kunnskap, og forstår et faktum ut i fra en større kontekst.
I utgangspunktet burde det da ikke være noen kvalitetsforskjell på sann oppfatning og viten, men Platon mener at viten er lenket til sjelen ved hjelp av tenkning (rasjonalitet) og dermed klart er å foretrekke. Dersom man ikke har noen dypere forståelse for noe, kan den sanne oppfatningen lett endres eller forsvinne, og dermed uten egentlig verdi.
I følge Platon burde viten om hva dyd er forsøkes oppnådd fordi vi da vil bli i stand til å løse den store oppgaven som livet selv er. Viten om dyd gjør den enkelte i stand til å leve gode og meningsfylte liv, som igjen vil fremme lykke både for en selv og andre. I en større sammenheng vil dette gagne ikke bare en selv, eller de aller nærmeste, men hele samfunnet. Disse tankene er beskrivende for den kollektivismen som var gjeldende i antikken. Samfunnet var hardt, og brutalt, og kan med dagens øyne sees som både barbarisk og urettferdig i enkelte henseende, men samtidig var egoismen som ideologi nærmest fraværende. Å påta seg embeter for staten, og bidra til dens styre og stell ble sett på som en stor ære, og den enkelte borger var i stor grad en del av et kollektiv, enten det var innenfor politikken, krigerkunsten eller familien.
Platon var rasjonalist og mente at man ikke behøvde å vektlegge konkrete observasjoner av virkeligheten. Hans epistemologi bygger derfor i stor grad på deduksjon ut i fra ulike premisser som er mer eller mindre vilkårlige trukket frem. Gjenerindringslæren er et svært godt eksempel på dette. Llikevel hevdet han at kunnskap oppnås både ved hjelp av sansene og ved bruk av fornuften. Dette todelte synet henger sammen med hans idélære, troen på at verden var delt i en ikke-sansbar virkelig virkelighet, der de perfekte idéene bak alle ting eksisterte på den ene siden, på den andre siden den sansbare verden som kun besto av skygger eller bleke kopier av de perfekte idéene. Den overflatiske og sansbare delen av verden kan det oppnås kunnskap om ved hjelp av sansene og følelsene, mens for å oppnå kunnskap om idéene kreves det rasjonell tenkning. Siden idéene i den ikke-sansbare verden er hierarkisk organisert kreves det ekstra gode evner til rasjonell tenkning for å komme i kontakt med de mer avanserte idéene. På den måten forsøker Platon å sannsynliggjøre at det bare er filosofer som har mulighet for å oppnå ekte sann viten, siden de er så veldig flinke til å tenke rasjonelt… Den mest avanserte idéen «det gode» er det bare de aller dyktigste filosofene som har mulighet til å oppnå å kunnskap om.
Platons epistemologi henger også sammen med hans gjenerindringslære: Han hevdet at all kunnskap vi oppnår i livet dypest sett er kunnskap sjelen gjenerindrer fra sin før-kroppslige tilstand. All læring er derfor egentlig ikke annet enn avdekking av allerede medfødte idéer. Dette gjør at den kunnskapen man allerede ved fødselen har i seg, er den maksimale kunnskapen det er mulig å oppnå i livet – det er altså en slags uttakssperre på kunnskapskontoen. På den annen side spiller dette mindre rolle da sjelen allerede «har sett allting, både her og i Hades» (Platon:2015 s. 25), og det dermed er mulig å gjenerindre all kunnskap i hele verden om man bare grubler lenge nok over ting.
Platon var dydsetiker, og hans etikk kommer blant annet frem i dialogen Staten. I kortform kan den oppsummeres slik: den som vet hva som er rett, den gjør det som er rett.
På samme måte som en god stat har som forutsetning at den fungerer godt, på samme måte er det en forutsetning for et godt menneske at det fungerer godt. En slik optimal fungering oppnås gjennom balanse mellom de tre aspektene sjelen består av: fornuft, vilje og begjær.
Platons kvinnesyn kommer særlig til uttrykk i dialogen Staten. Der argumenterer han for en tredelt stenderstat, bestående av ledere, voktere og næringsdrivende. Helt på toppen skulle lederne sitte, de som i kraft av sin innsikt og sitt intellekt var skikket til slike verv – han mente naturligvis at filosofene var selvskrevne til denne jobben.
I de to høyeste nivåene, altså lederne og vokterne, argumenterer Platon for likestilling mellom kjønnene, med unntak av at kvinner «på grunn av sitt kjønns svakhet få lettere oppgaver enn mennene». (Platon:2015 s. 53) Det er dermed ganske nærliggende å tenke at Platon mente kvinner var like mye verdt som menn, til forskjell fra for eksempel Aristoteles, som var av den mer samtidige oppfatningen om at menn var kvinner overlegne fra naturens side.
Det er likevel mulig å se Platons kvinnesyn i et litt annet lys: Grunnen til at Platon argumenterte for likestilling mellom kjønnene skyldtes nok hans syn på staten. Platon var ingen tilhenger av demokratiet, men forfektet en elitistisk stat, altså en stat der den enkelte ble plassert der deres evner kom best til bruk for staten. Siden han hevdet fornuft var likelig fordelt mellom kjønnene, måtte oppgavene også nødvendigvis fordeles likt mellom kjønnene for at staten skal fungere best mulig. Enkeltindividet er i et slikt system totalt underordnet staten som helhet – det er altså staten som er viktig, ikke den enkelte. Enkeltindividet er både ubetydelig i seg selv, og mulig å skifte ut når det ikke fullfører sin oppgave på tilfredsstillende vis. Det er derfor mulig å trekke den konklusjonen at Platon ikke så kvinner som like mye verdt som menn, men snarere at han så dem alle som like lite verdt i det større systemet. En tradisjonell objektivisering av kvinnene kan likevel oppdages i enkelte av Platons utsagn: «Disse kvinnene skal i fellesskap tilhøre disse menn, og ingen skal leve sammen med bare en enkelt mann.» (Platon:2015 s. 55)
Hjelpesiden for fortvilte exphil-studenter 