«Ingen blir født som kvinne, det er noe man blir gjort til [av samfunnet]»
I Det Annet Kjønn tar Simone de Beauvoir (1908-1989) et oppgjør med de kjønnsrollemønstrene som har vokst frem gjennom langvarig diskriminering og skjevfordeling i en generelt patriarkalsk verden. Beauvoir hevder at «man fødes ikke som kvinne, man blir det». (Beauvoir:2015)Selv om utsagnet er et paradoks, er dette bevisst fra Beauvoirs side, og mer enn antyder hennes tanker om hvordan oppfatningene av det kvinnelige har vokst frem som en kulturell institusjon, der menn står over kvinner på alle områder uten noen som helst naturlig forankring. Beauvoir var eksistensialist, og hennes tanker om påståtte kjønnsforskjeller er dypt forankret i eksistensialismens sentrale begreper:
Eksistensialismens hovedtema er den menneskelige eksistensen. Den forutsetter at mennesket er fullstendig fritt, uavhengig av rent anatomiske ulikheter, og dette er det sentrale utgangspunktet i Beauvoirs filosofi. Friheten gjør mennesket i stand til å velge, og gjør det dermed også ansvarlig for sine egne handlinger. Den enkelte må derfor skape sin egen identitet og sitt eget liv gjennom de valg en tar: Hvordan vi vil handle, hvem vil vi være, hvordan våre relasjoner til andre skal se ut og hvilke prosjekter vi selv ønsker å engasjere oss i er helt opp til den enkelte.
Det har blitt hevdet at denne valgfriheten er noe mennesket er dømt til, fordi det å ikke velge også er et valg. Denne valgfriheten kan også lede til en angst som gir oss grunn til å ville flykte vekk fra den. Det er da nærliggende å flykte inn i tradisjonelle kjønnsroller og etablerte konvensjoner så man slipper å ta stilling til egne valg, men heller kan flyte med strømmen og passivt motta instrukser om hvordan man skal te seg. Beauvoir kaller denne formen for selvbedrag for å leve inautentisk.
For å leve et autentisk liv må man, i følge Beauvoir, selv ta kontroll over sitt eget liv, og dermed også ansvaret for å fylle det med mening og innhold. Den som velger å leve sitt liv inautentisk, velger også å forbli immanent. Hun hevder at kvinner i all tid har blitt forbundet med immanens. Immanens vil si det å bli værende der man er, eller å stå på stedet hvil i egen utvikling – altså en fra samfunnets side forventet passivitet hos kvinner.
Menn på sin side er forbundet med transcendens, det å utvikle seg eller skride utover egne grenser. Mannen har blitt opphøyet til idealet eller utgangspunktet for mennesket – den ene. Mannen blir altså ansett som en målestokk for det menneskelige, mens kvinnen blir sett på som avviket fra denne konstruerte normalen.
Dette gjør kvinnen til den andre – eller det annet kjønn. I følge Beauvoir har dette synet befestet seg i en slik grad at det fra samfunnets side sees på som noe naturbestemt. Beauvoirs etikk legger til grunn at både kvinner og menn har den samme friheten, og at deres iboende behov for transcendens er likt. Det kan derfor ikke være noen naturgitte årsaker til at flertallet av kvinner har langt mindre konkret frihet enn menn. Imidlertid frikjenner ikke Beauvoir kvinnen helt – hun mener at kvinnene selv også er delvis skyld i sin undertrykte posisjon. Beauvoir sammenligner da kvinnen og mannen med en vasall og hennes lensherre: Gjennom å gjøre opprør mot den situasjonen hun er i – ved å nekte å være den andre – gir hun også avkall på de bekvemmeligheter hun mottar som mannens vasall. Det kan derfor medføre enkelte fordeler ved å la seg undertrykke. Dette kan være økonomisk trygghet, men også trygghet i mer eksistensielle spørsmål. Ved å ikke være sitt eget subjekt, men se seg selv som et objekt gjennom mannens øyne, kan kvinnen slippe unna de utfordringene det kan være å skulle forme sin egen tilværelse. Alle slike spørsmål kan hun da trygt overlate til mannenm familien, tradisjonene, konvensjonene og religionen. Det eneste hun trenger å gi avkall på er sin egen konkrete frihet.
Beauvoir lurer da på hvorfor det er så mye vanskeligere for kvinner å frigjøre seg fra sin situasjon, enn det historisk sett har vært for andre undertrykte grupper, som for eksempel arbeiderklassen. Kvinnene har gjennom historien ikke gjort krav på å være et subjekt, men de rettighetene de har oppnådd har i stor grad blitt til gjennom innrømmelser fra mannen.
Én av grunnene kan være den rolle kvinner tradisjonelt har hatt som husmor og mor. Denne situasjonen har vært gjeldende for kvinner siden lenge før Aristoteles hevdet at det fantes naturgitte årsaker bak den. Gjennom de tradisjonelle kjønnsrollene reduseres kvinner til et bakgrunnselement forvist til kun å opptre i privatsfæren. Når mannen har møtt andre menn på arbeidsplassen, og sånn har kunnet konsolidere felles interesser med andre arbeidere, bygge felles verdier og utvikle politisk bevissthet og engasjement, har kvinnene blitt sittende isolert i hvert sitt hjem. I hjemmet fyller hun først og fremst rollen som mor og husmor, altså et objekt som er til for å bekrefte mannen som subjekt. Selv om det naturligvis også finnes menn som behandles som objekter for eksempel på arbeidsplassen, har disse mennene alltid hatt en sfære der deres følelse av å være subjekt har blitt bekreftet, nemlig i hjemmet. Noen slik sfære har kvinnene, inntil ganske nylig, ikke hatt. Dette har gjort at kvinners transcendens har blitt alvorlig hemmet gjennom historien.
Et hovedspørsmål for Beauvoir i Det annet kjønn er derfor hvordan denne forståelsen av kvinnen som «den andre» har oppstått.
I bokens første del går hun gjennom, og tilbakeviser, fire kjente teorier som forsøker å legitimere kvinnens samfunnsmessige underlegenhet. Disse er:
1. Den biologiske forklaringen
2. Den psykologiske forklaringen
3. Den økonomisk- og materialistiske forklaringen
4. Den idealistiske forklaringen
Hjelpesiden for fortvilte exphil-studenter 