• Personlig autonomi må oppfattes relasjonelt
• Hundre prosent autonomi er ikke mulig – vi er alltid et produkt av den konteksten vi befinner oss i, kulturelt , emosjonelt etc.
• Videreutvikler Kants autonomibegrep
  • Friedmans autonomibegrep: «å oppføre seg ifølge normer og idealer som man, gitt sin sosiale natur, har satt opp for seg selv som rettferdiggjorte moralske retningslinjer»
• Friedman hevder at autonomi er et gradsspørsmål som forutsetter tre faktorer:
  • Tilstrekkelig kunnskap
  • Tilstrekkelig refleksjon
  • Fravær av tvang/manipulasjon

Kort om Friedman

Marilyn Friedman (1945-) er en amerikansk filosof, og har skrevet artikkelen «Feminisme i etikken». Den feministiske etikken har sine røtter tilbake til 1960-tallet, og tenkningen kjennetegnes ved at den synliggjør spørsmål som spesielt angår kvinner, eller spørsmål hvor kvinners synspunkt tidligere ikke har blitt hørt.

Det overordnede målet for Friedman er «å få slutt på undertrykkelse av kvinner, og å øke samfunnets respekt for kvinners synspunkter og evner.» (Friedman:2015 s. 27) Den feministiske tenkningen favner på den måten om alle områder av filosofisk virksomhet, men Friedman har ett sentralt poeng: Den personlige autonomien må oppfattes relasjonelt – det vil si at hundre prosent autonomi ikke er mulig, men at vi alltid et produkt av den konteksten vi befinner oss i kulturelt, emosjonelt med mer. Selv om Friedman da hevder at Kant i sin etikk har visse mangler, mener hun likevel at hans tanker ikke kan forkastes helt – snarere at de må utvikles i en mer feministisk retning. Hennes poeng med «Feminisme i etikken» er imidlertid ikke å vise hvilken rolle autonomi burde ha innen den feministiske etikken – kun å poengtere at den også der har sin naturlige plass, om enn i en annen form en slik Kant forsto begrepet.

Autonomibegrepet med utgangspunkt i Kant

Kants forutsetninger for menneskers evne til moralsk handling er fornuften. Det er fornuften som skal gjøre mennesket autonomt slik at det kan handle i overenstemmelse med det kategoriske imperativ. Samtidig mente han at kvinner var rene følelsesvesener og dermed ikke innehadde evnen til fornuftstenkning. Videreføringen av denne tanken gjør at kvinner ikke har muligheten for autonomi og i beste fall kan utføre legale-, men aldri moralske handlinger.

Utgangspunktet for den kantianske etikken er i hvert enkelt individ sett isolert fra alle andre – hvilke relasjoner man har til omgivelsene er irrelevant – den eneste plikten man har er plikten til å handle i overenstemmelse med det kategoriske imperativ. Det er altså en kald og analytisk inngang til spørsmålet om moral. Dette synet blir kritisert av feminister fordi det skyver alt det som tradisjonelt sett har blitt oppfattet som kvinnelig ut av hele den moralske sfæren.

Friedman hevder at Kants analytiske begrunnelse for etikken derfor ikke holder mål: man er alltid påvirket av de relasjonene man står i, og dette vil gi seg utslag i hvordan man tenker om moral. Svært forenklet kan man altså si at Kant hevder fornuften må kontrollere følelsene, mens Friedman hevder følelsene reelt sett kontrollerer fornuften.

Friedman ønsker å eliminere kjønnsforskjellene og undervurdering av kvinnene i etikken, ved å finne alternativer til kantiansk og utilitaristisk etikk. Hun poengterer at det ikke er mulig å utvikle seg til en moralsk aktør i vakuum – det krever derimot et sosialt samspill med andre aktører, altså relasjoner. Ingen er dermed sin egen øy, og et isolert autonomibegrep slik Kant forstår det er ikke mulig. For en alternativ ny etikk er det derfor en forutsetning at den enkelte må gis rom til å legitimere sitt eget personlige synspunkt, at det aksepteres at følelser faktisk spiller en rolle i moralske spørsmål, og videre at moralitet sees i lys av ens relasjoner. Utgangspunktet for en slik alternativ feministisk etikk finner hun i den amerikanske psykologen Carol Gilligans (1936-) formulering av omsorgsetikken.

Carol Gilligan

Gilligan forsket på kjønnsforskjeller i moralitetsspørsmål og publiserte sine resultater i boken «In a different voice». Hun fant at menns tankegang omkring moral var preget av begreper om rettferdighet, autonomi, og rettigheter som selvstendig individ, mens kvinner var mer orientert i retning av omsorg, personlige forhold og ikke-voldlige prinsipper. Gilligan hevder altså at menn er altså mer opptatt av abstrakte begreper, mens kvinner har fokus på mellommenneskelige relasjoner. Studiene hennes har senere vært gjenstand for mange kritiske innsigelser opp gjennom tiden, og ingen har i ettertid klart å reprodusere resultatene hennes. Gilligan innvender at dette er irrelevant, da hennes intensjon var å fungere som en samtaleåpner omkring et viktig tema, ikke et avslutningsinnlegg i en debatt.

Med bakgrunn i de funnene hun gjorde utviklet Gilligan omsorgsetikken. Den tar utgangspunkt i menneskers omsorg for hverandre, ikke fornuften, og et sentralt poeng er å vise at kvinner har en annen og muligens bedre måte enn menn å forholde seg til sine medmennesker på. Hun hevdet at den analytiske upartiskheten Kant mente var en forutsetning for moralen ikke var et ubetinget gode, tvert imot, det er i selve relasjonen til andre at moraliteten oppstår. Gilligans inngang var derfor å vektlegge mennesker som sosiale vesener, og skrinlegge hele tanken om individualismen, altså en påstand om at autonomi og feminisme er uforenelige størrelser.

Autonomi i feministisk etikk

Friedman er ikke videre enig i at det ikke er mulig å se autonomi og feminisme i forening, men mener at autonomi har en helt sentral posisjon i en feministisk etikk. Hun videreutvikler derfor Kants autonomibegrep så det også omfatter at mennesker er sosiale av natur: «En person kan virkeliggjøre autonomi samtidig som vedkommende er avhengig av andre, tar seg intenst av dem, er svært opptatt av sine kjæres behov og ønsker, samarbeider med andre ved felles anstrengelser, og til og med i enkelte tilfeller underkaster seg andre. Man kan gjøre disse tingene på en autonom måte […] så lenge ens beslutning om å gjøre det er basert på den rette sorten selvrefleksjon» (Friedman:2015 s. 36-37)

Autonomi etter Friedmans forståelse forutsetter altså en kritisk selvrefleksjon rundt sine egne holdninger, verdier og de valg man tar. En autonom beslutning er likevel ikke et enten/eller for Friedman – hun hevder tvert imot at det er et gradsspørsmål der følgende tre faktorer er med:

1. Tilstrekkelig kunnskap om temaet det gjelder

2. Tilstrekkelig selvrefleksjon

3. Fravær av tvang eller manipulasjon fra andre

Friedmans definisjon av det moralske autonomibegrepet er etter dette: «å oppføre seg i følge normer og idealer som man, gitt sin sosiale natur, har satt opp for seg selv som rettferdiggjorte moralske retningslinjer.» (Friedman:2015 s. 31)