Oversikt over filosofene på pensum

Oversikt over filosofene/etikerne på pensum (vår 2019)

Kategorisering ut i fra ulike ståsteder:

Epistemologisk ståsted

Rasjonalister

Empirister

Etisk ståsted

Dydsetikere

Deontologer

Utilitarister

David Hume (1711-1776)

  • Hume mente at moralske distinksjoner ikke kan avledes av fornuften.
  • I følge Hume kan man når man undersøker årsaksforestillingen gjennom sansningen ikke observere nødvendighet.
  • Hume hevder at «all vår tenknings materiale» stammer fra våre inntrykk

Humes epistemologi

Inntrykk og ideer

Utgangspunktet for Humes (1711-1776) erkjennelsesteori er en analyse av bevissthetens innhold, kalt persepsjoner. Han hevdet at disse består av inntrykk og forestillinger. Inntrykk kan beskrives som det direkte sanseopplevelsen av noe, altså det du sanser der og da. Inntrykkene kan lagres i bevisstheten og kan tas frem igjen på et senere tidspunkt, men de er da kun en kopi av inntrykket, kalt en forestilling. En slik forestilling kan også bestå av flere forskjellige inntrykk, og Hume skiller mellom det han kaller enkle inntrykk og sammensatte inntrykk.

Når man sanser et eple mottar bevisstheten enkel inntrykk av farge, form, smak og lignende. Dette er de enkel inntrykkene. Til sammen utgjør de enkle inntrykkene det sammensatte inntrykket eple.

Hume mente at der inntrykkene var klare og livaktige, var forestillingene bare uklare gjengivelser av disse: Når man tenker på en rød rose man så en gang, er fargen og lukten langt mindre klar og tydelig enn da man faktisk så, og kjente lukten av den. Tilsvarende med en opplevd smerte; minnet om den er langt blekere enn den faktisk opplevde smerten.

Hume hevder videre at man kan sette sammen også enkle forestillinger til sammensatte forestillinger, og at det er disse som danner grunnlaget for overnaturlige hendelser som fabelvesener og gudeskikkelser.

Med denne bakgrunnen hevdet Hume at alle forestillinger vi har om noe måtte han sin opprinnelse i et inntrykk, og fra dette utgangspunktet formulerte han sin metode for korrekt tenkning: Har man en forestilling om noe, må man alltid undersøke hvilket, eller hvilke inntrykk som ligger til grunn for forestillingen.

Årsaksforestillingen

Humes tanker om, og kritikk av årsaksforestillingen var radikale i hans samtid, men er i dag allment akseptert. Årsaksforestillingen kan enkelt forklares slik:

A er årsak til B hvis:

1. A kommer før B

2. A og B er nær hverandre i tid og rom

3. Det er kausalitet (nødvendig forbindelse) mellom A og B – har man A, har man alltid også B

Satt i en kontekst kan det se slik ut:

Flammen er årsaken til brannblemmen på hånden dersom: (1) Flammen var der før blemmen, (2) flammen og hånden er nær hverandre både i tid og rom, og (3) det er en nødvendig forbindelse mellom å ta på en flamme og det å få en brannblemme.

Etter fremgangsmåten beskrevet over analyserer Hume årsaksforestillingen, med utgangspunkt i sine tanker om inntrykk og forestillinger. Bak alle de tre punktene ligger det enkle forestillinger. Bak de to første ligger det helt klart sanseinntrykk – det er mulig å observere at noe kommer før noe annet og at de er på samme sted til samme tid. Utfordringen med det tredje punktet er at det ikke er mulig å sanse nødvendig forbindelse. Hume hevder at det ikke finnes noe inntrykk som ligger til grunn for forestillingen om nødvendige forbindelser, og at det derfor ikke er mulig å ha helt sikker viten om årsaker til hendelser. Han mener derfor at troen på årsakssammenhenger har sin basis i vaner, altså at når vi har observert at to hendelser pleier å følge etter hverandre, antar vi av ren vane at den ene er årsaken til den andre.

Induksjonsproblemet

Hume mente at vi aldri kan ha noen garanti for at selv om noe har pleid å følge etter noe annet, så vil det alltid fortsette å være sånn i fremtiden, av den enkle grunn at vi ikke har sanset fremtiden. Dette er kjent som induksjonsproblemet. Han setter det på spissen ved å hevde at vi ikke kan vite sikkert at solen vil stå opp i morgen, selv om den har gjort det hver eneste morgen hittil i historien.

Hume forsøkte å forklare dette med formuleringen av biljardkuleeksemeplet:

En biljardspiller har vent seg til at når han skyter den hvite kulen så den treffer en annen, vil den andre kulen begynne å bevege seg. Dersom Adam i Edens hage, uten erfaringer og sanseinntrykk, hadde spilt biljard med Gud, så kunne han ikke ha sikker viten om at den hvite kulen ville fått den andre kulen til å bevege seg. Han ville bare ha kunnet observere at den hvite kulen trillet, så at den traff den andre kulen, deretter at den andre kulen trillet.

Hume ser likevel dette som et rent filosofisk problem, og mener at i hverdagen burde den enkelte stole på den erfaringskunnskapen og de naturlovene som alminnelige rasjonelle mennesker har tro på.

Humes etikk

Moralitetens opprinnelse

Utgangspunktet for Hume er også innenfor etikken hans tanker om bevissthetens innhold, altså skillet mellom inntrykk og forestillinger. Det moralske fundamentet er for Hume dermed menneskets egen natur, ikke noen metafysiske eller overnaturlige ideer som Gud eller lignede. Hume mente at moralske distinksjoner ikke kan avledes av fornuften. Fornuften er kun et redskap vi kan bruke for å sammenligne og oppdage relasjoner, men kan aldri motivere oss til handling. Vi gjør altså det vi gjør fordi vi har lyst, eller ikke lyst til å gjøre det. Han var derfor ikke så opptatt av hva vi bør gjøre, men hvorfor vi gjør det vi gjør – altså hvorfor moralen er som den er. Sentralt for ham sto derfor spørsmålet om hvorfor vi kaller enkelte handlinger gode og enkelte handlinger onde.

Hume hevdet at også moralske forestillinger hadde sin opprinnelse i inntrykk, og at fornuftens rolle i moralen er minimal. Likevel mente han at moralen ikke er hundre prosent naturlig, og dro et skille mellom naturlige dyder og kunstige dyder. En kortfattet forklaring på dette skillet kan være slik: De naturlige dydene er kvaliteter alle opplever som behagelige helt uavhengig av kultur og livssituasjon. De kunstige dydene er samfunnsskapte og kontekstuelt betinget.

For å forklare hvordan sansningen ligger til grunn for moralens opprinnelse kommer Hume med følgende eksempel: «La oss ta en hvilken som helst handling som er anerkjent umoralsk, for eksempel mord. Undersøk den fra alle sider og se om du kan finne den kjensgjerning eller faktisk eksisterende ting som du kaller det moralske onde». (Hume:2015 s. 112) I følge Hume er en slik kjensgjerning umulig å oppdage, fordi den ikke finnes. Den moralske forestillingen stammer altså ikke fra noe sansbart, men kommer istedenfor fra en selv: Følelsen den enkelte handlingen utløser hos oss er det som ligger til grunn for moralitetsspørsmålet.

Hume eksemplifiserer dette ved å vise til at en matrett som smaker vondt, gir oss en vond følelse – vi sier derfor at den er vond. På samme måte er det med en handling vi opplever som ond: Et drap gir oss en vond følelse, derfor sier vi at handlingen er ond. Tilsvarende vil det da også være med handlinger vi anser for å være gode, fordi de gir oss en god følelse.

Hume mener det i utgangspunktet ikke er noen vesensforskjell mellom eksempelet med matretten og eksempelet med drapet. Det er altså slik at hvis man observerer et drap er det ikke mulig å se det onde, fordi det ikke finnes noe sanseinntrykk som ligger til grunn for ondt. Likevel betegner vi de handlingene vi ikke liker som onde. Det kommer, ifølge Hume, av at disse handlingene gir oss en vond følelse – vi vemmes over det vi oppfatter som grusomme handlinger.

Den upartiske tilskuer

Følger man en slik tankegang fullt ut kan dette gjøre moralitetsbedømningen til en svært subjektiv størrelse, men Hume mener at alle mennesker har en fellow feeling, en felles opplevelse av sympati og medfølelse. Denne ligger dypt i menneskers natur, og begrunnes i det han kaller den upartiske tilskuer: Dersom man betrakter en handling fra en upartisk posisjon kan man på grunnlag av sin naturlige sympati avgjøre om handlingen er rett eller gal. Dette vil kunne gi oss en rettesnor selv om vi ikke har noen egeninteresse i den aktuelle handlingen.

Fra er til bør

Hume kritiserte andre filosofer for å konkludere fra deskriptive utsagn til normative utsagn, kjent som er/bør-problematikken. Han hevdet at det ikke er mulig å trekke en gyldig konklusjon fra hvordan noe er til hvordan noe bør være. Dette kan enkelt forklares ved å sette opp problemet i en syllogisme:

En gyldig syllogisme vil se slik ut:

Alle mennesker er dødelige

Hume er et menneske

Hume er dødelig

En ugyldig syllogisme vil derimot se slik ut:

Alle mennesker er egoister

Hume er et menneske

Hume bør være egoist

Humes poeng med denne kritikken er at de som argumenterer fra er til bør tenker dårlig.

Kvinnesyn

Humes kvinnesyn kommer frem i «Om kyskhet og tilbakeholdenhet», der han nærmere belyser skillet mellom naturlige og kunstige dyder. Her beskriver han to såkalte kvinnelige dyder. Heller ikke her er Humes hensikt å beskrive hva vi bør gjøre, men bare å beskrive hvordan og hvorfor moralen er som den er. Han hevder at det finnes dyder som gjelder kun for kvinner, altså at moralen er ulik for kvinner og menn.

Naturlige og kunstige dyder

Humes utgangspunkt som naturalist er å finne en forklaring på dyd og moral i menneskenes egen natur – dette gjør at han beskriver de fleste dyder som naturlige dyder. En naturlig dyd er etter Humes mening en dyd som vil oppleves som universal og behagelig også i en naturtilstand, altså i en tilstand uavhengig av samfunn, kultur og egen livssituasjon. Vennlighet er eksempel på en slik dyd. Handler en person i overenstemmelse med den naturlige dyden vil dette hos den som betrakter handlingen frembringe en god følelse, selv når handlingen betraktes helt isolert. Sagt på en annen måte: en vennlig handling vil alltid være meningsfull, selv om ingen andre en vennlige.

De kunstige dydene er de dydene som, ifølge Hume, er samfunnsskapte. Disse dydene er altså handlinger som gir den enkelte gode følelser på bakgrunn av at de er en del av en større praksis av tilsvarende handlinger. De er altså unyttige om de bare følges en gang i blant, i motsetning til de naturlige dydene, som er nyttige hver gang de følges. Ærlighet er et eksempel på en slik dyd. Om en person bare er ærlig en viss del av tiden er dette helt unyttig, da ærlighet bare er nyttig om den opprettholdes konstant – som en del av en praksis med tilsvarende ærlighet fra alle andre. Man kan derfor si at kunstige dyder fyller oss med gode følelser nettopp fordi de er nyttige for samfunnet.

Hume trekker spesielt frem de kunstige dydene kyskhet og tilbakeholdenhet hos kvinner. Dette er kunstige dyder fordi de strider mot den menneskelige naturen, og det er heller ikke samfunnsnyttig om de bare følges en gang i blant. Selv om samfunnsnytten av disse dydene i dag står i en helt annen stilling enn på Humes tid, kan man fremdeles observere at kvinners seksualitet bedømmes moralsk annerledes enn menn også i dag.

Hume forsøker å finne ut av hvorfor disse dydene er som de er – hvorfor er det viktigere for samfunnet at kvinner legger bånd på seg seksuelt, enn at men gjør det samme? Hume legger til grunn at kvinner har den samme seksualdriften som menn, til forskjell fra tidligere filosofer som gjerne så på kvinnens som passive fra naturens side.

Utgangspunktet for dydene kyskhet og tilbakeholdenhet kommer fra det naturlige: det er kvinner som føder barn. For at barna skal klare seg er de avhengig av at noen passer på dem, og de er avhengig av at begge foreldrene viser omsorg for dem. Hume hevder at dette innebærer en god del belastning for mannens del, og at mennene derfor må forvisses om at det er deres egne barn, om de skal legge både tid, penger og omsorg ned i egen deltakelse i barneoppdragelsen. For at mannen skal være trygg på at de barna han oppdrar er hans egne, er det derfor viktig for ham at vet at hun ikke har hatt sex med noen andre en bare ham.

Fra samfunnets side blir det da nødvendig at kvinner opplever trusselen om negative reaksjoner dersom de ikke opptrer i overenstemmelse med disse dydene, slik at de raskt indoktrineres til å handle riktig. Hume poengterer at det finnes en dobbeltmoral her: Hvis det er slik at kvinner må være kyske for at menn skal vite om de oppdrar sine egen barn, så gir ikke regelen noen mening for de kvinnene som av en eller annen grunn ikke kan bli gravide. Han mener likevel at dersom ikke alle kvinner handler i samsvar med disse kunstige dydene vil det gi negative effekter på samfunnsnivå, fordi de ufruktbare kvinnene da statuerer dårlige eksempler for de fruktbare kvinnene – det er altså ikke nyttig for samfunnet at bare noen få kvinner er kyske – alle må være det – alltid…