Oversikt over filosofene på pensum

Oversikt over filosofene/etikerne på pensum (vår 2019)

Kategorisering ut i fra ulike ståsteder:

Epistemologisk ståsted

Rasjonalister

Empirister

Etisk ståsted

Dydsetikere

Deontologer

Utilitarister

Om etikk og etiske teorier

Etiske teorier

Innenfor normativ etisk teori er det tre hovedretninger: Dydsetikken, deontologien (pliktetikken) og utilitarismen.

Den normative etiske teorien forsøker å svare på hovedspørsmålet: Hva er en riktig handling?

Den anvendte etikken spisser spørsmålet fra den normative etiske teorien ved å forsøke å svare på konkrete problemstillinger som: Er det riktig å ta abort? Eller er det riktig å lyve?

Innenfor metaetikken er spørsmålet ofte mer i retning av begrunnelser: Hva betyr det at en handling er rett, og hvordan kan vi begrunne at den er det?

Normativ etisk teori

Den normative etiske teorien forsøker på et teoretisk plan å svare på hva som er en riktig handling og hva vi bør gjøre. Man kan derfor se etikken som den teoretiske underlaget som ligger til grunn for ens moral. Spørsmålene kan besvares med utgangspunkt i hver av de tre hovedretningene innenfor den normative etiske teorien:

1. Utilitarismen

2. Deontologien

3. Dydsetikken

Utilitarisme – når enden er god er allting godt

Utilitarismen er en form for konsekvensetikk, der fokuset på en handlings moralitet ligger på de konsekvensene som oppstår. Aktørens intensjoner eller handlingen i seg selv er altså uten betydning. Utilitarismen ble først formulert av Jeremy Bentham (1748-1823), en britisk sosialfilosof og jurist. En god konsekvens innen utilitarismen defineres gjerne som nyttemaksimerende.

Det er flere forskjellige retninger innenfor utilitarismen, der klassisk utilitarisme og preferanseutilitarisme kanskje er de mest fremtredende.

Innen den klassiske utilitarismen er en handling rett hvis og bare hvis den leder til de beste konsekvensene. Det kan også sies som at det gode har forrang fremfor det riktige. De beste konsekvensene er de som leder til lykke, her forstått som mest mulig lyst og minst mulig smerte. En annen forklaring på dette er de konsekvensene som leder til økt velferd. Metoden for å finne ut av hvilken handling som er den riktige kalles en lystkalkyle; et regnestykke der alle mulige konsekvenser av alle mulige handlingsalternativer utregnes for å se hvilken handling som leder til mest mulig lykke for flest mulig involverte. Lystkalkylen har vist seg å være en av utilitarismens største svakheter, da det i praksis ikke finnes noen objektiv mulighet for å vekte de ulike faktorene som må være med i kalkylen, og det heller ikke er mulig å avgrense konsekvensrekken faktisk i tid verken fremover eller bakover. Dette blir heller ikke noe enklere når handlingsutilitarismen også er universalistisk, som vil si at absolutt alle involverte parter skal tas med i lystkalkylen. Det er dermed i praksis umulig å gjennomføre en korrekt lystkalkyle, som jo er selve fundamentet for at utilitarismen skal fungere i utgangspunktet. Enkelte utilitarister som J. J. C. Smart (1920-2012) har forsøkt å definere skranker for å sannsynliggjøre utilitarismens anvendbarhet, men uten særlig hell.

Preferanseutilitarismen har det samme utgangspunktet som handlingsutilitarismen, men her er det folks preferanser som avgjør hva som er de beste konsekvensene. Preferanseutilitarismen er derfor uttalt mer subjektiv enn handlingsutilitarismen, samtidig som den heller ikke forsøker å gi inntrykk av noen objektivitet.

Deontologi – kardemommeloven

Innen deontologien, også kalt pliktetikk, ligger fokuset på en handlings moralitet på selve handlingen. Man har plikt til å utføre enkelte handlinger, og la være å utføre enkelte andre, helt uavhengig av handlingens konsekvenser. Deontologien er altså utilitarismens rake motsetning. En handling er moralsk dersom den er utført av plikt overfor bestemte normer. Der det gode har forrang fremfor det riktige innenfor utilitarismen, har det riktige forrang fremfor det gode i deontologien. Immanuel Kant (1724-1804), og senere Charles Fried (1935-) er kjente representanter for deontologien.

Dydsetikk

Innen dydsetikken er en handlings moralitet knyttet opp mot hvorvidt handlingen er utført i overenstemmelse med dyd eller ikke. Dersom handlingen tilsvarer det en dydig person ville ha gjort i en gitt situasjon er handlingen riktig.

Spørsmålet om dyd har røtter helt tilbake til antikken, og har vært gjenstand for debatt siden den tid – først og fremst handler det om mangel på objektivitet, på samme måte som for utilitarismen. Dydsetikken har som fokus at man bør strebe etter å bli et godt menneske – hva et godt menneske er finnes det imidlertid ikke noe entydig svar på, og tenderer til å bli underlagt en form for sirkelargumentasjon: Du har dyd hvis du handler som en dydig person, og du handler som en dydig person hvis du har dyd.

Et viktig forskjell mellom dydsetikken og utilitarismen/deontologien, er dydsetikkens fokus på aktøren: Dydsetikken tar ikke først og fremst stilling til hva man bør gjøre, men hvordan man bør være.

Aristoteles (384-322 fvt) utviklet viktige og grunnleggende tanker om dydsetikken, og Rosalind Hursthouse (1943-) er en sentral talskvinne fra vår tid.

Hursthouse stiller opp sine tre kjennetegn for dydsetikken slik:

1. En handling er etisk riktig hvis den er hva et dydig menneske ville gjort under de samme omstendighetene.

2. Et dydig menneske er en person som har dyd, og som lever og handler dydig.

3. Dyd er et karaktertrekk et menneske trenger for å blomstre eller bli lykkelig (oppnå eudaimonia)

Anvendt etikk

Metaetikk

Metaetikken undersøker etikkens grunnprinsipper. Metaetikere tar dermed for seg det som kan kalles etikkens grunnproblemer, slik Hume undersøkte hvorfor moralen er som den er, istedenfor å  være opptatt av hva vi burde gjøre. Marilyn Friedman og Fred Feldman er begge metaetikere, og de beskjeftiger seg begge mer med spørsmålet om hvordan vi bør tenke, snarere enn hva vi bør gjøre.

Friedman mener etikere i større grad burde ta hensyn til kvinners stilling, og undersøker om det ligger en form for kvinneundertrykkelse innpodet i de alminnelige etiske teoriene.

Feldman mener at etisk relativisme er en umulighet fra en filosofisk posisjon, og at den kun representerer et utrykk for dårlig tenkning. Han mener derfor at ingen som vil tenke godt om etikk bør innta et relativistisk synspunkt.

Fred Feldman (1941-)

Kort om Feldman

Fred Feldmann er en amerikansk professor emeritus med spesialfelt innen etiske teorier. Han er metaetiker, og beskjeftiger seg mer med spørsmålet om hvordan vi bør tenke, snarere enn hva vi bør gjøre. Metaetikken er den delen av etikken som tar for seg etikkens grunnlag. På samme måte som Hume undersøkte hvorfor moralen er som den er, fremfor å fordype seg i hva vi burde gjøre, er heller ikke metaetikkens oppgave å finne svar på hva som er rett og galt.

I sin artikkel Relativisme belyser han flere sider ved ulike typer relativisme, og hvorfor han mener relativismen er problematisk. Fra en filosofisk posisjon mener Feldmann etisk relativisme er en umulighet, og hevder at dersom man har utgangspunkt i et relativistisk syn i etikken, resulterer det i dårlig tenkning.

Relativismen

At alt er relativt er et uttrykk som gjerne kastes rundt i dagligtalen, men Feldman vil nok argumentere hardt for at det er feil: Som de fleste andre filosofer er hans utgangspunkt i den andre enden av skalaen, nemlig absolutismen. Absolutisme handler i korte trekk om at det «finst eitt moralsk kriterium som gjeld for alle menneske til alle tider» (Feldmann:2015 s.10), altså at det finnes absolutte og tidsuavhengige standarder for rett og galt – en endelig og objektiv moralsk standard.

Feldman gjennomgår i sin artikkel tre ulike typene relativisme:

1. Meningsrelativisme

2. Konvensjonalisme

3. Begrepsrelativisme

For å teste om disse er i konflikt med absolutismen formulerer han følgende setning:

En handling er moralsk riktig hvis og bare hvis […]

Dersom det ikke er mulig å fylle inn tomrommet i setningen slik at den gir et sant, men ikke-trivielt innhold, er påstanden uforenelig med absolutismen.

 og konvensjonalisme er forenelige med absolutismen, og han finner disse derfor av mindre filosofisk interesse.

Meningsrelativisme

Kort oppsummert sier denne at det finnes handlinger som blir sett på som riktige av noen, og uriktige av andre. Dette kan gjelde både på et individuelt nivå (personlig meningsrelativisme) og på samfunnsnivå (sosial meningsrelativisme). Feldman finner at meningsrelativismen ikke er uforenelig med absolutismen, og vier denne liten filosofisk oppmerksomhet.

Konvensjonalisme

Konvensjonalisme (K) = En handling er moralsk riktig hvis og bare hvis den er tillatt av konvensjonene i samfunnet.

Selv om Feldman finner at konvensjonalismen er forenelig med absolutismen, finner han likevel flere problemer med dette synet:

Han hevder for det første at begrepet samfunn er for upresist, og at det dermed er umulig å vite hva det egentlig skal favne om. Én og samme person kan være medlemmer av flere samfunn på ulike vis, og hvert av disse kan ha ulike og uforenelige konvensjoner. Følgende eksempel kan belyse problemstillingen: En norsk nynazist vil i sitt nynazistiske lokallag (samfunn 1) handle helt i overenstemmelse med konvensjonene når vedkommende gjør nazihilsen for åpen scene og høylytt fordømmer utlendinger, men vil sannsynligvis være helt på kant med konvensjonene om vedkommende gjør det samme under kaffeslabberaset på foreldremøtet på småskolen (samfunn 2). På den måten er det vanskelig å forstå hva som egenlig menes med samfunn, når det det grunnleggende premisset for konvensjonalismen blir så utflytende.

For det andre trekker Feldman frem at det blir umulig å sammenligne ulike samfunn, dersom man først skulle klare å definere hva et samfunn egentlig er. Dersom konvensjonalismen er sann, og det i samfunn 1 er regnet som moralsk riktig å brenne enken levende på bålet sammen med den døde mannen, mens samfunn 2 ser på enkebrenning som moralsk galt, er det ikke mulig å stille disse opp mot hverandre og deretter spørre hva som er moralsk rett. Når målestokken for moralitet er samfunnets egne konvensjoner kan det dermed ikke gjøres en komparativ vurdering av et samfunns moralske tilstand.

Reformatorens dilemma

Det tredje problemet Feldman ser med konvensjonalismen kaller han reformatorens dilemma. Når samfunnskonvensjonene avgjør moralitetsspørsmålet , vil det bli svært vanskelig å bidra til å utvikle et samfunns moral: Dersom mannen i det første samfunnet oppfordrer sine nærmeste til å ikke brenne enken på bålet etter sin egen død, oppfordrer han dem i praksis til å handle umoralsk. Han er dermed en som forsøker å rive ned samfunnets moral, ikke en som forsøker å forbedre den, uansett hvor urimelige konvensjonene må virke på dem som ser de fra utsiden. Feldman forsøker å belyse dette nærmere ved å stille opp et logisk resonnement:

Reform (R) = En person går inn for en moralsk reform hvis og bare hvis han hevder at konvensjonene i samfunnet tillater handlinger som faktisk ikke er moralsk riktige.

1. Dersom K er sann, tar alle de som forsøker å reformere samfunnet feil.

2. Noen mennesker som forsøker å reformere samfunnet tar ikke feil

3. K er derfor ikke sann.

Feldman oppdager med dette resonnementet to ting: For det første at konvensjonalismen er forenelig med absolutismen. For det andre at absolutismen er sann.

Begrepsrelativisme

Feldman finner at begrepsrelativismen er uforenelig med absolutismen.

Relativisme og toleranse

I følge Feldman er det ikke gitt at en relativist er mer tålmodig enn en absolutist – det kommer helt an på hvilke verdier relativisten har. Det er ikke gitt at tålmodighet er en av de verdiene absolutisten vektlegger.