Oversikt over filosofene på pensum

Oversikt over filosofene/etikerne på pensum (vår 2019)

Kategorisering ut i fra ulike ståsteder:

Epistemologisk ståsted

Rasjonalister

Empirister

Etisk ståsted

Dydsetikere

Deontologer

Utilitarister

Om etikk og etiske teorier

Etiske teorier

Innenfor normativ etisk teori er det tre hovedretninger: Dydsetikken, deontologien (pliktetikken) og utilitarismen.

Den normative etiske teorien forsøker å svare på hovedspørsmålet: Hva er en riktig handling?

Den anvendte etikken spisser spørsmålet fra den normative etiske teorien ved å forsøke å svare på konkrete problemstillinger som: Er det riktig å ta abort? Eller er det riktig å lyve?

Innenfor metaetikken er spørsmålet ofte mer i retning av begrunnelser: Hva betyr det at en handling er rett, og hvordan kan vi begrunne at den er det?

Normativ etisk teori

Den normative etiske teorien forsøker på et teoretisk plan å svare på hva som er en riktig handling og hva vi bør gjøre. Man kan derfor se etikken som den teoretiske underlaget som ligger til grunn for ens moral. Spørsmålene kan besvares med utgangspunkt i hver av de tre hovedretningene innenfor den normative etiske teorien:

1. Utilitarismen

2. Deontologien

3. Dydsetikken

Utilitarisme – når enden er god er allting godt

Utilitarismen er en form for konsekvensetikk, der fokuset på en handlings moralitet ligger på de konsekvensene som oppstår. Aktørens intensjoner eller handlingen i seg selv er altså uten betydning. Utilitarismen ble først formulert av Jeremy Bentham (1748-1823), en britisk sosialfilosof og jurist. En god konsekvens innen utilitarismen defineres gjerne som nyttemaksimerende.

Det er flere forskjellige retninger innenfor utilitarismen, der klassisk utilitarisme og preferanseutilitarisme kanskje er de mest fremtredende.

Innen den klassiske utilitarismen er en handling rett hvis og bare hvis den leder til de beste konsekvensene. Det kan også sies som at det gode har forrang fremfor det riktige. De beste konsekvensene er de som leder til lykke, her forstått som mest mulig lyst og minst mulig smerte. En annen forklaring på dette er de konsekvensene som leder til økt velferd. Metoden for å finne ut av hvilken handling som er den riktige kalles en lystkalkyle; et regnestykke der alle mulige konsekvenser av alle mulige handlingsalternativer utregnes for å se hvilken handling som leder til mest mulig lykke for flest mulig involverte. Lystkalkylen har vist seg å være en av utilitarismens største svakheter, da det i praksis ikke finnes noen objektiv mulighet for å vekte de ulike faktorene som må være med i kalkylen, og det heller ikke er mulig å avgrense konsekvensrekken faktisk i tid verken fremover eller bakover. Dette blir heller ikke noe enklere når handlingsutilitarismen også er universalistisk, som vil si at absolutt alle involverte parter skal tas med i lystkalkylen. Det er dermed i praksis umulig å gjennomføre en korrekt lystkalkyle, som jo er selve fundamentet for at utilitarismen skal fungere i utgangspunktet. Enkelte utilitarister som J. J. C. Smart (1920-2012) har forsøkt å definere skranker for å sannsynliggjøre utilitarismens anvendbarhet, men uten særlig hell.

Preferanseutilitarismen har det samme utgangspunktet som handlingsutilitarismen, men her er det folks preferanser som avgjør hva som er de beste konsekvensene. Preferanseutilitarismen er derfor uttalt mer subjektiv enn handlingsutilitarismen, samtidig som den heller ikke forsøker å gi inntrykk av noen objektivitet.

Deontologi – kardemommeloven

Innen deontologien, også kalt pliktetikk, ligger fokuset på en handlings moralitet på selve handlingen. Man har plikt til å utføre enkelte handlinger, og la være å utføre enkelte andre, helt uavhengig av handlingens konsekvenser. Deontologien er altså utilitarismens rake motsetning. En handling er moralsk dersom den er utført av plikt overfor bestemte normer. Der det gode har forrang fremfor det riktige innenfor utilitarismen, har det riktige forrang fremfor det gode i deontologien. Immanuel Kant (1724-1804), og senere Charles Fried (1935-) er kjente representanter for deontologien.

Dydsetikk

Innen dydsetikken er en handlings moralitet knyttet opp mot hvorvidt handlingen er utført i overenstemmelse med dyd eller ikke. Dersom handlingen tilsvarer det en dydig person ville ha gjort i en gitt situasjon er handlingen riktig.

Spørsmålet om dyd har røtter helt tilbake til antikken, og har vært gjenstand for debatt siden den tid – først og fremst handler det om mangel på objektivitet, på samme måte som for utilitarismen. Dydsetikken har som fokus at man bør strebe etter å bli et godt menneske – hva et godt menneske er finnes det imidlertid ikke noe entydig svar på, og tenderer til å bli underlagt en form for sirkelargumentasjon: Du har dyd hvis du handler som en dydig person, og du handler som en dydig person hvis du har dyd.

Et viktig forskjell mellom dydsetikken og utilitarismen/deontologien, er dydsetikkens fokus på aktøren: Dydsetikken tar ikke først og fremst stilling til hva man bør gjøre, men hvordan man bør være.

Aristoteles (384-322 fvt) utviklet viktige og grunnleggende tanker om dydsetikken, og Rosalind Hursthouse (1943-) er en sentral talskvinne fra vår tid.

Hursthouse stiller opp sine tre kjennetegn for dydsetikken slik:

1. En handling er etisk riktig hvis den er hva et dydig menneske ville gjort under de samme omstendighetene.

2. Et dydig menneske er en person som har dyd, og som lever og handler dydig.

3. Dyd er et karaktertrekk et menneske trenger for å blomstre eller bli lykkelig (oppnå eudaimonia)

Anvendt etikk

Metaetikk

Metaetikken undersøker etikkens grunnprinsipper. Metaetikere tar dermed for seg det som kan kalles etikkens grunnproblemer, slik Hume undersøkte hvorfor moralen er som den er, istedenfor å  være opptatt av hva vi burde gjøre. Marilyn Friedman og Fred Feldman er begge metaetikere, og de beskjeftiger seg begge mer med spørsmålet om hvordan vi bør tenke, snarere enn hva vi bør gjøre.

Friedman mener etikere i større grad burde ta hensyn til kvinners stilling, og undersøker om det ligger en form for kvinneundertrykkelse innpodet i de alminnelige etiske teoriene.

Feldman mener at etisk relativisme er en umulighet fra en filosofisk posisjon, og at den kun representerer et utrykk for dårlig tenkning. Han mener derfor at ingen som vil tenke godt om etikk bør innta et relativistisk synspunkt.

Marilyn Friedman (1945-)

  • Personlig autonomi må oppfattes relasjonelt
  • Hundre prosent autonomi er ikke mulig – vi er alltid et produkt av den konteksten vi befinner oss i, kulturelt , emosjonelt etc.
  • Videreutvikler Kants autonomibegrep
    • Friedmans autonomibegrep: «å oppføre seg ifølge normer og idealer som man, gitt sin sosiale natur, har satt opp for seg selv som rettferdiggjorte moralske retningslinjer»
  • Friedman hevder at autonomi er et gradsspørsmål som forutsetter tre faktorer:
    • Tilstrekkelig kunnskap
    • Tilstrekkelig refleksjon
    • Fravær av tvang/manipulasjon

Kort om Friedman

Marilyn Friedman (1945-) er en amerikansk filosof, og har skrevet artikkelen «Feminisme i etikken». Den feministiske etikken har sine røtter tilbake til 1960-tallet, og tenkningen kjennetegnes ved at den synliggjør spørsmål som spesielt angår kvinner, eller spørsmål hvor kvinners synspunkt tidligere ikke har blitt hørt.

Det overordnede målet for Friedman er «å få slutt på undertrykkelse av kvinner, og å øke samfunnets respekt for kvinners synspunkter og evner.» (Friedman:2015 s. 27) Den feministiske tenkningen favner på den måten om alle områder av filosofisk virksomhet, men Friedman har ett sentralt poeng: Den personlige autonomien må oppfattes relasjonelt – det vil si at hundre prosent autonomi ikke er mulig, men at vi alltid et produkt av den konteksten vi befinner oss i kulturelt, emosjonelt med mer. Selv om Friedman da hevder at Kant i sin etikk har visse mangler, mener hun likevel at hans tanker ikke kan forkastes helt – snarere at de må utvikles i en mer feministisk retning. Hennes poeng med «Feminisme i etikken» er imidlertid ikke å vise hvilken rolle autonomi burde ha innen den feministiske etikken – kun å poengtere at den også der har sin naturlige plass, om enn i en annen form en slik Kant forsto begrepet.

Autonomibegrepet med utgangspunkt i Kant

Kants forutsetninger for menneskers evne til moralsk handling er fornuften. Det er fornuften som skal gjøre mennesket autonomt slik at det kan handle i overenstemmelse med det kategoriske imperativ. Samtidig mente han at kvinner var rene følelsesvesener og dermed ikke innehadde evnen til fornuftstenkning. Videreføringen av denne tanken gjør at kvinner ikke har muligheten for autonomi og i beste fall kan utføre legale-, men aldri moralske handlinger.

Utgangspunktet for den kantianske etikken er i hvert enkelt individ sett isolert fra alle andre – hvilke relasjoner man har til omgivelsene er irrelevant – den eneste plikten man har er plikten til å handle i overenstemmelse med det kategoriske imperativ. Det er altså en kald og analytisk inngang til spørsmålet om moral. Dette synet blir kritisert av feminister fordi det skyver alt det som tradisjonelt sett har blitt oppfattet som kvinnelig ut av hele den moralske sfæren.

Friedman hevder at Kants analytiske begrunnelse for etikken derfor ikke holder mål: man er alltid påvirket av de relasjonene man står i, og dette vil gi seg utslag i hvordan man tenker om moral. Svært forenklet kan man altså si at Kant hevder fornuften må kontrollere følelsene, mens Friedman hevder følelsene reelt sett kontrollerer fornuften.

Friedman ønsker å eliminere kjønnsforskjellene og undervurdering av kvinnene i etikken, ved å finne alternativer til kantiansk og utilitaristisk etikk. Hun poengterer at det ikke er mulig å utvikle seg til en moralsk aktør i vakuum – det krever derimot et sosialt samspill med andre aktører, altså relasjoner. Ingen er dermed sin egen øy, og et isolert autonomibegrep slik Kant forstår det er ikke mulig. For en alternativ ny etikk er det derfor en forutsetning at den enkelte må gis rom til å legitimere sitt eget personlige synspunkt, at det aksepteres at følelser faktisk spiller en rolle i moralske spørsmål, og videre at moralitet sees i lys av ens relasjoner. Utgangspunktet for en slik alternativ feministisk etikk finner hun i den amerikanske psykologen Carol Gilligans (1936-) formulering av omsorgsetikken.

Carol Gilligan

Gilligan forsket på kjønnsforskjeller i moralitetsspørsmål og publiserte sine resultater i boken «In a different voice». Hun fant at menns tankegang omkring moral var preget av begreper om rettferdighet, autonomi, og rettigheter som selvstendig individ, mens kvinner var mer orientert i retning av omsorg, personlige forhold og ikke-voldlige prinsipper. Gilligan hevder altså at menn er altså mer opptatt av abstrakte begreper, mens kvinner har fokus på mellommenneskelige relasjoner. Studiene hennes har senere vært gjenstand for mange kritiske innsigelser opp gjennom tiden, og ingen har i ettertid klart å reprodusere resultatene hennes. Gilligan innvender at dette er irrelevant, da hennes intensjon var å fungere som en samtaleåpner omkring et viktig tema, ikke et avslutningsinnlegg i en debatt.

Med bakgrunn i de funnene hun gjorde utviklet Gilligan omsorgsetikken. Den tar utgangspunkt i menneskers omsorg for hverandre, ikke fornuften, og et sentralt poeng er å vise at kvinner har en annen og muligens bedre måte enn menn å forholde seg til sine medmennesker på. Hun hevdet at den analytiske upartiskheten Kant mente var en forutsetning for moralen ikke var et ubetinget gode, tvert imot, det er i selve relasjonen til andre at moraliteten oppstår. Gilligans inngang var derfor å vektlegge mennesker som sosiale vesener, og skrinlegge hele tanken om individualismen, altså en påstand om at autonomi og feminisme er uforenelige størrelser.

Autonomi i feministisk etikk

Friedman er ikke videre enig i at det ikke er mulig å se autonomi og feminisme i forening, men mener at autonomi har en helt sentral posisjon i en feministisk etikk. Hun videreutvikler derfor Kants autonomibegrep så det også omfatter at mennesker er sosiale av natur: «En person kan virkeliggjøre autonomi samtidig som vedkommende er avhengig av andre, tar seg intenst av dem, er svært opptatt av sine kjæres behov og ønsker, samarbeider med andre ved felles anstrengelser, og til og med i enkelte tilfeller underkaster seg andre. Man kan gjøre disse tingene på en autonom måte […] så lenge ens beslutning om å gjøre det er basert på den rette sorten selvrefleksjon» (Friedman:2015 s. 36-37)

Autonomi etter Friedmans forståelse forutsetter altså en kritisk selvrefleksjon rundt sine egne holdninger, verdier og de valg man tar. En autonom beslutning er likevel ikke et enten/eller for Friedman – hun hevder tvert imot at det er et gradsspørsmål der følgende tre faktorer er med:

1. Tilstrekkelig kunnskap om temaet det gjelder

2. Tilstrekkelig selvrefleksjon

3. Fravær av tvang eller manipulasjon fra andre

Friedmans definisjon av det moralske autonomibegrepet er etter dette: «å oppføre seg i følge normer og idealer som man, gitt sin sosiale natur, har satt opp for seg selv som rettferdiggjorte moralske retningslinjer.» (Friedman:2015 s. 31)