Kort om Feldman

Fred Feldmann er en amerikansk professor emeritus med spesialfelt innen etiske teorier. Han er metaetiker, og beskjeftiger seg mer med spørsmålet om hvordan vi bør tenke, snarere enn hva vi bør gjøre. Metaetikken er den delen av etikken som tar for seg etikkens grunnlag. På samme måte som Hume undersøkte hvorfor moralen er som den er, fremfor å fordype seg i hva vi burde gjøre, er heller ikke metaetikkens oppgave å finne svar på hva som er rett og galt.

I sin artikkel Relativisme belyser han flere sider ved ulike typer relativisme, og hvorfor han mener relativismen er problematisk. Fra en filosofisk posisjon mener Feldmann etisk relativisme er en umulighet, og hevder at dersom man har utgangspunkt i et relativistisk syn i etikken, resulterer det i dårlig tenkning.

Relativismen

At alt er relativt er et uttrykk som gjerne kastes rundt i dagligtalen, men Feldman vil nok argumentere hardt for at det er feil: Som de fleste andre filosofer er hans utgangspunkt i den andre enden av skalaen, nemlig absolutismen. Absolutisme handler i korte trekk om at det «finst eitt moralsk kriterium som gjeld for alle menneske til alle tider» (Feldmann:2015 s.10), altså at det finnes absolutte og tidsuavhengige standarder for rett og galt – en endelig og objektiv moralsk standard.

Feldman gjennomgår i sin artikkel tre ulike typene relativisme:

1. Meningsrelativisme

2. Konvensjonalisme

3. Begrepsrelativisme

For å teste om disse er i konflikt med absolutismen formulerer han følgende setning:

En handling er moralsk riktig hvis og bare hvis […]

Dersom det ikke er mulig å fylle inn tomrommet i setningen slik at den gir et sant, men ikke-trivielt innhold, er påstanden uforenelig med absolutismen.

 og konvensjonalisme er forenelige med absolutismen, og han finner disse derfor av mindre filosofisk interesse.

Meningsrelativisme

Kort oppsummert sier denne at det finnes handlinger som blir sett på som riktige av noen, og uriktige av andre. Dette kan gjelde både på et individuelt nivå (personlig meningsrelativisme) og på samfunnsnivå (sosial meningsrelativisme). Feldman finner at meningsrelativismen ikke er uforenelig med absolutismen, og vier denne liten filosofisk oppmerksomhet.

Konvensjonalisme

Konvensjonalisme (K) = En handling er moralsk riktig hvis og bare hvis den er tillatt av konvensjonene i samfunnet.

Selv om Feldman finner at konvensjonalismen er forenelig med absolutismen, finner han likevel flere problemer med dette synet:

Han hevder for det første at begrepet samfunn er for upresist, og at det dermed er umulig å vite hva det egentlig skal favne om. Én og samme person kan være medlemmer av flere samfunn på ulike vis, og hvert av disse kan ha ulike og uforenelige konvensjoner. Følgende eksempel kan belyse problemstillingen: En norsk nynazist vil i sitt nynazistiske lokallag (samfunn 1) handle helt i overenstemmelse med konvensjonene når vedkommende gjør nazihilsen for åpen scene og høylytt fordømmer utlendinger, men vil sannsynligvis være helt på kant med konvensjonene om vedkommende gjør det samme under kaffeslabberaset på foreldremøtet på småskolen (samfunn 2). På den måten er det vanskelig å forstå hva som egenlig menes med samfunn, når det det grunnleggende premisset for konvensjonalismen blir så utflytende.

For det andre trekker Feldman frem at det blir umulig å sammenligne ulike samfunn, dersom man først skulle klare å definere hva et samfunn egentlig er. Dersom konvensjonalismen er sann, og det i samfunn 1 er regnet som moralsk riktig å brenne enken levende på bålet sammen med den døde mannen, mens samfunn 2 ser på enkebrenning som moralsk galt, er det ikke mulig å stille disse opp mot hverandre og deretter spørre hva som er moralsk rett. Når målestokken for moralitet er samfunnets egne konvensjoner kan det dermed ikke gjøres en komparativ vurdering av et samfunns moralske tilstand.

Reformatorens dilemma

Det tredje problemet Feldman ser med konvensjonalismen kaller han reformatorens dilemma. Når samfunnskonvensjonene avgjør moralitetsspørsmålet , vil det bli svært vanskelig å bidra til å utvikle et samfunns moral: Dersom mannen i det første samfunnet oppfordrer sine nærmeste til å ikke brenne enken på bålet etter sin egen død, oppfordrer han dem i praksis til å handle umoralsk. Han er dermed en som forsøker å rive ned samfunnets moral, ikke en som forsøker å forbedre den, uansett hvor urimelige konvensjonene må virke på dem som ser de fra utsiden. Feldman forsøker å belyse dette nærmere ved å stille opp et logisk resonnement:

Reform (R) = En person går inn for en moralsk reform hvis og bare hvis han hevder at konvensjonene i samfunnet tillater handlinger som faktisk ikke er moralsk riktige.

1. Dersom K er sann, tar alle de som forsøker å reformere samfunnet feil.

2. Noen mennesker som forsøker å reformere samfunnet tar ikke feil

3. K er derfor ikke sann.

Feldman oppdager med dette resonnementet to ting: For det første at konvensjonalismen er forenelig med absolutismen. For det andre at absolutismen er sann.

Begrepsrelativisme

Feldman finner at begrepsrelativismen er uforenelig med absolutismen.

Relativisme og toleranse

I følge Feldman er det ikke gitt at en relativist er mer tålmodig enn en absolutist – det kommer helt an på hvilke verdier relativisten har. Det er ikke gitt at tålmodighet er en av de verdiene absolutisten vektlegger.