Oversikt over filosofene på pensum

Oversikt over filosofene/etikerne på pensum (vår 2019)

Kategorisering ut i fra ulike ståsteder:

Epistemologisk ståsted

Rasjonalister

Empirister

Etisk ståsted

Dydsetikere

Deontologer

Utilitarister

Om etikk og etiske teorier

Etiske teorier

Innenfor normativ etisk teori er det tre hovedretninger: Dydsetikken, deontologien (pliktetikken) og utilitarismen.

Den normative etiske teorien forsøker å svare på hovedspørsmålet: Hva er en riktig handling?

Den anvendte etikken spisser spørsmålet fra den normative etiske teorien ved å forsøke å svare på konkrete problemstillinger som: Er det riktig å ta abort? Eller er det riktig å lyve?

Innenfor metaetikken er spørsmålet ofte mer i retning av begrunnelser: Hva betyr det at en handling er rett, og hvordan kan vi begrunne at den er det?

Normativ etisk teori

Den normative etiske teorien forsøker på et teoretisk plan å svare på hva som er en riktig handling og hva vi bør gjøre. Man kan derfor se etikken som den teoretiske underlaget som ligger til grunn for ens moral. Spørsmålene kan besvares med utgangspunkt i hver av de tre hovedretningene innenfor den normative etiske teorien:

1. Utilitarismen

2. Deontologien

3. Dydsetikken

Utilitarisme – når enden er god er allting godt

Utilitarismen er en form for konsekvensetikk, der fokuset på en handlings moralitet ligger på de konsekvensene som oppstår. Aktørens intensjoner eller handlingen i seg selv er altså uten betydning. Utilitarismen ble først formulert av Jeremy Bentham (1748-1823), en britisk sosialfilosof og jurist. En god konsekvens innen utilitarismen defineres gjerne som nyttemaksimerende.

Det er flere forskjellige retninger innenfor utilitarismen, der klassisk utilitarisme og preferanseutilitarisme kanskje er de mest fremtredende.

Innen den klassiske utilitarismen er en handling rett hvis og bare hvis den leder til de beste konsekvensene. Det kan også sies som at det gode har forrang fremfor det riktige. De beste konsekvensene er de som leder til lykke, her forstått som mest mulig lyst og minst mulig smerte. En annen forklaring på dette er de konsekvensene som leder til økt velferd. Metoden for å finne ut av hvilken handling som er den riktige kalles en lystkalkyle; et regnestykke der alle mulige konsekvenser av alle mulige handlingsalternativer utregnes for å se hvilken handling som leder til mest mulig lykke for flest mulig involverte. Lystkalkylen har vist seg å være en av utilitarismens største svakheter, da det i praksis ikke finnes noen objektiv mulighet for å vekte de ulike faktorene som må være med i kalkylen, og det heller ikke er mulig å avgrense konsekvensrekken faktisk i tid verken fremover eller bakover. Dette blir heller ikke noe enklere når handlingsutilitarismen også er universalistisk, som vil si at absolutt alle involverte parter skal tas med i lystkalkylen. Det er dermed i praksis umulig å gjennomføre en korrekt lystkalkyle, som jo er selve fundamentet for at utilitarismen skal fungere i utgangspunktet. Enkelte utilitarister som J. J. C. Smart (1920-2012) har forsøkt å definere skranker for å sannsynliggjøre utilitarismens anvendbarhet, men uten særlig hell.

Preferanseutilitarismen har det samme utgangspunktet som handlingsutilitarismen, men her er det folks preferanser som avgjør hva som er de beste konsekvensene. Preferanseutilitarismen er derfor uttalt mer subjektiv enn handlingsutilitarismen, samtidig som den heller ikke forsøker å gi inntrykk av noen objektivitet.

Deontologi – kardemommeloven

Innen deontologien, også kalt pliktetikk, ligger fokuset på en handlings moralitet på selve handlingen. Man har plikt til å utføre enkelte handlinger, og la være å utføre enkelte andre, helt uavhengig av handlingens konsekvenser. Deontologien er altså utilitarismens rake motsetning. En handling er moralsk dersom den er utført av plikt overfor bestemte normer. Der det gode har forrang fremfor det riktige innenfor utilitarismen, har det riktige forrang fremfor det gode i deontologien. Immanuel Kant (1724-1804), og senere Charles Fried (1935-) er kjente representanter for deontologien.

Dydsetikk

Innen dydsetikken er en handlings moralitet knyttet opp mot hvorvidt handlingen er utført i overenstemmelse med dyd eller ikke. Dersom handlingen tilsvarer det en dydig person ville ha gjort i en gitt situasjon er handlingen riktig.

Spørsmålet om dyd har røtter helt tilbake til antikken, og har vært gjenstand for debatt siden den tid – først og fremst handler det om mangel på objektivitet, på samme måte som for utilitarismen. Dydsetikken har som fokus at man bør strebe etter å bli et godt menneske – hva et godt menneske er finnes det imidlertid ikke noe entydig svar på, og tenderer til å bli underlagt en form for sirkelargumentasjon: Du har dyd hvis du handler som en dydig person, og du handler som en dydig person hvis du har dyd.

Et viktig forskjell mellom dydsetikken og utilitarismen/deontologien, er dydsetikkens fokus på aktøren: Dydsetikken tar ikke først og fremst stilling til hva man bør gjøre, men hvordan man bør være.

Aristoteles (384-322 fvt) utviklet viktige og grunnleggende tanker om dydsetikken, og Rosalind Hursthouse (1943-) er en sentral talskvinne fra vår tid.

Hursthouse stiller opp sine tre kjennetegn for dydsetikken slik:

1. En handling er etisk riktig hvis den er hva et dydig menneske ville gjort under de samme omstendighetene.

2. Et dydig menneske er en person som har dyd, og som lever og handler dydig.

3. Dyd er et karaktertrekk et menneske trenger for å blomstre eller bli lykkelig (oppnå eudaimonia)

Anvendt etikk

Metaetikk

Metaetikken undersøker etikkens grunnprinsipper. Metaetikere tar dermed for seg det som kan kalles etikkens grunnproblemer, slik Hume undersøkte hvorfor moralen er som den er, istedenfor å  være opptatt av hva vi burde gjøre. Marilyn Friedman og Fred Feldman er begge metaetikere, og de beskjeftiger seg begge mer med spørsmålet om hvordan vi bør tenke, snarere enn hva vi bør gjøre.

Friedman mener etikere i større grad burde ta hensyn til kvinners stilling, og undersøker om det ligger en form for kvinneundertrykkelse innpodet i de alminnelige etiske teoriene.

Feldman mener at etisk relativisme er en umulighet fra en filosofisk posisjon, og at den kun representerer et utrykk for dårlig tenkning. Han mener derfor at ingen som vil tenke godt om etikk bør innta et relativistisk synspunkt.

Rosalind Hursthouse (1943-)

  • Newzealandsk dydsetiker.
  • Hursthouse mener at rettigheter ikke kan være avgjørende for en handlings moralitet fordi man ved å utøve en rettighet likevel kan gjøre noe som er hjerteløst, grusomt eller egoistisk.

Kort om Hursthouse

Rosalind Hursthouse (1943-) fra New Zealand har gjort seg til talskvinne og forkjemper for den moderne dydsetikken, gjerne også kjent som nyaristotelisme, på grunn av sitt opphav i den greske antikken. Dydsetikken er én av tre ledende retninger innen normativ etisk teori. Til forskjell fra de to andre teoriene, deontologi og utilitarisme, har ikke dydsetikken som mål å formulere allmenne prinsipper om rett og galt. Dydsetikken har derimot fokuset rettet mot aktørens karakter og dennes tenkemåte. I artikkelen «Dydsetikk og abort» forsøker Hursthouse å imøtegå noen av de alminnelige innvendingene mot dydsetikken, i et forsøk på å vise en alternativ måte å hanskes med vanskelige moralske spørsmål som for eksempel abort.

Dydsetikk

Innen dydsetikken er en handlings moralitet knyttet opp mot hvorvidt handlingen er utført i overenstemmelse med dyd eller ikke. Dersom handlingen tilsvarer det en dydig person ville ha gjort i en gitt situasjon er handlingen riktig. Å avgjøre hva en dydig person ville gjort er et spørsmål om trening, som gradvis leder til utviklingen av dyden praktisk fornuft (fronesis). Praktisk fornuft innebærer en evne til å oppfatte hvordan ulike momenter er relevante opp mot hverandre, og på bakgrunn av dette treffe et godt og velbegrunnet moralsk valg. Praktisk fornuft er for mange dydsetikere den dyden med høyest status.

Hursthouse stiller opp sine tre grunnleggende punkter for dydsetikken slik:

1. En handling er etisk riktig hvis den er hva et dydig menneske ville gjort under de samme omstendighetene.

2. Et dydig menneske er en person som har dyd, og som lever og handler dydig.

3. Dyd er et karaktertrekk et menneske trenger for å utfolde seg og leve et godt liv (eudaimonia)

Som det kommer frem i det første av disse grunnleggende punktene er det altså en viktig forskjell mellom dydsetikken og utilitarismen/deontologien at det i dydsetikkens er fokus på aktøren og dennes motivasjon for handlingen. Platon mente at den som vet hva som er rett, gjør det som er rett. Aristoteles på sin side var mer åpen for viljessvakhet hos menneskene, og selv om den moderne dydsetikken har sine røtter fra hans tanker, er det Platons syn som kommer mest til uttrykk her. Den grunnleggende tanken er altså at gode mennesker også gjør gode handlinger. Dette betyr likevel ikke at to dydige personer alltid vil handle likt i ellers identiske situasjoner. Dette skyldes rett og slett at det ikke alltid finnes bare ett riktig handlingsalternativ. Kontrasten til utilitarismen og deontologien er med andre ord stor.

Kravene som stilles til den dydige aktøren kommer frem i det andre grunnleggende punktet. Dydsetikken har altså som fokus at man bør strebe etter å bli et godt (dydig) menneske – hva et godt menneske er finnes det imidlertid ikke noe entydig svar på utover det som kommer frem i det tredje punktet, men det kan kanskje sies slik: Du er et dydig menneske hvis du har den rette holdningen til livet. Målet er å realisere det menneskelige potensialet for å oppnå eudaimonia, den ypperste formen for lykke. Dette skjer ved at man lever dydig og utvikler sin praktiske fornuft. Grunnpremissene for dydsetikken tenderer dermed til å bli underlagt en form for sirkelargumentasjon: Du har dyd hvis du handler som en dydig person, og du handler som en dydig person hvis du har dyd.

Abort

Hursthouse belyser i «Dydsetikk og abort» dydsetikkens anvendbarhet gjennom å ta for seg abortspørsmålet. Kvinners rettigheter til å bestemme over egen kropp er et alminnelig argument for abort – fosteret er en del av kvinnens kropp, og hun har dermed rett til å foreta et inngrep om hun ønsker det.

Hursthouse stiller seg avvisende til dette argumentet, basert på den tankegangen som ligger til grunn for å avgjøre moralitetsspørsmålet i dydsetikken: En etisk riktig handling er den handlingen en dydig person ville ha gjort. Hun mener ikke dermed at kvinner ikke har rettigheter, men at de er irrelevante i abortdebatten. Dette er fordi det å gjennomføre en handling man har rett til, kan like fullt være lastefullt. Det finnes en rekke eksempler på ting man har rett til, men som like fullt er lastefullt i følge Hursthouse. Man har rett til å spise og drikke så mye man vil, men fråtseri er fremdeles en last, man har rett til å snakke illojalt om sine venner bak deres rygg, men dette er ikke forenelig med dyden vennskap. Spørsmålet blir for Hursthouse dermed: Ville en god (dydig) person tatt abort? I følge Hursthouse er svaret nei, dersom begrunnelsen lå i kvinnens rett til å ta abort.

Et annet argument for abort knytter seg til fosterets status. Utgangspunktet her er at fosteret ikke har status som et menneske under hele svangerskapet. Selv om det er galt å ta livet av et annet menneske, vil altså ikke fosteret være omfattet av dette før det har blitt et menneske. Det er imidlertid store uenigheter om når denne transformasjonen fra ikke-menneske til menneske skjer, selv om det er på det rene at den må skje på et eller annet tidspunkt. For Hursthouse blir dette et metafysisk spørsmål som det ikke er nødvendig å ta stilling til for en dydsetiker – det kan ikke være en forutsetning for å handle moralsk at man først må besvare nærmest umulige spørsmål. Dette gjør at også fosterets status, for Hursthouse, er irrelevant i abortdebatten.

Hursthouse hevder at debatten ikke kan forenkles til noe så simpelt som: «du bør ikke drepe noe som har rett til liv», men at et dydig menneske må ta hensyn til en rekke andre relevante faktorer. Det Hursthouse trekker frem som de virkelig relevante faktorene er det hun kaller «De velkjente biologiske kjensgjerningene». Eksempler på dette kan være at foreldre under alminnelige omstendigheter er glad i sine barn, at familierelasjoner normalt sett stikker svært dypt og at ønsket om å forplante seg og føre arten videre ligger dypt i vår natur. Ut fra dette trekker Hursthouse at et dydig menneske har de rette holdningene til livet generelt, til familien og til det å bli mor. Dette mener hun viser at abort er et langt mer alvorlig inngrep enn en enkel fjerning av en betent blindtarm, og at en dydig person ikke ville sidestilt disse, eller overforenklet abortspørsmålet.

Hun hevder videre at «foreldrestatus generelt, og moderskap og svangerskap spesielt, er etterstrebelsesverdig i seg selv, og er blant tingene som kan oppfattes som delvis grunnleggende for et rikt menneskeliv». Det å få barn er etterstrebelsesverdig i seg selv, det har sin helt egen verdi. Et sentralt mål innenfor dydsetikken er å oppnå eudaimonia – lykke – og en kvinne som velger å ta abort på uriktig grunnlag mangler dermed en forståelse for hva det gode og etterstrebelsesverdige livet består av.

Det er allikevel ikke galt av en kvinne å ta abort om grunnene hennes er de riktige, mener Hursthouse. Her står kvinnens stilling sentralt, og hennes evne til å ta seg av barnet. En kvinne som allerede har mange barn, og ikke vil kunne yte adekvat omsorg for flere barn, vil kunne forsvare å ta en abort om hun skulle bli gravid igjen. Det samme dersom kvinnen er i en stilling der denne vil kunne utsette kvinnen eller fosteret for skade eller fare: Hursthosue nevner her et eksempel med en kvinne som har en jobb som består i: «å krype bortover gruveganger mens man sleper kull etter seg».

Hursthouse er altså ikke kategorisk verken for eller imot abort – hun mener det er kontekstuelt, og at spørsmålet må besvares ut i fra dydsetikkens grunnholdninger. Hun er imidlertid klar på at kvinner som tar abort fordi de «vil ha det morsomt», gjør det på et helt forkastelig grunnlag.

Kritikk av dydsetikken

Den første og grunnleggende innvendingen mot dydsetikken er kanskje dens mangel på objektivitet. Det er ikke gitt på forhånd hva en dyd er, og dersom en dyd blir definert vil den nesten uunngåelig bli gjenstand for en form for konvensjonalisme, altså en subjektiv konsensus om dens gyldighet. Til dette ville Hursthouse muligens ha innvendt at en dydig person ikke uten videre skal akseptere et samfunns etablerte dyder, men anvende sin praktiske fornuft for å avgjøre om de er gode. Hun ville nok videre hevde at også deontologien har det samme problemet.

En annen kritikk av dydsetikken går på at den ikke kan fortelle konkret hva man bør gjøre; den stiller altså ikke opp noen normer eller regler som kan følges. Dette mener Hursthouse ikke stemmer. Det er ikke slik at dydsetikeren er avhengig av moralske forbilder, og kun kan finne løsningen på moralske utfordringer ved å stille spørsmålet om hva en dydig person ville gjort. Hursthouse hevder at det implisitt i alle dydene ligger et sett av regler: Dyden rettferdighet gir regelen: «Du skal handle rettferdig», dyden vennlighet gir reglen: «Du skal handle vennlig» og så videre. Tilsvarende forteller lastene oss hva vi ikke skal gjøre. Dette kan lett sees som en parallell til deontologiens «plikt til å gjøre/plikt til å ikke gjøre»-relasjon, men der både deontologien og utilitarismen fremstiller det som om det finnes enkle løsninger på moralske problemstillinger, hevder Hursthouse at det ikke finnes slike enkle svar. Nettopp derfor mener hun dydsetikken kan være med på å finne nye og alternative måter for hvordan man hanskes med vanskelige moralske spørsmål.