Etiske teorier
Innenfor normativ etisk teori er det tre hovedretninger: Dydsetikken, deontologien (pliktetikken) og utilitarismen.
Den normative etiske teorien forsøker å svare på hovedspørsmålet: Hva er en riktig handling?
Den anvendte etikken spisser spørsmålet fra den normative etiske teorien ved å forsøke å svare på konkrete problemstillinger som: Er det riktig å ta abort? Eller er det riktig å lyve?
Innenfor metaetikken er spørsmålet ofte mer i retning av begrunnelser: Hva betyr det at en handling er rett, og hvordan kan vi begrunne at den er det?
Den normative etiske teorien forsøker på et teoretisk plan å svare på hva som er en riktig handling og hva vi bør gjøre. Man kan derfor se etikken som den teoretiske underlaget som ligger til grunn for ens moral. Spørsmålene kan besvares med utgangspunkt i hver av de tre hovedretningene innenfor den normative etiske teorien:
1. Utilitarismen
2. Deontologien
3. Dydsetikken
Utilitarismen er en form for konsekvensetikk, der fokuset på en handlings moralitet ligger på de konsekvensene som oppstår. Aktørens intensjoner eller handlingen i seg selv er altså uten betydning. Utilitarismen ble først formulert av Jeremy Bentham (1748-1823), en britisk sosialfilosof og jurist. En god konsekvens innen utilitarismen defineres gjerne som nyttemaksimerende.
Det er flere forskjellige retninger innenfor utilitarismen, der klassisk utilitarisme og preferanseutilitarisme kanskje er de mest fremtredende.
Innen den klassiske utilitarismen er en handling rett hvis og bare hvis den leder til de beste konsekvensene. Det kan også sies som at det gode har forrang fremfor det riktige. De beste konsekvensene er de som leder til lykke, her forstått som mest mulig lyst og minst mulig smerte. En annen forklaring på dette er de konsekvensene som leder til økt velferd. Metoden for å finne ut av hvilken handling som er den riktige kalles en lystkalkyle; et regnestykke der alle mulige konsekvenser av alle mulige handlingsalternativer utregnes for å se hvilken handling som leder til mest mulig lykke for flest mulig involverte. Lystkalkylen har vist seg å være en av utilitarismens største svakheter, da det i praksis ikke finnes noen objektiv mulighet for å vekte de ulike faktorene som må være med i kalkylen, og det heller ikke er mulig å avgrense konsekvensrekken faktisk i tid verken fremover eller bakover. Dette blir heller ikke noe enklere når handlingsutilitarismen også er universalistisk, som vil si at absolutt alle involverte parter skal tas med i lystkalkylen. Det er dermed i praksis umulig å gjennomføre en korrekt lystkalkyle, som jo er selve fundamentet for at utilitarismen skal fungere i utgangspunktet. Enkelte utilitarister som J. J. C. Smart (1920-2012) har forsøkt å definere skranker for å sannsynliggjøre utilitarismens anvendbarhet, men uten særlig hell.
Preferanseutilitarismen har det samme utgangspunktet som handlingsutilitarismen, men her er det folks preferanser som avgjør hva som er de beste konsekvensene. Preferanseutilitarismen er derfor uttalt mer subjektiv enn handlingsutilitarismen, samtidig som den heller ikke forsøker å gi inntrykk av noen objektivitet.
Innen deontologien, også kalt pliktetikk, ligger fokuset på en handlings moralitet på selve handlingen. Man har plikt til å utføre enkelte handlinger, og la være å utføre enkelte andre, helt uavhengig av handlingens konsekvenser. Deontologien er altså utilitarismens rake motsetning. En handling er moralsk dersom den er utført av plikt overfor bestemte normer. Der det gode har forrang fremfor det riktige innenfor utilitarismen, har det riktige forrang fremfor det gode i deontologien. Immanuel Kant (1724-1804), og senere Charles Fried (1935-) er kjente representanter for deontologien.
Innen dydsetikken er en handlings moralitet knyttet opp mot hvorvidt handlingen er utført i overenstemmelse med dyd eller ikke. Dersom handlingen tilsvarer det en dydig person ville ha gjort i en gitt situasjon er handlingen riktig.
Spørsmålet om dyd har røtter helt tilbake til antikken, og har vært gjenstand for debatt siden den tid – først og fremst handler det om mangel på objektivitet, på samme måte som for utilitarismen. Dydsetikken har som fokus at man bør strebe etter å bli et godt menneske – hva et godt menneske er finnes det imidlertid ikke noe entydig svar på, og tenderer til å bli underlagt en form for sirkelargumentasjon: Du har dyd hvis du handler som en dydig person, og du handler som en dydig person hvis du har dyd.
Et viktig forskjell mellom dydsetikken og utilitarismen/deontologien, er dydsetikkens fokus på aktøren: Dydsetikken tar ikke først og fremst stilling til hva man bør gjøre, men hvordan man bør være.
Aristoteles (384-322 fvt) utviklet viktige og grunnleggende tanker om dydsetikken, og Rosalind Hursthouse (1943-) er en sentral talskvinne fra vår tid.
Hursthouse stiller opp sine tre kjennetegn for dydsetikken slik:
1. En handling er etisk riktig hvis den er hva et dydig menneske ville gjort under de samme omstendighetene.
2. Et dydig menneske er en person som har dyd, og som lever og handler dydig.
3. Dyd er et karaktertrekk et menneske trenger for å blomstre eller bli lykkelig (oppnå eudaimonia)
Metaetikken undersøker etikkens grunnprinsipper. Metaetikere tar dermed for seg det som kan kalles etikkens grunnproblemer, slik Hume undersøkte hvorfor moralen er som den er, istedenfor å være opptatt av hva vi burde gjøre. Marilyn Friedman og Fred Feldman er begge metaetikere, og de beskjeftiger seg begge mer med spørsmålet om hvordan vi bør tenke, snarere enn hva vi bør gjøre.
Friedman mener etikere i større grad burde ta hensyn til kvinners stilling, og undersøker om det ligger en form for kvinneundertrykkelse innpodet i de alminnelige etiske teoriene.
Feldman mener at etisk relativisme er en umulighet fra en filosofisk posisjon, og at den kun representerer et utrykk for dårlig tenkning. Han mener derfor at ingen som vil tenke godt om etikk bør innta et relativistisk synspunkt.
Charles Fried (1935-) er deontolog og sterk motstander av utilitarismen slik den presenteres av for eksempel J. J. C. Smart i Riss av et system for en utilitaristisk etikk.
Deontologi er et pliktetisk system der en handlings moralitet er knyttet direkte opp mot handlingen selv: Man har en plikt til å utføre visse handlinger og en tilsvarende plikt til å la være og utføre andre. Deontologien er likevel ikke en enhetlig moralteori, men en gruppe av teorier med noen vesentlige likhetstrekk. Utover de rent pliktmessige handlingene er alle andre handlingsalternativer valgfrie. Spørsmålet om supererogative handlinger er av den grunn høyaktuelt innenfor deontologien.
Kilden til plikten er hjemlet i selve respekten for personer som frie og rasjonelle individer, og normene utledes og justeres med det som utgangspunkt. Deontologien er på den måten langt mindre gjennomgripende enn for eksempel utilitarismen.
Immanuel Kant (1724-1804) formulerte sitt kategoriske imperativ i Grunnlegging av moralens metafysikk, og var med det en tidlig talsmann for en deontologisk etikk.
I følge Fried er visse etiske normer absolutte og kategoriske. De absolutte normene er selve kjernen i deontologien, og kommer til uttrykk ved at rett og galt ikke sees på som gradsspørsmål slik som i utilitarismen, men snarere som et ja eller nei, sort eller hvitt. Absolutte normer gjelder, i følge Fried, helt uavhengig av andre forhold, og innenfor spekteret mellom det trivielle på den ene siden og det katastrofale på den andre siden. Eksempler på slike absolutte normer sammenfaller i stor grad med den alminnelig utbredte oppfatningen av moralsk intuisjon: det er galt å drepe, lyve, stjele, og det er galt å skade eller fornedre andre, gjøre dem til slaver og så videre. Et viktig prinsipp er derfor at man aldri skal bruke andre aktører kun som et middel til å oppnå gode resultater. Tanken er da at den enkelte aktøren innehar et sett med ukrenkelige rettigheter. Slike rettigheter innebærer på samme tid at aktøren har et sett med tilsvarende plikter til å ikke krenke disse rettigheten på andres vegne.
Konsekvensene kan imidlertid vanskelig sies å være helt irrelevante innenfor deontologien, men til forskjell fra i utilitarismen utføres ikke noen lystkalkyle for hver minste lille ting. Det er istedenfor, eksempelvis ved å gjøre aktøren autonom gjennom det kategoriske imperativ, utledet noen mer eller mindre objektive prinsipper som trygt kan følges hver gang. En handling som konsekvent, eller i majoriteten av tilfellene, viser seg å lede til dårlige konsekvenser vil derfor aldri bli nedfelt som en plikt i deontologien.
Der utilitarismen i utgangspunktet bare har ett prinsipp for moralitet, har altså deontologien lange lister over rett og galt. Slike lange oppramsinger gjør deontologien stor og kompleks, og dette kan virke som en svakhet, men i følge Fried er det faktisk det stikk motsatte som er tilfellet. Grunnen til dette er todelt:
For det første har man i et deontologisk system et mer eller mindre objektivt utgangspunkt – alle kan til enhver tid vite hva man har å forholde seg til, og ingen risikerer å bli slått ned bare fordi det tilfeldigvis på det tidspunktet viste seg å være en moralsk riktig handling.
For det andre har alle normene sine yttergrenser, «og det som ligger utenfor disse grensene er slett ikke forbudt». (Fried:2015 s. 77) Der det på den ene siden ikke er lov å lyve, er det på den annen side ikke forbudt å holde tilbake en sannhet. Der det på den ene siden ikke er lov å drepe, er det på den annen side ikke forbudt å ikke hindre noens død.
De kategoriske normene opptar derfor ikke hele det moralske rommet slik som utilitarismen, men bare de delene som er konkret regulert. Fried oppsummerer dette med å påpeke at ved å «ha unngått å gjøre det gale, og å ha gjort sin plikt, gjenstår fremdeles en uendelighet av valg.» (Fried:2015 s. 80)
De moralske normenes skranker går ved å frembringe et resultat intensjonalt. Fried hevder den enkelte kun er ansvarlig for de intenderte virkningene av sine handlinger, ikke de uintenderte bivirkningene. Begrepet intensjon er en enhet av følgende to dimensjoner:
1. Du har til hensikt å oppnå en bestemt tilstand.
2. Det er din handling som leder til denne tilstanden.
I tillegg er det en forutsetning om det Fried kaller «kausalt virkningsfulle valg». Det betyr at tilstand A bare er intensjonal dersom man har til hensikt å oppnå A ved å gjennomføre plan B, og det faktisk er plan B som er årsaken til tilstand A. Dersom man har til hensikt å oppnå tilstand A ved å gjennomføre plan B, mens det i virkeligheten er tilfeldighet C som leder til A, så er ikke handlingen intensjonal.
Frieds eksempel for å forklare dette handler om Mabel, som ønsker sin venn Ted død. Ved en tilfeldighet dukker Ted opp bak bilen hennes og hun rygger over og dreper ham ved et uhell. Siden det ikke var slik Mabel hadde planlagt å likvidere Ted var handlingen ikke intensjonal, selv om hun faktisk ønsket ham død. Hvis hun derimot hadde tatt livet av ham i henhold til planen sin ville handlingen vært intensjonal.
Smart førsøker å begrense den enkelte aktørens ansvar for dårlige konsekvenser i utilitarismen ved det såkalte årsakskriteriet, som går ut på at det kun er moralsk klanderverdig å være den direkte årsaken til at en dårlig konsekvens inntreffer. Det er imidlertid åpenbare svakheter ved dette, eksempelvis dersom man hyrer inn noen til å utføre en ugjerning for seg – man er like fullt å klandre, selv om man ikke er den direkte årsaken til den dårlige konsekvensen.
Fried mener derfor at årsakskriteriet ikke er en dekkende løsning. Han presenter loven om den dobbelte virkning som hjelp for tanken med å avgjøre om en handling som i utgangspunktet er etisk sett forkastelig, slik som å forvolde en annens død, likevel kan forsvares. Hensikten er å skille en handlings ansvarsgivende konkrete virkninger, fra de bivirkninger som ligger utenfor en aktørs ansvarsområde.
Det er fire sentrale spørsmål som må besvares:
1. Var formålet med handlingen godt?
2. Var det anvendte middelet akseptabelt?
3. Var den dårlige virkningen en ren bivirkningen, og ikke intensjonal fra aktørens side?
4. Veier den gode virkningen opp for den dårlige bivirkningen?
For å avgjøre om noe ble gjort med intensjon kan man bruke den kontrafaktiske testen: Hvis handlingen ikke hadde den uønskede bivirkningen, ville du likevel ha utført den? Hvis svaret på dette er ja, da er konsekvensen en ren bivirkning – altså uintendert – og aktøren kan dermed ikke klandres. Hvis svaret derimot er nei, da er konsekvensen ledd i ens intensjon, og man er ansvarlig for handlingen.
I ekstreme tilfeller er det, også innenfor deontologien, lov å handle i nødverge.
Hjelpesiden for fortvilte exphil-studenter 