Rosalind Hursthouse (1943-)

  • Newzealandsk dydsetiker.
  • Hursthouse mener at rettigheter ikke kan være avgjørende for en handlings moralitet fordi man ved å utøve en rettighet likevel kan gjøre noe som er hjerteløst, grusomt eller egoistisk.

Kort om Hursthouse

Rosalind Hursthouse (1943-) fra New Zealand har gjort seg til talskvinne og forkjemper for den moderne dydsetikken, gjerne også kjent som nyaristotelisme, på grunn av sitt opphav i den greske antikken. Dydsetikken er én av tre ledende retninger innen normativ etisk teori. Til forskjell fra de to andre teoriene, deontologi og utilitarisme, har ikke dydsetikken som mål å formulere allmenne prinsipper om rett og galt. Dydsetikken har derimot fokuset rettet mot aktørens karakter og dennes tenkemåte. I artikkelen «Dydsetikk og abort» forsøker Hursthouse å imøtegå noen av de alminnelige innvendingene mot dydsetikken, i et forsøk på å vise en alternativ måte å hanskes med vanskelige moralske spørsmål som for eksempel abort.

Dydsetikk

Innen dydsetikken er en handlings moralitet knyttet opp mot hvorvidt handlingen er utført i overenstemmelse med dyd eller ikke. Dersom handlingen tilsvarer det en dydig person ville ha gjort i en gitt situasjon er handlingen riktig. Å avgjøre hva en dydig person ville gjort er et spørsmål om trening, som gradvis leder til utviklingen av dyden praktisk fornuft (fronesis). Praktisk fornuft innebærer en evne til å oppfatte hvordan ulike momenter er relevante opp mot hverandre, og på bakgrunn av dette treffe et godt og velbegrunnet moralsk valg. Praktisk fornuft er for mange dydsetikere den dyden med høyest status.

Hursthouse stiller opp sine tre grunnleggende punkter for dydsetikken slik:

1. En handling er etisk riktig hvis den er hva et dydig menneske ville gjort under de samme omstendighetene.

2. Et dydig menneske er en person som har dyd, og som lever og handler dydig.

3. Dyd er et karaktertrekk et menneske trenger for å utfolde seg og leve et godt liv (eudaimonia)

Som det kommer frem i det første av disse grunnleggende punktene er det altså en viktig forskjell mellom dydsetikken og utilitarismen/deontologien at det i dydsetikkens er fokus på aktøren og dennes motivasjon for handlingen. Platon mente at den som vet hva som er rett, gjør det som er rett. Aristoteles på sin side var mer åpen for viljessvakhet hos menneskene, og selv om den moderne dydsetikken har sine røtter fra hans tanker, er det Platons syn som kommer mest til uttrykk her. Den grunnleggende tanken er altså at gode mennesker også gjør gode handlinger. Dette betyr likevel ikke at to dydige personer alltid vil handle likt i ellers identiske situasjoner. Dette skyldes rett og slett at det ikke alltid finnes bare ett riktig handlingsalternativ. Kontrasten til utilitarismen og deontologien er med andre ord stor.

Kravene som stilles til den dydige aktøren kommer frem i det andre grunnleggende punktet. Dydsetikken har altså som fokus at man bør strebe etter å bli et godt (dydig) menneske – hva et godt menneske er finnes det imidlertid ikke noe entydig svar på utover det som kommer frem i det tredje punktet, men det kan kanskje sies slik: Du er et dydig menneske hvis du har den rette holdningen til livet. Målet er å realisere det menneskelige potensialet for å oppnå eudaimonia, den ypperste formen for lykke. Dette skjer ved at man lever dydig og utvikler sin praktiske fornuft. Grunnpremissene for dydsetikken tenderer dermed til å bli underlagt en form for sirkelargumentasjon: Du har dyd hvis du handler som en dydig person, og du handler som en dydig person hvis du har dyd.

Abort

Hursthouse belyser i «Dydsetikk og abort» dydsetikkens anvendbarhet gjennom å ta for seg abortspørsmålet. Kvinners rettigheter til å bestemme over egen kropp er et alminnelig argument for abort – fosteret er en del av kvinnens kropp, og hun har dermed rett til å foreta et inngrep om hun ønsker det.

Hursthouse stiller seg avvisende til dette argumentet, basert på den tankegangen som ligger til grunn for å avgjøre moralitetsspørsmålet i dydsetikken: En etisk riktig handling er den handlingen en dydig person ville ha gjort. Hun mener ikke dermed at kvinner ikke har rettigheter, men at de er irrelevante i abortdebatten. Dette er fordi det å gjennomføre en handling man har rett til, kan like fullt være lastefullt. Det finnes en rekke eksempler på ting man har rett til, men som like fullt er lastefullt i følge Hursthouse. Man har rett til å spise og drikke så mye man vil, men fråtseri er fremdeles en last, man har rett til å snakke illojalt om sine venner bak deres rygg, men dette er ikke forenelig med dyden vennskap. Spørsmålet blir for Hursthouse dermed: Ville en god (dydig) person tatt abort? I følge Hursthouse er svaret nei, dersom begrunnelsen lå i kvinnens rett til å ta abort.

Et annet argument for abort knytter seg til fosterets status. Utgangspunktet her er at fosteret ikke har status som et menneske under hele svangerskapet. Selv om det er galt å ta livet av et annet menneske, vil altså ikke fosteret være omfattet av dette før det har blitt et menneske. Det er imidlertid store uenigheter om når denne transformasjonen fra ikke-menneske til menneske skjer, selv om det er på det rene at den må skje på et eller annet tidspunkt. For Hursthouse blir dette et metafysisk spørsmål som det ikke er nødvendig å ta stilling til for en dydsetiker – det kan ikke være en forutsetning for å handle moralsk at man først må besvare nærmest umulige spørsmål. Dette gjør at også fosterets status, for Hursthouse, er irrelevant i abortdebatten.

Hursthouse hevder at debatten ikke kan forenkles til noe så simpelt som: «du bør ikke drepe noe som har rett til liv», men at et dydig menneske må ta hensyn til en rekke andre relevante faktorer. Det Hursthouse trekker frem som de virkelig relevante faktorene er det hun kaller «De velkjente biologiske kjensgjerningene». Eksempler på dette kan være at foreldre under alminnelige omstendigheter er glad i sine barn, at familierelasjoner normalt sett stikker svært dypt og at ønsket om å forplante seg og føre arten videre ligger dypt i vår natur. Ut fra dette trekker Hursthouse at et dydig menneske har de rette holdningene til livet generelt, til familien og til det å bli mor. Dette mener hun viser at abort er et langt mer alvorlig inngrep enn en enkel fjerning av en betent blindtarm, og at en dydig person ikke ville sidestilt disse, eller overforenklet abortspørsmålet.

Hun hevder videre at «foreldrestatus generelt, og moderskap og svangerskap spesielt, er etterstrebelsesverdig i seg selv, og er blant tingene som kan oppfattes som delvis grunnleggende for et rikt menneskeliv». Det å få barn er etterstrebelsesverdig i seg selv, det har sin helt egen verdi. Et sentralt mål innenfor dydsetikken er å oppnå eudaimonia – lykke – og en kvinne som velger å ta abort på uriktig grunnlag mangler dermed en forståelse for hva det gode og etterstrebelsesverdige livet består av.

Det er allikevel ikke galt av en kvinne å ta abort om grunnene hennes er de riktige, mener Hursthouse. Her står kvinnens stilling sentralt, og hennes evne til å ta seg av barnet. En kvinne som allerede har mange barn, og ikke vil kunne yte adekvat omsorg for flere barn, vil kunne forsvare å ta en abort om hun skulle bli gravid igjen. Det samme dersom kvinnen er i en stilling der denne vil kunne utsette kvinnen eller fosteret for skade eller fare: Hursthosue nevner her et eksempel med en kvinne som har en jobb som består i: «å krype bortover gruveganger mens man sleper kull etter seg».

Hursthouse er altså ikke kategorisk verken for eller imot abort – hun mener det er kontekstuelt, og at spørsmålet må besvares ut i fra dydsetikkens grunnholdninger. Hun er imidlertid klar på at kvinner som tar abort fordi de «vil ha det morsomt», gjør det på et helt forkastelig grunnlag.

Kritikk av dydsetikken

Den første og grunnleggende innvendingen mot dydsetikken er kanskje dens mangel på objektivitet. Det er ikke gitt på forhånd hva en dyd er, og dersom en dyd blir definert vil den nesten uunngåelig bli gjenstand for en form for konvensjonalisme, altså en subjektiv konsensus om dens gyldighet. Til dette ville Hursthouse muligens ha innvendt at en dydig person ikke uten videre skal akseptere et samfunns etablerte dyder, men anvende sin praktiske fornuft for å avgjøre om de er gode. Hun ville nok videre hevde at også deontologien har det samme problemet.

En annen kritikk av dydsetikken går på at den ikke kan fortelle konkret hva man bør gjøre; den stiller altså ikke opp noen normer eller regler som kan følges. Dette mener Hursthouse ikke stemmer. Det er ikke slik at dydsetikeren er avhengig av moralske forbilder, og kun kan finne løsningen på moralske utfordringer ved å stille spørsmålet om hva en dydig person ville gjort. Hursthouse hevder at det implisitt i alle dydene ligger et sett av regler: Dyden rettferdighet gir regelen: «Du skal handle rettferdig», dyden vennlighet gir reglen: «Du skal handle vennlig» og så videre. Tilsvarende forteller lastene oss hva vi ikke skal gjøre. Dette kan lett sees som en parallell til deontologiens «plikt til å gjøre/plikt til å ikke gjøre»-relasjon, men der både deontologien og utilitarismen fremstiller det som om det finnes enkle løsninger på moralske problemstillinger, hevder Hursthouse at det ikke finnes slike enkle svar. Nettopp derfor mener hun dydsetikken kan være med på å finne nye og alternative måter for hvordan man hanskes med vanskelige moralske spørsmål.

Advertisement

Peter Singer (1946-)

  • Kalt «Verdens farligste mann» – Google dette
  • Kraftig debatt da han ble invitert til å forelese på UiO i 2017

Kort om Singer

Peter Singer (1946-) er preferanseutilitarist. Han mener altså at den rette handlingen er den som leder til at så mange preferanser for så mange personer som mulig realiseres. Hans definisjon av begrepet person er «et selvbevisst vesen i stand til å ønske sin fortsatte eksistens», og dette er igjen nært knyttet opp mot selvbevisste veseners preferanse om å unngå smerte. Dette personbegrepet er underliggende for hans syn på en rekke områder.

Singers uttalelser om alt fra abort, til eutanasi og drap på funksjonshemmede spebarn har blant annet gitt ham den uformelle tittelen «verdens farligste mann» blant enkelte av hans meningsmotstandere, og har vært med på å gjøre ham til en svært kontroversiell karakter både i og utenfor akademiske kretser. Da han i 2017 kom til UiO for å gi en forelesning i exphil skapte det til dels ganske stor debatt.

Singer om abort

  • Dersom menneskeverdet er ukrenkelig, vil det ikke være noen muligheter for å gripe inn med maktmidler i for eksempel en terrorsituasjon.

Singers kontroversielle syn på abort og spedbarnsdrap kommer til uttrykk i teksten «Å ta liv: Embryoet og fosteret» fra boken Practical Ethics. Gjennom å ta for seg de alminnelige for- og motargumentene forsøker han å vise at disse ikke er gode nok, og at det er nødvendig med en annen inngang til debatten. Både hans preferanseutilitaristiske syn og hans personbegrep kommer tydelig frem i den argumentasjonen han presenterer i et forsøk på å finne et universelt og objektivt svar på abortspørsmålet. Singer er ingen motstander av abort, snarere tvert imot. Han mener, i tråd med sin preferanseutilitaristiske overbevisning, at dersom aborten medfører en realisering av så mange personers preferanser som mulig, er det helt ok å utføre den. Han argumenterer også for at grensen for abort både kan og bør utvides til etter selve fødselen gitt de rette omstendighetene. For å forstå Singers posisjons er det nødvendig å kjenne til hovedtrekkene i begge siders tidligere argumentasjon.

Utgangspunktet for Singers standpunkt kommer frem i første del av teksten: Et nybefruktet egg består kun av én celle uten noen menneskelige trekk overhodet. I den andre enden av skalaen befinner det seg et fullvoksent menneske. Singer påpeker at det å drepe et fullvoksent menneske blir sett på som moralsk galt, mens det er vanskelig å bli opprørt over det dersom den ene nyberuktede cellen skulle komme til å dø. Han finner likevel ingen åpenbar grense som skiller den voksne fra den nybefruktede cellen – det er en glidende overgang uten skarpe skillelinjer.

Det konservative argumentet

Abortmotstandernes hovedargument er at fosteret er et menneske med samme rett til liv som andre mennesker. Singer kaller dette argumentet for «det konservative argumentet» og viser deres logiske resonnement ved å sette det opp i følgende syllogisme:

1. premiss: Det er galt å drepe et uskyldig menneske

2. premiss: Et menneskefoster er et uskyldig menneske

Konklusjon: Det er galt å drepe et menneskefoster

For å tilbakevise dette argumentet må tilhengerne av fri abort, som Singer kaller «de liberale», nødvendigvis da tilbakevise ett av premissene. Det alminnelige utgangspunktet er å hevde at det andre premisset er feil; det er ikke helt uten videre mulig å påstå at menneskefosteret er et menneske. Dette utløser problemstillingen med den glidende overgangen som Singer poengterer, og spørsmålet blir da når fosteret går over fra å være et ikke-menneske til å bli et menneske.

Singer trekker frem fire mulige skillelinjer: fødsel, levedyktighet, livstegn og bevissthet. Han er ikke tilfreds med noen av disse, men mener at bevissthet er den minst dårlige av de fire.

Fødsel er problematisk, på tross av at den er den mest synlige skillelinjen, fordi det gir større rettigheter til et for tidlig født, og dermed mindre utviklet spedbarn, enn et eldre og mer utviklet spedbarn som fremdeles ligger i mors liv.

Levedyktighet er problematisk fordi det gir ulike rettigheter til spedbarn basert på den teknologiske og økonomiske kapasiteten i det landet der barnet kommer til verden. Høyesterett i USA har slått fast at det er nettopp levedyktighet utenfor mors liv som er det avgjørende kriteriet for å sette abortgrensen, men i praksis gir dette svært ulike rettigheter til ellers like langt utviklede spedbarn, noe som etter Singers mening ikke fremstår som rimelig.

Livstegn, som i at fosteret beveger på seg, er problematisk fordi forskningen viser at fosteret beveger på seg lenge før moren kan kjenne det – noe eksakt tidspunkt for livstegn er dermed ikke mulig å sette annet enn som ren synsing. En annen side ved dette er også det religiøse aspektet – livstegn ble fra kristent hold ansett for å være det tidspunktet da fosteret fikk sjel og har derfor vært trukket frem som en naturlig skillelinje. En religiøs tilnærming er imidlertid ikke universell og objektiv, og kan av den grunn heller ikke benyttes.

Bevissthet er problematisk mye av samme grunn som livstegn – det er gjort undersøkelser som viser at fosteret kan ha en viss form for hjerneaktivitet, og dermed mulig bevissthet allerede fra syvende uke. Det er dermed ikke mulig å fastslå når fosteret er bevisst. De liberale er dessuten motvillige til å sette dette som en skillelinje fordi det betyr at mulighet for abort må innskrenkes helt ned til syvende uke.

Selv om Singer hevder at de liberale ikke har klart å finne noen tilstrekkelig klar skillelinje for overgangen mellom ikke-menneske og menneske, og dermed ikke har klart å fullgodt tilbakevise de konservatives syllogisme, mener han likevel at bevissthet er det minst dårlig forsøket på å definere et slikt skille. Her kommer Singers personbegrep inn da det er ved bevissthet fosteret får evnen til å føle smerte.

Andre liberale motargumenter

Den delen av de liberale som aksepterer de konservatives påstand om fosteret som et uskyldig menneske, men likevel støtter retten til selvbestemt abort, argumenterer i all hovedsak etter én av følgende tre linjer:

1. Lover mot abort stanser ikke abortinngrep, men fører bare til en oppblomstring av illegale og farlige aborter. Det er på det rene at tallene for uønskede graviditeter, og dermed aborter ikke påvirkes i nevneverdig grad av lovgivningen rundt abort, men snarere av graden rundt seksualopplysning og tilgang på prevensjon. På den annen side er det en klar sammenheng mellom anti-abort-lover og økningen av såkalte «strikkepinneaborter», altså aborter utført under forhold som i sterk grad øker risikoen for liv og helse hos den gravide moren. Singer hevder at dette argumentet strengt tatt er et argument som taler mot å sanksjonere lover som forbyr abort, og dermed ikke et argument for abort i seg selv.

2. Myndighetene har ikke noe med enkeltindividenes private og  personlige anliggende – lover mot abort er derfor en illegal inngripen i borgernes private sfære. Utgangspunktet for dette er John Stuart Mills (1806-1873) argumenter mot å straffe såkalte forbrytelser uten offer. En slik argumentasjon ligger blant annet til grunn for å avkriminalisere homofili, bruk av lettere narkotiske stoffer og lignende. Selv om den enkelte har rett til sin egen oppfatning om moraliteten i abortspørsmålet, har på den annen side ingen retten til å påtvinge noen andre sin egen mening om dette. Det er i imidlertid mulig å innvende mot et forbrytelse-uten-offer-argument at fosteret selv i høyeste grad kan sees som et offer, særlig om det har utviklet bevissthet.

3. Kvinner har selv rett til å bestemme over hva som skal skje med deres egen kropp, og siden fosteret er en del av hennes kropp mens hun er gravid har hun følgelig rett til å bestemme over det – særlig i de tilfellene der graviditeten er resultatet av et seksuelt overgrep. For å belyse dette siste leddet av argumentet trekker Singer frem feministen Judith Jarvis Thomsons (1929-) filonist-eksempel, som også Hursthouse benytter i sin abortargumentasjon: En kvinne blir kidnappet av fanklubben til en berømt fiolinist, som har samme unike blodtype som kvinnen. Dersom fiolinisten ikke blir koblet til et menneske med samme blodtype i ni måneder vil han dø, og fanklubben kobler dem sammen mot kvinnens vilje. Spørsmålet blir da om kvinnen har rett til å velge å ikke redde fiolinisten, men heller koble seg fra igjen. Thomson mener svaret på dette er et åpenbart ja. Selv om spørsmålet er ment som en parallell til graviditet som oppstår i forbindelse med seksuelle overgrep, mener Singer at det samme prinsippet må gjelde for enhver uønsket graviditet. Thomson hevder med eksempelet at fosterets status ikke er relevant for kvinnens rettigheter. Singer mener dette ikke er et spørsmål om rettigheter, begrunnet i preferanseutilitaristiske hensyn – det eneste korrekte utgangspunktet er alle de involverte personenes preferanser. I fiolineksempelet må da også fiolinistens mange fans preferanser tas med i betraktningen, og det er det handlingsalternativet som oppfyller flest personers preferanser som er det riktige.

Fosteret er ikke et menneske før fosteret er en person

I motsetning til de liberale er det de konservatives første premiss Singer angriper, altså «Det er galt å drepe et uskyldig menneske». Dette er han ikke uten videre enig i, og argumentasjonen henger tett sammen med hans argumentasjon mot det han kaller spesiesime, altså en irrasjonell diskriminering av andre dyrearters preferanser overfor menneskets preferanser – det er ingen rasjonelle grunner til at mennesker skal ha en spesiell verdighet og beskyttelse mot å bli drept, når andre arter som storfe, svin eller fjærkre ikke oppnår den samme beskyttelsen.

Singer mener hovedproblemet med de konservatives først premiss er at begrepet menneske er upresist og misvisende. Her kommer Singers personbegrep igjen inn, og det er dette han legger til grunn, da det er opplagt at fosteret er et medlem av arten homo sapiens. Etter Singers personbegrep går det for fosteret da et skille når det kan føle smerte – etter dette punktet, hevder Singer, har fosteret preferanser, men kun om å ikke føle smerte. Deretter sammenligner Singer fosteret med andre dyr som allerede er personer – de har preferanser om å leve videre. Han mener da at fosteret har lavere grad av bevissthet (preferanser) enn de fleste dyr: «Om vi foretar en […] sammenligning med et foster som er mindre enn tre måneder gammelt, ville en fisk vise flere tegn på bevissthet» (Singer:2015 s.134) Fosteret kan dermed ikke ha større rett på beskyttelse enn det dyr har. (Her er det nok også en underliggende påstand om at dyr har rett på større beskyttelse enn det de faktisk oppnår i dag, jf. «Alle dyr er likeverdige») Han trekker argumentet så langt som å hevde at barn etter at de er født, men ennå er små, har mindre preferanser enn de fleste dyr, og at det dermed er verre å drepe dyr enn små barn: «Mitt forslag er derfor at vi ikke innrømmer livet et foster større verdi enn livet til et ikke-menneskelig dyr på et tilsvarende nivå av rasjonalitet, selvbevissthet, bevissthet, evne til å føle osv.» (Singer:2015 s. 134)

En spisset versjon av det konservative argumentet, for å gi fosteret en mer utvilsom status som moralsk beskyttet individ, ser slik ut:

1. premiss: Det er galt å drepe et potensielt menneske

2. premiss: Et menneskefoster er et potensielt menneske

Konklusjon: Det er galt å drepe et menneskefoster

Rett nok er det vanskelig å si seg uenig i det andre premisset i dette argument, men Singer mener det eneste man her har oppnådd er å gjøre det første premisset svakere enn det allerede var. Hans argumentasjon er jo basert på at fosteret ikke er et menneske før det er en person, og det kan da heller ikke være annerledes å drepe et potensielt noe, enn et virkelig noe. Igjen trekker han en parallell til andre dyrearter: Få vil ha innsigelser mot å slippe et egg, altså en potensiell høne, ned i en gryte med kokende vann, men langt flere vil føle motforestillinger mot å slippe en levende høne ned i det samme vannet. Om et slikt skille ikke gjelder for andre dyrearter må det sannsynliggjøres relevante årsaker til hvorfor det skal være andre regler som gjelder for mennesker, før noe slikt kan påberopes.

Hovedpoenget til Singer er her at det å være medlem av en spesiell art på ingen måte er moralsk relevant, og det kan ikke være det som eventuelt gir fosteret moralsk beskyttelse. Han hevder at det som utgangspunkt er galt å drepe uskyldige personer, men siden fosteret ennå ikke er en person med preferanser om fortsatt eksistens, er det heller ikke galt å drepe det ved å gjennomføre en abort. På samme måte hevder han at spedbarn ennå ikke har status som personer, og at man dermed kan forsvare spedbarnsdrap under strengt gitte omstendigheter.

Hursthouse tillegger selve svangerskapet og det å være foreldre egenverdi og i tråd med målet om å oppnå det etterstrebelsesverdige og gode livet. For Singer er det å realisere preferanser det viktigste. Det er ikke gitt at disse to målene er på kollisjonskurs med hverandre, da det i en persons preferanser blant annet ligger et element av fremtidstanker. I disse kan familieforøkelse gjerne inngå som et preferert moment hos den enkelte.

Det er imidlertid rundt spørsmålet om fosterets status og egenverdi de synes å være mest uenige. Singer vil nok hevde at det er nettopp fosterets status som er det vesentlige, ikke spørsmålet om hvordan en dydig person ville forholdt seg til abortspørsmålet.

Når Hursthouse trekker frem at overgangen fra ikke-menneske til menneske blir et for stort metafysisk spørsmål å besvare, ville nok Singer ha trukket frem argumentet om når fosteret kan føle smerte. Han ville kanskje hevde at smerteopplevelsen er tett knyttet til utviklingen av hjernebarken, og at det finnes godt belegg for at denne utvikles først etter uke 18. I de påfølgende ukene er det en viss aktivitet i hjernebarken, men samtidig befinner fosteret seg i en søvnlignende tilstand. Singer tror fosteret da ikke er i stand til å føle smerte, men innrømmer at han ikke vet dette sikkert. Han ville nok derfor hevde at uke 18 er en naturlig grense for når fosterets preferanser og egenverdi må tillegges vekt i moralitetsvurderingen rundt abortspørsmålet.

Han poengterer at medisinsk forskning på embryoer har vært en nødvendighet for å utvikle for eksempel muligheten for in vitro fertilisering (prøverørsbefruktning), og at det i dag er tusenvis av nedfrosne embryoer rundt omkring på ulike laboratorier som aldri vil komme

Singer om spesieisme

I et historisk perspektiv er tanken om dyrs rettigheter en forholdsvis ny tanke. Dette kan sees i sammenheng med at mennesker gjerne har sett dyr som vesentlig forskjellige fra andre dyr. René Descartes (1596-1650) mente eksempelvis at dyr var mer likestilt med avanserte maskiner – og var dermed underlegne mennesket. Singers syn på dyrs rettigheter kommer til uttrykk i teksten «Alle dyr er likeverdige» fra boken Animal liberation. Han hevder i denne teksten at alle dyr har samme verdi, og samtidig at mennesket kun er et dyr blant andre dyr. Han introduserer begrepet spesiesisme (som en parallell til blant annet rasisme og sexisme), altså irrasjonell diskriminering av andre dyrearter, og mener at de aller fleste mennesker er spesiesister. Hans hovedargument er at mennesker ikke har noen rett til å stille seg over andre dyr kun for å tilfredsstille egne smakspreferanser, men snarere, på grunn av sin evne til rasjonell tenkning, en plikt til å ivareta dyrenes preferanser om å leve smertefrie liv. Singers personbegrep som er her viktig.

Mennesker er ulike, men mennesker og dyr er like.

Som Simone de Beauvoir i Det annet kjønn, trekker Singer opp noen lange linjer for å vise hvordan ulike grupper av undertrykte har kjempet for frigjøring og like rettigheter: slaver, arbeiderklassen, kvinner og så videre. Dyrene på sin side har aldri kunnet kjempe for å bedre sin stilling, men alltid vært underlagt menneskenes kultivering. Når mennesket så i realiteten ikke er noe annet enn et dyr, hevder Singer de må finnes en begrunnelse for hvorfor vi tillater oss å spise dyrekjøtt, men ikke menneskekjøtt. Ifølge Singer finnes ingen slik begrunnelse.

Singers utgangspunkt er påstanden om at alle mennesker skal behandles likt fordi vi er like. Dette har vært et grunnleggende argument i mange undertrykte gruppers kamper for likebehandling, og det er i tillegg et levende juridisk prinsipp i de fleste stater i verden. Beauvoir trekker også frem en slik likhetstanke i Det annet kjønn – begge kjønn er like på alle etisk relevante områder, det finnes derfor ingen grunn til å behandle dem ulikt.

At alle mennesker er like er ikke Singer enig i, men trekker frem at det i virkeligheten er store forskjeller mellom individene. Et alminnelig argument for menneskers likhet har vært deres evne til fornuftig og rasjonell tenkning. Dette setter menneskene dessuten i en spesiell posisjon som utløser spesielle rettigheter, men Singer stiller seg ikke bak dette. Han mener det ikke går an å argumentere for likhet med base i fornuftsevner, fordi disse rett og slett ikke er likt fordelt mellom menneskene: Det finnes mennesker som er veldig intelligente, men det finnes også mennesker som er mindre intelligente. Samtidig finnes det mange andre dyr som også er intelligente, slik som både delfiner og skjærer med flere. Dersom intelligens skal utløse egne rettigheter for mennesker hevder Singer da at man må sette en nedre grense for når man regnes som menneske, men noe slikt gjøres ikke. Tvert i mot, hevder Singer, beskyttes alle mennesker under de samme menneskerettighetene ikke på grunn av sine likheter som individer, men på tross av alle forskjellene mellom dem. En likhetstanke med base i menneskets fornuftsevne kan derfor ikke være rettighetsutløsende for menneskene.

Singer mener det ikke er menneskenes evne til å tenke og snakke som gir oss egne rettigheter, men snarere at det er alle dyrs evne til å føle smerte som gir dem de samme rettighetene som menneskene. Han trekker altså det relevante skillet ved evnen til sansning, uten at det kommer helt tydelig frem hvorfor dette er et bedre, og mindre vilkårlig skille enn evne til å tenke og snakke. Som preferanseutilitarist lener Singer seg på Jeremy Benthams (1748-1832) uttalte grunnlag for moralsk likeverd som det fundamentale argumentet for like rettigheter mellom alle arter: «Ein kvar skal reknast for ein og ingen for meir enn ein.» (Snger:2015 s. 155)

Spesiesismen

På samme måte som rasister krenker prinsippet om likeverd ved å legge større vekt på interessene til sine egne, hevder Singer at de fleste mennesker er spesieister fordi de prioriterer menneskers interesser fremfor andre arter. Dette gir seg først og fremst utslag i den industrielle kjøttproduksjonen eller pelsdyrnæringen, men også i hvordan vi benytter ulike dyr i vitenskapelige eksperimenter der de sperres inne i trange bur og utsettes for smertefulle forsøk. Singer hevder det ville vært bedre om forsøk som i dag gjøres på dyr heller ble utført på foreldreløse spedbarn, fordi spedbarnet, i motsetning til dyrene, ikke har noen bevissthet rundt hva som kommer til å skje. Han trekker det så langt som å hevde at det ikke finnes noen gode grunner til at slike forsøk ikke skal utføres på barn, da dyr som for eksempel aper, er både mer sensitive overfor smerte og dessuten mer selvbestemmende enn det spedbarn er. Mennesker er ulike på individnivå – faktisk er forskjellene enorme, hevder Singer, og mener med dermed at det ikke går an å begrense spørsmål om likestilling til kun å gjelde menneskelig likestilling.

Aristoteles stilte mennesket i en særstilling på grunn av deres egenskaper på det rasjonelle nivået – det var dette som var grunnen til at de kunne strekke seg mot det gode livet, altså oppnå eudaimonia. Det kan argumenteres for at menneskets evne til å leve det godet livet gir dem spesielle rettigheter. Slike argumenter tilbakeviser Singer ved å vise til at det gode liv ikke utelukkende handler om moralske goder, men snarere et liv i tilfredshet, noe også dyr kan føle over sitt liv.

Kants kategoriske imperativ gjelder kun for autonome individer, og siden dyr ikke har evnen til autonomi, er de heller ikke gitt beskyttelse av det kategoriske imperativ. Han hevdet videre at mennesker har en spesiell verdighet nettopp på grunn av sin rasjonalitet og moralitet. Heller ikke dette kan Singer være enig i: Ikke alle mennesker er verdige eller moralske i større grad enn dyr – han trekker her frem ekstremtilfeller som Hitler og Stalin og spør hvorfor disse skal tillegges en større verdighet enn andre dyr. Singer mener det er vanskelig å gi et fullgodt svar på dette og konkluderer med at det ikke finnes relevante egenskaper som skiller mennesker som gruppe – altså alle medlemmer av menneskearten – fra alle andre medlemmer av alle andre arter. Mennesket har derfor ingen rett til å stille seg over andre arter, men snarere en plikt til å ivareta andre arters preferanser på lik linje med våre egne preferanser.

Spørsmål

  • Ikke-menneskelig dyr pålegges ikke å ta hensyn til andre individers smerte. Mener Singer at vi som mennesker har en ekstra forpliktelse, på grunn av vår evne til å rasjonalisere, men at det ikke følger ekstra goder eller rettigheter med dette?

Argumenter

  • Med evnen til å rasjonalisere følger også et enormt ansvar – vi har muligheten for å se konsekvensene av de handlingen vi foretar oss, og forplikter oss da (som «personer») til å forvalte ressursene våre på en god måte.

  • Dersom det skal være galt å drepe dyr og spise kjøtt, må det nødvendigvis også være galt å ta del i den evolusjonsmessige utviklingen – dette faller på sin egen urimelighet.

  • Dersom man skal følge Singers spesieistiske argument må menneskene også iverksette tiltak for å hindre andre arter å drepe hverandre (eliminere all dyreskapt smerte) – dette vil lede til sultedød for kjøttetende arter – ikke en god plan.

  • Det er ikke menneskers intelligens eller verdighet som setter oss i en spesiell situasjon. Det er fordi vi har klart å tilkjempe oss en posisjon høyt oppe i næringskjeden. At dette har skjedd ved destruktivitet er en helt annen sak – det er kun en konsekvens av den utviklingen menneskene har gått gjennom som en evolusjonsmessig prosess. At det er først nå vi har oppdaget hvordan dette har dyttet oss mot kanten av stupet for alvor er mer tilfeldig.

  • Singer trekker opp et kunstig skille mellom animalsk liv og vegetabilsk liv – hvorfor er smerte det relevante kriteriet? (tilbake til menneskets plikt til å redusere all dyreskapt smerte) Hvis vi ikke gjennom evolusjonsmessige fordeler har opparbeidet oss en rett til å stå høyt oppe i næringskjeden, hvordan kan vi da forsvare en rett til å for eksempel kultivere planter?

  • Det kunstige skillet kunne like gjerne vært trukket ved: «å stille seg til rådighet over en annen art».

  • Mennesker er ulike på individnivå., men det er også andre dyr. Det er ikke slik at alle hunder av en bestemt rase er helt like – snarere tvert imot.

Singer om miljøet

Singer sitt syn på miljø og klimaendringer kommer til uttrykk i teksten «Miljøet», der han argumenterer både for at vi må utvikle en ny miljøetikk, og for at vi har svært dårlig tid til å utvikle en slik. Han hevder vi må ta vare på den naturen, og spesielt den villmarken, som ennå finnes slik at fremtidige generasjoner også kan ta del i den.

Han innleder teksten med en løs gjenfortelling av et planlagt vannkraftprosjekt i en avsidesliggende dal på Tasmania. Ulike hensyn blir stilt opp mot hverandre for å avgjøre om man skal gå videre med byggingen av dammen – på den ene siden økonomi, tilgang på ren energi og fremtidig sysselsetting, og på den andre siden dalens funksjon som rekreasjonsområde, den gamle skogen og noen sjeldne pungrotter. Fra et preferanseutilitaristisk perspektiv skal alle personers preferanser tillegges vekt. Singers personbegrep kommer her til syne, og spørsmålet om hvem og hva i dalen som da er «et selvbevisst vesen i stand til å ønske sin fortsatte eksistens» blir sentralt. En videreføring av denne tanken viser raskt at verken elven, trærne eller de andre plantene i skogen har noe selvbevisst forhold til sin egen eksistens, og dette avleder spørsmålet om naturen har noen verdi i seg selv. Er naturen verdifull kun i kraft av å være natur? Dette er et sentralt element i Singers utredning av en ny miljøetikk, der han maner til økt selvrefleksjon og redusert forbruk.

I tråd med, eller kanskje også på grunn av, religiøs overtro har mennesket utviklet et destruktivt forhold til naturen, hevder Singer. Han viser her til både skapelsesberetningen og antikkens filosofer, da særlig Aristoteles. Mennesket har i lang tid blitt opphøyet til å ha en spesiell posisjon i verden, i stor grad basert på sin evne til å tenke og snakke – dette er ikke i overenstemmelse med preferanseutilitarismens idéer om at ingen skal regnes som noe mer enn noen annen, og Singer er kritisk til menneskets destruktive skalting og valting med naturen: «[D]e restene av ekte villmark vi har igjen, er nå som øyer i et hav av menneskelig aktivitet som truer med å oppsluke dem.» (Singer:2015 s. 165) Han mener likevel ikke at naturen har egenverdi i den forstand som for eksempel lykke har egenverdi. Lykke er noe vi ønsker å oppnå kun for lykkens skyld, ikke fordi den kan brukes som byttemiddel mot noe annet. Det samme kan sies også om naturen, men dette er ikke Singer enig i:

Argumentet hans for dette er at naturen ikke har evne til sansing, og uten slik evne har den heller ikke mulighet for egne preferanser. En forutsetning for rettigheter er, i følge Singer, muligheten for å ha preferanser. En gresstue har ikke flere preferanser enn en millioner av år gammel dryppstein – følgelig har ingen av dem egne iboende rettigheter, og dermed heller ingen egenverdi, slik for eksempel Arne Næss (1912-2009) hevdet i sin dypøkologi. I korte trekk går denne ut på at alt har rett til liv, alt har egenverdi – alt fra den lille bekken, til den store fjelltoppen og derfor skal det bevares. Begrunnelsen for dette er at alt henger sammen og er en større, eller mindre del av økosystemet. Singer tror en slik tolkning er feil; hele skogen dør ikke om man hugger ned ett tre, selv om treet er en del av det økosystemet skogen utgjør. Enkelhetene i helheten kan altså ikke tillegges egenverdi, og dermed heller ikke naturen som helhet.

Hans argument for å ta vare på naturen har likevel base i preferanseutilitarismen, men det er preferansene til fremtidige generasjoner av alle sansende skapninger som vektlegges – selv om vi ikke kan være helt sikker på om de fremtidige generasjonene vil ønske seg natur og villmark, er det av nettopp den grunn vi må anstrenge oss for å ta vare på den. Alle de som følger etter oss må få muligheten til å velge selv – vi kan ikke ta det valget på deres vegne allerede nå:

«På den måten vil vi ikke gjøre urett mot fremtidige generasjoner, slik det er blitt gjort urett mot oss av tidligere generasjoner, som med sin tankeløshet har frarøvet oss muligheten for å se dyr som dronten, Stellers sjøku eller pungulven, den tasmanske «tigeren». Vi må passe på at vi ikke påfører generasjonene etter oss like uerstattelige tap.» (Singer:2015 s. 168)

Eventuelt: Det estetiske argumentet.